Aktuell debatt

Sommeren 1962 er jeg også  tolk og hjelpeinstruktør for den amerikanske olympiatrener Charles Werner i Oslo og på Lillehammer og på Hamar. Min rapport om dette i Gymnastikkskolens fagtidsskrift "Kroppsøving" kom til å utløse en lengre debatt mellom flere fagpersoner, i første rekke Hans B. Skaset og Olaf Evjenth.

Jeg synes nok i ettertid at tonen i debatten ble unødvendig hard, både fra mine opponenters side og min egen. Det skyldes nok at begge sider følte seg provosert på forskjellige måter, og det igjen hang sammen med at det var en masse uklarheter forbundet med professor Werners Norgesbesøk og hans kontakt eller manglende forhåndskontakt med Norges Friidrettsforbund. Han på sin side følte seg dårlig mottatt i Norge, og jeg følte meg ille "mellom barken og veden". Når det gjelder det rent instruksjonsmessige av tekniske detaljer følte jeg vel selv at alt som vedrører sprintstarten var mitt sterkeste anliggende

Den dag idag holder jeg der fast ved det som Werner poengterte, og som har vært mine personlige erfaringer, om forreste kne i ferdigstillingen, om hodets bevegelse i utgangen og om armbevegelsenes betydning for takten og enbevegelsene                                                                        

Treningsprogramenes tidsepoke

På denne tiden var det ofte faktisk behov for private treningsprogrammer for folk som ville trene på egen hånd utenom den organiserte trening i klubber. Treningsinstitutter med alskens apparatur og med kyndige veiledere slik som idag, var ennå "ikke oppfunnet". Derfor utarbeidet jeg egne generelle treningsprogrammet for å ha noe å gi bort når noen henvendte seg til meg om slik "hjelp til selvhjelp". Jeg går ikke inn på detaljer herfra nå, men synes ikke det ser så verst ut etter datidens forhold.

 Det bygger nok på daværende moderne treningsprinsipper, og trolig ville man komme i form idag også ved å følge opp et slikt program!     Noe bemerkelsesverdig på den tid var at treningsstoff var avisstoff, og jeg bidrar til denne praksis med helsider i Kristiansundsavisen Romsdalsposten .

 Det er mine gode bekjente, Kristiansundsguttene Otto Sunde og Anders Jensen, som blir intervjuet om henholdsvis mellomdistanse - og sprinttrening, og journalisten kommer i skade for å forenkle deres budskap vedrørende såvel  lette og tunge vekter  som intervall -og tempotrening. Jeg ser det  derfor som min oppgave på hjemtraktene å sette disse tingene på plass,  og gi en ganske grundig redegjørelse for prinsippene i de forskjellige treningsformene. (Jeg bidrar også med praktisk instruksjon for sambygdinger og lokale barn og ungdommer på Meisingset stadion i min sommerferie).

"Skøyterevolusjonens far" fra 1964 Stein Johnson

 . hadde jeg i flere år mye med å gjøre. Først var han min trener i BUL og lærer på Gymskolen, så min arbeidsgiver som idrettskonsulent i Oslo, med ansvar for å forsyne idrettskretsens ulike lag innenfor mange forskjellige idrettsgrener med trenere. En pussighet her var at jeg av Stein tilogmed en kortere periode ble engasjert som dametrener i håndball for Korsvoll idrettslag! Selvsagt var dette langt i ytterkant av mitt egentlige kompetanseområde, men ettersom jeg konsentrerte meg om generell grunntrening, gikk dette tilfredsstillende. Det var ingen på dette nivå som forlangte inngående spillemessig håndballforståelse av meg. (Jeg "grøsser nesten ved tanken" på at dette nå skal komme min gamle kullkamerat fra Gymskolen, NRK´s Gunnar Grimstad, for øre)

Jeg tenker også på Stein når jeg som gammel mosjonist jogger eller går min daglige timestur eller en flere timers søndagstur for å holde vekten nede og lungekapasiteten oppe. For noen år siden oppe på Idrettshøyskolen betrodde Stein seg med et glimt i øyet til meg, og sa: "Du skjønner det Svorken, at når jeg sliter meg rundt Sognsvann en gang hver dag, i alle slags vær, så er det fordi jeg setter så forbannet stor pris på å kunne ta meg en bedre middag og kanskje et glass etterpå. Med trimturen i bånn, kan jeg med god samvittighet gjøre det!" Jeg setter pris på god personlige tjenesteattest fra denne allsidige "tungvekter" innen norsk idrett.

"Guru" fra USA

En annen toppkapasitet fra denne overgangsperioden mellom SGS og NIH var professor Rodal, nettopp hjemvendt fra USA. Rektor Wergeland var veldig stolt over at han skulle komme og virkelig tilføre den nye høyskolen den vitenskapelige tyngde man følte var nødvendig for å bli akseptert i det gode akademiske selskap i kretsen rundt Universitas Osloensis.

Rodal møtte jeg første gang på foreldremøte på "Katta", som engelsklærer for hans sønn, Anton, som på det tidspunkt hadde amerikansk som førstespråk, og begynnerproblemer med norsken etter tilbakeflytting til gamlelandet (omtalt i min bok om "Katta"). Imidlertid konsulterte jeg etter dette idrettsprofessoren personlig angående treningsprinsipper i min egen undervisning i kroppsøvingsfaget, og fikk alltid "påfyll" av kunnskaper og faglig motivering av ham angående dette. Han mente også at jeg burde søke meg over til Norges Idrettshøyskole når denne kom skikkelig igang, men dette ble det jo som tidligere nevnt aldri noe av.