Kap. 3

Mediamannen

Konkurranseidrett og media har for meg alltid vært uløselig knyttet sammen, både som aktiv, som en i støtteapparatet og som publikummer.

KIL-fan og prioritering - eksempler:

Naturlige spontanreaksjon for meg etter KIL´s befriende 5-0 over Kjelsås i avgjørende kvalifiseringskamp for fortsatt eliteseriespill, i den 18. sesong på rad er å sende sterkt personlig gratulasjonstelefaks til byens ordfører, Trond Hansen.

Ordfører Trond Hansen personlig ! Gratulerer hjerteligst med KIL fortsatt i eliteserien!

Jeg liker det du sier til avisene i den forbindelse, og forøvrig har sagt og ment og gjort lenge for KIL, på ordførerkontoret,i kommunestyresalen og på Gjemselundtribunen!

Uansett min egen partidannelse med de beste intensjoner for KIL-toppfotball,vinnerkultur og anti-Janteloven for vel 3 år siden, er det i praksis DU som har gjort mest for vår felles interesser i så måte  - og ditt parti har også vært OK ! Med vennlig hilsen  Ola Svorken + 2.varamann hos "OSS" i 1995! Stå på videre! Heia, heia KIL !  Kongsvinger fortsatt på Norgeskartet !!!

I FRP ble jeg nesten "utkastet" fra lokalpartiet da jeg i fullt alvor sendte avbud til et relativt "viktig" møte på grunn av at jeg ikke kunne tenke meg å stå over eliteseriekamp på Gjemselund. Men det var jo også dem der som kjente meg veldig godt, så det ble med en skarp irettesettelse.

Jeg har ellers i årevis irritert meg og forundret meg storlig over at det her i Glåmdalsdistriktet synes å være tradisjon for at noe så banalt som et ganske vanlige konfirmasjonselskap ansees som grunn god nok til å stå over, eller måtte stå over, eliteseriekamp på Gjemselund. Til og med "Skipper´n" skal en gang for mange år siden ha stått over en KIL - kamp av denne grunn.

Noe slikt kunne aldri falle meg inn, hverken som vert eller gjest. Det må da gå an å time middagsselskapet eller kaffen slik at de gjester som har et skikkelig forhold til KIL spesielt og fotball generelt, kan stikke av i knappe 2 timer. Og jeg vet hva jeg snakker om. 2 ganger har dette "problemet" oppstått i min egen familie, og det ble selvfølgelig løst på den måten som jeg her har anvist. Til og med min slett ikke fotballinteresserte kone respekterte dette ønsket, eller rettere sagt kravet, fra vertens side, og ingen av gjestene tok det fornærmelig opp at det ble to timers pause i de hjemlige selskapeligheter mens kampen om poengene pågikk på Gjemselund.

Mange ganger i  løpet av KIL´s sammenhengende 17 sesonger i elitedivisjonen har jeg hatt den glede og ære å være gjesteskribent i KIL´s kamp-program, vel alltid på oppfordring av "Skipper´n", alias Erik Hansen fra avisen Østlendingen og "Tavernagjengen" I forhold til de fleste andre gjesteskribenter fokuserer vel jeg vel her mye på aspektene omkring eliteserielagets betydning for Kongsvinger by på alle mulige måter, samt prøver å oppildne publikum til å møte opp og støtte laget. Men innimellom kommer jeg også med rene fotballfaglige betraktninger og kjepphester. Høyt press, vingspill, returrommet og irritasjon over 1-spissformasjonen når ikke midtbanespillerne i praksis gjør jobben sin,. går her igjen i flere av kommentarene og også i forskjellige avisinnlegg med beslektet innhold.

I hele 7 skoleår var jeg kollega med Even Pellerud ved Holt Ungdomsskole.

Da var det greit med både lagoppstillinger, taktiske disposisjoner og tekniske detaljer både til kamp og i trening. Slikt ble ordnet i "store fri" eller like før og etter skoletid. Jeg hadde inntrykk av at Even satte pris på mitt engasjement, og alltid lyttet, selv om han ikke alltid fulgte mine velmente råd. Noen ganger tok han imot med overbærende smil, og andre ganger vurderte han rådene seriøst. Jeg husker også at jeg tidlig en søndags morgen bilte over til hans hjem i Puttara, og ga informasjoner om Molde etter at jeg nettopp hadde sett dem i hjemmekamp der oppe under mitt sommerferieopphold på Møre. Da gliste Even godt, og jeg syntes å merke på hans kampledelse den dagen at han hadde det jeg hadde sagt i bakhodet. Eller var det kanskje innbildning?

Til pressen sa Even at han ikke alltid var like imponert over Svorkens mange råd som over intensjonene med dem. Men én gang var han virkelig imponert over begge deler, la han til. Det var da jeg sendte faks til ham som damelandslagstrener under Verdensmesterskapet i Kina, og sa at i kampen mot USA burde det norske laget slå lange baller over midtbanen og satse på gjenvinninger i returrommet istedenfor å prøve å matche de hurtige og ballsikre amerikanske jentene med kortpasninger. Det var jo nettopp dette han selv hadde tenkt, sa han, og som kjent vant Norge den kampen med den taktikken.

Til Per Brogeland har jeg ikke hatt noe personlig forhold under noen av hans trenerperioder i Kongsvinger. Jeg er jo altfor beskjeden av natur til å trenge meg på. Jeg er redd for å bli tatt for en gammel tulling som bare forstyrrer.

 En hovedjippo i mediasammenheng fra min side var det svære oppslaget i VG på begynnelsen av 1990-tallet da flere klubber som var ute etter Kjell Roar Kaasa, og han tar betenkningstid før han forlater KIL. Jeg mente da at mange av oss lærerne burde avgi egne timer for å skaffe fotballspilleren bistilling i Kongsvingerskolen .Så vidt jeg husker ble det sølvmedaljer i serien og semifinale i cupen for KIL med Kaasa på laget det året, mens det året etter holdt på å ende med nedrykk.

Jeg ville utvilsomt ha gjort noe lignende idag hvis jeg hadde sittet i posisjon for å kunne fremme utradisjonelle, men dog realistiske, forslag for å kunne beholde eller skaffe en goalgetter og  toppscorer til klubben!

Jeg har til stadighet avisinnlegg om KIL og lagets betydning for Kongsvinger by, samt småplukk fra andre idretter på landsplan. Hele tiden dreier det seg mer om følelser enn om saklige analyser og faktaorienterte detaljer. Mye av KIL-stoffet bygger opp til den kommende listedannelsen ved kommunevalget i 1995. Jeg blander bevisst og uhemmet og nesten demagogisk politikk og fotballinteresse!

Jeg gir honnør til byens nye Høyreordfører for at hun delvis gjør det samme, eller i hvert fall tar sine representasjonsoppgaver på dette området alvorlig. I rettferdighetens navn nevner jeg også at både AP- og SV- ordførere har gjort det samme. Jeg synes det er fint at nåværende ordfører og rådmann og partiledere fra flere partier alltid møter opp på hjemmekampene uansett tabellsituasjon og ytre omstendigheter! Det er på politisk hold i Kongsvinger idag stor forståelse for KIL-fotballens totalbetydning for byen! Så får Kjell Roos og likesinnede harselere så mye de vil om "Fotballkameratene" og "Gutta Boys"!

Stort oppstyr om OL-TV-titting

Én enkeltsak, som vakte utrolig oppsikt i forhold til de beskjedne realiteter den dreide seg om var min slengbemerkning på et lite norsk lærerværelse om at elevene burde få se så mye TV de ville fra OL på ski. Dette ble jo øyeblikkelig en "het sak" både i lokal- og rikspressen og i norsk og svensk TV! Selvsagt måtte jeg selv følge opp i relativt stort alvor hva jeg selv hadde satt igang relativt tilfeldig og impulsivt. Og selvsagt sto, og står jeg fortsatt, fullt ut for hva jeg hadde sagt og gjort!

Det mest spennende for meg under denne episoden var minuttene mellom at Robert Aschberg i det populære svenske TV-programmet hadde bestilt tid for direkte telefonintervju og til intervjuet gikk på lufta. Aschberg var veldig hyggelig, og jeg syntes også at intervjuet gikk brukbart, skjønt jeg følte at tiden gikk for fort, og at jeg ikke fikk frem akkurat det jeg hadde tenkt å si på en både presis og fyllestgjørende måte.! Men slik er det jo alltid i radiointervju. Morsomt syntes jeg også det var da min kusine ringte fra Sandefjord, og sa at de der nede hadde skaffet seg parabol, og hadde sett meg i nisselue på svensk TV !

Lokal nostalgi fra "Søya"

På oppfordrig har jeg helt til nå i det siste latt meg påvirke til å gi bidrag til mitt lokale idrettslags klubbavis. Et eksempel : Tiden går, Søya består.

Søya-postens redaktør, godt voksne herr Haugen, sønn av min rekkekamerat Magnar fra guttelaget i vår glansperiode 1945-52, ber meg skrive noen ord i klubbavisen. Da slo det meg at det er jo forskrekkelig hvor fort slekt følger slekters gang, også i fotballen. De siste 30 år har jeg hver sommer fått med meg noen Søyakamper i ferietiden, men for hver sesong har jeg kjent færre og færre av spillerne. Men jeg har skjønt av lagoppstillingene at det i stor grad må være sønner og sønnesønner av gode fotballnavn fra 1940-50 - og 60-årene, altså da tildels gode venner og bekjente av meg. Aller mest synes jeg det er påfallende at "tiden flyr" -"tempus fugit", som allerede de gamle latinere hadde oppdaget, når Søya-posten fra tid til annen presenterer ulike utgaver av "Søya -all eller old stars", og så ser jeg navn og lagoppstillinger som JEG forbinder med sønner av lovende spillere på småguttelaget og i lærerinneklassene ved Lykkjeeidet gamle folkeskole den gang jeg selv spilte for Søya A i daværende 2. divisjon! (1. div., landsdelsserien og hovedserien var over oss, så det tilsvarte vel dagens 4. divisjon). Kvande og Nordvik og Gjeldnes og Haugen og Røen og Røkkum går jo igjen i slike stjernelagspresentasjoner, men jeg savner litt MINE barndoms helter med noen av disse navnene og en god del andre, og det er vel nøkternt sett ikke så veldig rart heller. Det får jo være måte på hvor mye bedre det går an å påstå at fotballen og spillerne var før !

Fra gjensynstreff med gamle fri-idrettskamerater vet jeg også at det er en tydelig tendens til at prestasjonene blir bedre og bedre i egne og hverandres øyne og erindring etterhvert som årene har rast på og jo senere det blir på natten når vi snakker om det.

Skulle jeg dvele litt ved "gyldne" Søyanavn i min erindring litt på tvers av tidsperiodene og spillesystemene, kunne det kanskje bli som følger: Per Nordvik Myren og Peder Mikkelsen i mål. Lars Kvande Skogly på høyre-og Nils Røøyen på venstreback i to-backsystemets tid. Da treback-systemet revolusjonerte forsvarsspillet kom Kristen Fostervold fra datidens storklubb KFK som senterback, og lensmannsbetjent Ola Honnstad som herjet over hele banen som gammeldags senterhalf ble løpende imellom. Anders Austigard på Røen var typisk og solid half i alle år etter krigen, og senere har visst midtbanen vært forbeholdt hans livsarvinger i flere tiår.

De eminente skihoppere Bjarne Haugen og Åge Moe Mobrekka dominerte også lenge i midtforsvaret og på selve midtbanen. Lånnabrødrene Sverre og Kåre hadde lenge klippekort på senterløper- og indre høyreplassene, mens eldstebror John enkelte ganger ble plassert på ytre høyre," når det var lite folk" eller noen fra Øralandet eller Røgrenda hadde glemt fotballskoene eller forsovet seg etter Myrvang-Bondehus -eller Belanaust-fest, hvilket godt kunne forekomme før alvoret og lagdisiplinen gjorde sitt inntog også i lavere divisjoner. Kåre Kvande hadde som topp langrennsløper Nordmørsfotballens beste kondisjon og "gikk på løp" og løp bokstavelig talt ballen i mål lenge før Leo var påtenkt. Sverre var jo halvspretteksperten som det ennå går frasagn om blant veteranene på sidelinjen, men jeg hørte også nå senest i sommer en historie om at han en gang tok et straffespark som gikk direkte til innkast.

Søya-fotballens første betydningsfulle overgang tror jeg må ha vært da Gudmund Kvendset kom fra erkerivalen Todalen like etter den annen verdenskrig. Jeg traff Gudmund nå forleden dag på Stangvikbua i Bondehuset, og det falt meg naturlig å tiltale ham som ytre høyre, og vi fikk en skikkelig nostalgisk fotballprat om det legendariske etterkrigslaget,"hatkampene" mellom Søya og Stangvik på den korte Myra-banen, hvor Nils Utigard på Røen som keeper sparket ballen fra egen sekstenmeter og rett over dødlinjen på motsatt side. Vi snakket også om kampene mot kjente og respekterte lag i serien som nå ikke lenger eksisterer, som f.eks. Bjørn, Framtid,Trollheimen, Øvre-Surnadal, Enge,Valsøyfjord, Aure og Foldfjorden. Alt var jo så mye mere lokalt og desentralisert på den tid. Jeg tror Søyas nåværende nyskapning med grendefotball har stor berettigelse i et slikt perspektiv.

Samtidig med Gudmund kom storspilleren Lars Røkkum "Rykkjømsnessa" til Søya. Han var like god både som senterløper, senterhalf og målmann. Han ble min store helt en gang på Stangvikbanen Myra da han som utespiller kastet seg som en keeper på målstreken og reddet et frispark fra sekstenmeteren ved å heade ut til corner helt nede ved stolperoten. Hans yngre bror Ola var også litt senere stjernespiller i Søya i mange år, sammen med Kåre Kårvatn også etter at Kvass var vel etablert på deres side av fjorden. "Kvanne -Røkkum-ferga gikk jo allikevel, så det gikk for det samme ",sa de som et understatement for at de syntes både miljøet og nivået var bedre i Søya.

En absolutt toppspiller på Søya i 40-og 50-årene, og også så vidt jeg har hørt noe før krigen, var Anders Kvande Borterøra, som var like suveren både som venstre back og som ytre venstre og av og til ble trukket inn som senterløper hvis det ikke ble mål på annen måte. Han ville vært en ideell venstre flankespiller etter moderne terminologi og system. Et dystert barndomsminne fra Søyabanen var den gangen hans bror, Lars Kvande Borterøra, også støttespiller i mange år, ble taklet så hardt og ureglementert at han mistet pusten og var borte i mange minutter. Med og motspillere stod tafatte omkring og mumlet at han visst var død. Han kom først til seg selv igjen etter at en mirakelmann i flokken ropte at han ikke skulle bankes i ryggen men løftes opp med begge hender under veikryggen slik at luftveiene kunne åpnes. Og heldigvis gikk det bra; så bra at Lars blant annet er blitt stamfar til noen av de aller beste kvinnelige Søyaspillere opp til våre dager.

Med hensyn til familie- og generasjonsaspektet i fotballen vil jeg avslutte med en selvopplevd replikkveksling på ståtribunen på Gjemselund stadion i Kongsvinger for noen år siden da nåværende KIL-ledere, Dag og Uno Arnesen, begge spilte på eliteserielaget. Dag var vel den i eliteserien som scoret flest mål med hodet den sesongen. Etter en imponerende vunnet hodeduell var det en ca. 30-åring som utbrøt: De er gode på hodet de Arnesenkarene. Litt bortenfor svarte en ca. 50-åring: "Ja, det var faren også." Og så kom det fra en ca. 80-åring fire trinn nedenfor: "Og bestefaren!" Jeg kjenner alle disse fire hodespillerne meget godt, og spesielt oppsikt vakte det, og ble omtalt i lokalavisen Glåmdalen, da bestefaren på over 90 år tok fly ned fra ferieopphold i Tromsø for å se sønnesønnene være med på å banke erkerivalen Lillestrøm på Åråsen.

Halvgammel Søya-kar, Ola Svorken

(Ung Søya-kar med beundrende kusine 1948)

(To raske og tekniske Søya-fettere 1960)

Internasjonal nostalgi og "up to date"

Glimt fra Haukviks "Big Garden Party-9- Preludium til "Bislet Games".

.

1. Det var usigelig nostalgisk å få være tilstede 38 år etter egen første deltakelse ved tilsvarende stevne like etter Roma-OL i 1960. "Amerikanerstevnet" kalte vi det dengang, men Arne Haukvik var primus motor da som nå, og dessuten da min egen fri-idrettsoppmann i BUL. Min største personlige opplevelse under det stevnet var utvilsomt en "chat" med sprintdronningen Wilma Rudolf under felles oppvarming i Bisletts trange bakgård, da som nå! Men det var som rimelig kan være bare vårt eget sprintess Bassen Bunæs som fikk klem av henne.

Denne gang hadde jeg spontan lyst til å få noen ord med dagens og den nærmeste fremtids sprintdronning, Marion Jones, men anledningen og motet sviktet, eller kanskje rettere sagt, selvbeherskelsen tok overhånd. Det ville nok vært for dumt å blottlegge sin presenilitet ved å innlede til samtale med den bemerkning jeg hadde på tungespissen at hun idag knepent ville ha slått meg fra dengang, idet 10,82 elektronisk regnes som bedre enn 10,8 manuelt. Deretter kunne jeg ha forhørt meg om bestemor Wilmas nåværende form og status, og liksom teste historiekunnskaper og sette friidrettens "adelsdistanse/øvelse", 100-meter, inn i et videre perspektiv. Miss Jones, 22 år, hadde da virkelig sansen for kontinuitet, for hun sa nemlig i en bisetning under den offisielle pressekonferansen at hun syntes Bisletts gamle bakgård var koselig, og at penger slett ikke var vesentlig for hvor hun startet.

2. Eneste nye damebekjentskap denne gang ble Janet Smith, Storbritannia. Hun deltok i "The Haukvik strawberryparty" for tiende gang på rad, i arrangementskomitéen og som representant for britisk presse. Dessuten var hun rangert som nummer 10 av britiske kvinnelige sleggekastere, med kast godt over 50 meter med 4-kilossleggen. Det var nytt for meg at slegge allerede hadde vært kvinneøvelse i 6 år, og vil komme på det olympiske program neste gang. Hva gjør Norges Friidrettsforbund den forbindelse i retning av rekrutteringsforberedelser og talentutvikling?

3. Hageselskapets mest vemodsfylte opplevelse var gjensynet med en stafettkamerat fra BUL i 1950-60-årene som nå satt i spesialrullestol, meget hardt rammet av både bilulykke og sykdommen MS. En annen fra stafettlaget hadde som fast årlig oppgave å ledsage den gamle NM-medaljør på alle distanser fra 800 til 10000 meter til Haukvikselskapet, slik at han kunne få en kjærkommen avveksling fra kun hjemmehjelpskontakt 4 ganger i døgnet. I dette sitt gamle miljø strålte han nå opp, og snakket opprømt til meg om vår felles deltakelse i 4 Svenska -Dagbladstafetter i 50- og 6o-årene. Til tross for store taletekniske problemer hadde han en imponerende detaljhukommelse, og dvelte lenge ved den gangen Magne Tveit falt og nyss avdøde biskop Bjørn Bue tok igjen det tapte før han leverte pinnen til ham selv. Øynene strålte ved gjenfortellingen av denne episoden, og jeg skjønte i et øyeblikks a-ha-opplevelse noe vesentlig om nok et aspekt og en dypere berettigelse av Haukviks hageselskap. . .

4. Tilbake i hverdagen og nåtiden, kastet jeg meg ut i pressekonferansen med Geir Moen.

Jeg konfronterte ham med at Carl Fredrik Bunæs hadde vært temmelig stabil på omtrent de tidene som Geir hadde oppnådd hittil i år, 10,4 og 20,9, og at han på slutten av sin karriere med dette fartsgrunnlaget gikk over på 400-meter og allerede i et av de første løpene fikk 46,6 på denne lange og vonde sprintdistansen, som han karakteriserte som "mannfolkidrett". Birger Marsten, vår beste sprinter i perioden like før Bunæs og Bjørn Nilsen, følte seg hvert år presset til å løpe 1-én- 400-meter på tampen av sesongen, og denne betrodde han meg en gang at han gikk og gruet seg til hele resten av sesongen, fordi han visste at han kom til å kaste opp og være besvimelsen nær straks etter målpassering.. Jeg spurte Geir om han hadde tanker om en mulig overgang til 400 på tampen av sin aktive periode. Svaret var helt klart: "Jeg har hørt før at jeg har steg for 400. Men jeg har dårlige erfaringer. Jeg vil aldri bli 400-meterløper! Har man først satset målbevisst over flere år på å bli en ordentlig sprinter, får man holde seg til det. Man må ha lyst på den distansen man har ambisjoner om å bli god i. " Selvsagt har dette mye med gemytt, selvbilde og identitet å gjøre  (undertegnedes anmerkning)! Dermed kommer neppe det norske folk til på overskuelig fremtid å oppleve en norsk 400-meter-løper av internasjonal toppklasse. For tider på 43-44-tallet må nemlig en absolutt toppsprinter "ofre seg" og gå opp i distanse. Veien til virkelig klasse på 400-meter må gå fra 100 og 200, og ikke fra 800 ("Hesten" fra Cuba, med OL-gull på både 400 og 800, snarere beviser enn motbeviser min påstand).

5. Oppildnet av disse refleksjoner om Geir og 400-meter, huket jeg tak i Vebjørn Rodal og trener Husby  med tilsvarende spørsmål om mulig overgang til 1500-meter på lengre sikt.

Etter OL, og i møter med Kipketer, har jeg nemlig vært litt i tvil om Vebjørns fartsgrunnlag helt til nå nylig i Byrkjelo, da jeg syntes han dokumenterte både tempo, driv og stayerevne. Tankekorset for meg har vært at Rodal er like rask på 400 som Bunæs var, 46,6, men at jeg ikke visste hans absolutte fartspotensiale. Jeg fikk nå vite at han hadde så godt som 21,9 på 200, men ikke bedre enn 11,4 på 100, altså uten spesialtrening i startteknikk. Dette syntes jeg lød betryggende, også i forhold til Audun Boysens 11,3 og 47,3, så vidt jeg husker, uten at man skal gjøre for mye tallmagi ut av slike sammenligninger av ulike løpertyper og i ulike tidsperioder.

Et overbevisende svar fra Rodal syntes jeg kom på Bislet dagen etter. Årsbeste i verden etter den gamle gode oppskrift: "Åpne for fullt og øke etterhvert!" Den friske åpningen, akselerasjonen på nest siste langside, kontrollert flyt i siste sving og en imponerende oppløpsside viste at det intet var i veien hverken med hurtigheten, stayerevnen eller de taktiske evner.

Husby sa at de bevisst hadde nærmet seg 800-meteren fra 400-metersiden og ikke fra 1500-siden som så mange i det etablerte miljøet var tilhengere av. Jeg sa: "Gi så blaffen i det etablerte miljø!" Husby svarte: "Det har vi gjort i mange år!"  Vebjørn Rodal hverken vil eller behøver å bli 1500-meter-løper, ut over det at han sikkert kommer til å løpe denne distansen helt utmerket en gang i blant "for moro skyld"

6. Dessverre kom jeg litt sent under Steinar Hoens tankesprang omkring emnet norsk friidretts fremtid og talentutviklingens betydning i så henseende. Jeg fikk med meg, og syntes det var fornuftig det han sa om spisskompetanse og overføringsverdier mellom forskjellige idrettsgrener, f.eks. at høydehoppere kunne rekrutteres fra basketballspillere og omvendt, og at Jostein Flo også hadde vært høydehopper før han ble konge i lufta innenfor straffefeltet. Hoen viste sosiologisk teft da han her antydet at oppsporing og utvikling av talenter kanskje ikke var helt stuerent i Norge.

Da tenkte jeg: Synd Hoen ikke var tilgjengelig for meg som listekandidat da jeg foran kommunevalget i 1995 stilte egen liste til bekjempelse av Janteloven og misforstått sosialdemokratisk likhetsideologi, samt til fremme av vinnerkultur og sunn konkurransementalitet - og deretter ebbet jordbærfesten gradvis ut for mitt vedkommende.