Forskjelligartet elevmasse

Men det var ikke bare lærerkrefter som kom fra særforbundene.

Jeg tror ca. 1/3-del av elevplassene var forbeholdt nasjonale eller internasjonale toppidrettsutøvere fra de forskjellige særforbund. etter streng rangering av kandidater. Slike elever gikk ofte tilbake til sine respektive særforbund som forbundsinstruktører og landslagstrenere. De fra militærlinjen ble idrettsoffiserer. Resten av elevmassen konkurrerte om plassene ut fra karakterer fra lærerskolen eller grunnfag/mellomfag/bifag fra Universitetet i Oslo. Disse elevene fortsatte etterpå som oftest i skoleverket, men noen ble også idrettskonsulenter i fylkene eller idrettsadministratorer på andre områder.

Beste all-round -elev det ene året fikk ofte tilbud om å bli hjelpelærer det neste, og da Norges Idrettshøyskole avløste den gamle Gymskolen kort tid etter mitt kull, fulgte mange av disse med dit. Dette var en periode aktuelt for meg også, men jeg havnet ved Oslo katedralskole istedet, og videre i skoleverket. Dette fordi jeg på det tidspunkt var mere interessert i bredde i mitt arbeide og i min fagkrets enn i videre spesialisering innenfor faget kroppsøving og idrettsgrenen løp/sprint.

(Studentmestrene i fotball 1962. Gymskolens lag har samme keeper som Norges landslag. "Kasper" deltok også på fotballtrenerkurset  ledet av vår egen fotballlærer  Lorang Ridder Nilsen og  med bl.a "King Kong" Johannesen og Knut Osnes som instruktører og selveste "Nikken" som "overkikkador". Elevene hadde tverridrettslig bakgrunn på høyt nivå.)

Idretten som yrkesmulighet

Jeg påbegynte imidlertid mitt studium i pedagogikk med sikte på å bli Idrettskonsulent, ikke lærerskolelektor, og slett ikke lærer i grunnskolen. Jeg søkte således også Idrettskonsulentstillingen i Østfold, og ble innstilt som nr. 2, etter min venn og studiekamerat, hekkeløperen Willy Hafrom, som så vidt jeg vet har innehatt denne stillingen nesten frem til nå. Spill av tilfeldigheter igjen, altså!

Jeg tillater meg å nevne et par andre interessante bistillinger for mitt eget vedkommende på grunnlag av at jeg gikk ut med de beste karakterer i friidrett ved mitt kull, 1,3 i instruksjon og 1,0 i ferdighet. Norgesmester i 10-kamp, Svein Hove, hadde selvsagt også 1,0 i ferdighet ettersom denne karakter ble utregnet etter poengsum i 10-kamptabellen for 2 løp, 2 sprang og 2 kast).

Jeg var et par år sensor i friidrett instruksjon ved siste kull ved Gymnastikkskolen og første ved Idrettshøgskolen, sammen med Arne Nytrø, som var timelærer i dette faget begge steder. Han var jo fast kroppsøvingslærer ved Oslo lærerskole, samt sprinttrener både i Tjalve  og på landslaget

(Her er trener Arne Nytrø foran og bak ham fra venstre: Helge Svaar, Bjørn Berglund, Carl Fredrik Bunæs og Ivar Saunes,  som alle er nevnt mange steder i siste kapittel av denne bok.)

Jeg husker spesielt at det var litt rart å skulle gi karakter til kombinertverdensmester Sverre Stenersen, som tok Gymskolen "for å ha noe å falle tilbake på sine eldre dager", som han selv sa. Flere senere forbundsinstruktører i flere idretter fikk også sine praksiskarakterer av Nytrø og meg.

Jeg ble også fast veileder/øvingslærer i kroppsøvingsfaget for studenter fra Idrettshøyskolen så lenge jeg var kroppsøvingslærer ved Oslo katedralskole. Jeg måtte da "skjerpe" kvaliteten av egen undervisning der, men det hele var meget givende og inspirerende, forhåpentlig i begge retninger. Senere høgskolelektor ved NIH, Ivar Mørk, og damelandslagets første fotballtrener, Per Pettersen fra Frigg, overtok disse funksjonene etter meg da jeg søkte permisjon fra "Katta" for å arbeide ved SKN, Hov i Land.

Ga avkall på topptrenerkarriere

Det er litt rart å tenke på, nesten altfor jævlig, at jeg på denne måten frivillig ga avkall på et arbeidsområde og en spesialinteresse og en statusposisjon som tilfeldighetene ville at jeg aldri skulle komme til å vende tilbake til! Etter 25 år i Kongsvinger er det jo nesten ingen som en gang forbinder meg med kroppsøving og idrettsinstruksjon på høyt plan! Her er jeg i beste fall kjent som tilfeldig vikarlærer i faget, brukbar gammel sprinter og nåværende tribunesliter og fotballidiot!

B-trener i fotball

Mitt B-trener sertifikat fra Gymskolen fra 1962 "fornyer" jeg i Fotballforbundets regi i Kongsvinger 18 år etterpå!

(Nikken delte ut vitnemålene og holdt inspirerende bordtale på "Frascati")

En medvirkende årsak til dette, i tillegg til generell fotballinteresse, var at Arne Walin, som ble fotballoppmann i KIL etterat Danny McLennan ble løst fra sin kontrakt da klubben ble mer innblandet i nedrykksstrid enn i opprykkskamp i 2. divisjon, spurte om jeg kunne tenke meg å bli KIL-trener eller inngå i trenerteam med "Bonden" Sørlie, VIF´s ex-keeper. Dette reflekterte jeg en stund seriøst over, og fant at jeg burde "brush up" mine rene fotballkunnskaper i tillegg til at det også hadde gått lang tid siden jeg hadde drevet med generell trenervirksomhet. Jeg følte at jeg neppe hadde nok tillit og godt nok fotballnavn i miljøet, og takket tilslutt nei til Walin. som samtidig gjennomgikk det samme kurset, som dessverre var det siste KIL´s utmerkede trener, Oddvar Kjernsby, var ansvarlig for før han så plutselig gikk bort.

I ettertid tenker jeg om dette at det sikkert var klokt av meg å vise såpass selvkritikk at jeg på daværende tidspunkt ikke påtok meg en så krevende treneroppgave i en idrett som tross alt aldri har vært min "førsteprioriterte" som aktiv. Derimot ergrer jeg meg over at jeg aldri søkte forpliktende kontakt med KIL-toppfotball for å gjøre en skikkelig jobb i deres støtteapparat på en eller annen plass hvor min samlede erfaringsbakgrunn både innenfor instruksjon, ledelse, pedagogikk og idrettspsykologi kunne være relevant! Og nå er det vel i seneste laget ?

BUL-trener i sprint

I min egen klubb, BUL, blir jeg allerede mens jeg selv er aktiv, samtidig sprinttrener både for guttene og jentene, først alene og senere sammen med Torgrim Halten. Ved gjennomlesning av mine oppsatte treningsprogrammer 35 år etterpå blir jeg nesten imponert over den systematikk og den høye intensitet som vi gjennomførte treningen med allerede i 1960-årene. Trening 3-5 dager i uken på den tid var jo ganske mye, også sammenlignet med våre dager. Men viktigere enn antall treningsdager synes jeg nå det er å legge merke til at kvalitet i treningsarbeidet, og at den individuelle tilpasning både av treningsformene og doseringene, blir fremhevet så sterkt. (Jeg legger ikke opp til det som Steinkjers og landslagets gamle fotballspiller, Gunnar Dybwad, en gang overfor meg beskrev som "gampetrening", som han allerede på 1970-tallet syntes det var blitt for mye av innenfor fotballen!)

"Proff" i Lutvann leir

Etter fullført nederste avdeling på Gymskolens militærlinje fikk jeg 1/2-års plikttjeneste ved Luftforsvarets stasjon på Lutvann, og etter fullført øverste avdeling på sivil linje tok jeg sommerjobb samme sted. Dette var på svært mange måter en begivenhetsrik tid, både faglig og menneskelig meget lærerikt og nyttig. Idrettslig følte jeg meg nesten som "proff", idet jeg kunne trene så mye jeg ville i arbeidstiden. Jeg slapp også å gå i uniform unntatt ved hovedoppstilling på lørdager, da jeg iførte meg min gamle paradeuniform, serviceuniform fra sersjanttiden ved LVAT, Øyanmoen i Stjørdal i 1958. Mesteparten av sommeren her gikk jeg rundt og spradet i badebukse og administrerte idrettsmerkeprøver for både befal og menige elever ved skolen, på Furuset stadion. Vi hadde ellers et nydelig utendørs svømmeanlegg, som min sjef, løytnant Torekoven, var veldig stolt av, og det ble her arrangert militært Østlandsmesterskap i svømming. Spesielt herfra husker jeg at en viss major Tandberg, var helt suveren i sin seniorklasse i flere disipliner, men aller mest i spesialgrenen rygg. Dette tenker jeg tilbake på hver gang jeg nå på TV ser samme Tandberg som romfartsekspertkommentator, alene eller sammen med Jan P. Jahnsen.

Ellers gikk det i felt- og o-løp om sommeren og langrenn og bandy om vinteren. Sistnevnte idrett hadde jeg svært lite greie på, men fikk verdifull hjelp til instruksjon og gjennomføring da en viss Trond Hoftvedt ble "overført til idrettskontoret". Dette hang slik sammen at denne superkjendis, som også var litt beryktet for visse meritter både i Frigg-miljøet og på fotballandslaget, ble overflyttet til Torekoven og meg "fordi det var på vårt kontor han ville sitte allikevel, og prate sport hele dagen", ifølge stasjonssjefen. Egentlig var han plassert som elektrikerlærling i leiren under avtjeningen av sin førstegangstjeneste. Trond var jo holdt for å være Norges største fotballtalent, og hadde imponert engelske proffmanagere, bl.a. fra Everton og Leeds, lenge før det var noe som het spillereksport til utlandet her på bjerget. Trond ble forøvrig en periode etter sitt omstridte opphold i Vålerenga en periode "Kicker" i U. S. A., og dette har jeg fått noe muntlig referat fra etter tilbakekomst til Theatercaféen en gang i slutten av -70-årene, må det vel ha vært. Under militærtjenesten hadde Hoftvedt minimal respekt for alle med høy grad, fra oberstløytnant til fenrik. Han respekterte bare sersjant Svorken, som han hadde sett løpe på Bislet, som gikk på Theatercaféen som han selv, og som visste hvordan en ball kunne skrus!

Forbundsinstruktør

Først fikk jeg sommerjobb på kontoret i Torgt. 2, og ble direkte underlagt Kaare Bakken og Thor Volla med diverse gjøremål. Det absolutt hyggeligste i denne jobben var som attagé for utenlandske deltakere på stevner og landskamper. Jeg viste deltakerne rundt i byen, fungerte som tolk fra engelsk og tysk, og i og med at jeg selv fortsatt var aktiv, kunne jeg trene sammen med dem. Bl.a. var jeg "hare" for Said Mussa, under hans intense tempotrening på Bislet under dette Norgesoppholdet. Han var i verdenseliten på 800 meter, og skulle løpe 10-15 200-metere i så høyt tempo at jeg som norsk 400-meterløper var absolutt rette mann for å kunne gi ham god drahjelp til å holde tempoet oppe.

Olympisk mester Bikila opplevde jeg som sky og innesluttet og dårlig i engelsk, men jeg "synes jeg kjenner ham", og blir alltid rørt når jeg ser gamle filmopptak fra hans karriere og blir minnet på hans tragiske skjebne i rullestol og tidlig død. Et annet godt minne fra attagéjobben var da jeg fungerte som "stand in" for en svensk sprinter som ennå ikke var ankommet, da det svenske landslaget trente stafettvekslinger på Frogner stadion forut for landskamp mot Norge på Bislet.  

 (Said Mussa t.v. og trippel-OL-mesteren t.h. er her fotografert av Aftenposten da jeg ledsaget dem til trening på Frognes stadion)

I andre enden av skalaen var det meget givende å være sprintinstruktør under hovedtrener Tor Torgersen under Lillehammerleiren for unge fri-idrettstallenter sommeren 1962

Dette ble en gedigen suksess, som bl.a. den amerikanske olympiatrener, Charles Werner, som besøkte oss , tok med seg tilbake til Statene som en god idé.

Her er alle gruppene, sprint,langdistanse, hopp og kast, samt instruktører og ledere, samlet :

Fra venstre foran landslagshøydehopper Odd Sangvik, legendariske leder "Geggen",   kulestøter og militærkamerat Buvarp "Kniksen" (ikke fotball), Haugdal,  junior og senior Torgersen med leder Magnus Husby bak, Birkeli, Svorken og sekretær Kaare Johnsen. Mangler på bildet: Hovedleder politimester Egil Kjæreng, Torgrim Halten og Svein Erik Jensen.

Og her er sprintgruppen som jeg er hovedansvarlig for: