Kap.2
Treneren
Gymskolen
Tiden her representerer selvsagt det absolutte høydepunkt i mitt liv når det gjelder "sprekhet" og aktiv livsutfoldelse på alle måter! Vi var i disse 2 årene en stor kameratgjeng i 2 gutteklasser på 20 og 30 elever og 1 jenteklasse på 30. Samværet ble tett og mangfoldig med undervisningssteder spredt på Turnhallen, anatomisk institutt på Universitetet, Torggaten bad, Frognerbadet, Jordal, Bislet og Frogner stadion, Nord- og Østmarka, Husebyleiren, Løvenskioldbanen, Norefjell og Fefor høyfjellshoteller, samt mye sosialt samvær overalt og studietur til København.
A-klassen på Jordal
B-klassen på Frogner
Så sterke var de menneskelige bånd at en betydelig del av oss fortsatt holder kontakt, dels gjennom våre jobber, og i alle fall ved gjensynstreff og jubileer etter 10-15-20-30 og foreløpig 35 år. . .
Ikke minst var aktivitetene utenfor Oslo, som Norefjell og Fefor og Køben, store suksesser, faglig og sosialt og "romantisk" - som her på båten og på Strøget :
Markante lærerpersonligheter
De aller fleste av våre lærere ble opplevd som særpregede personligheter, som har satt varige spor etter seg, vel på forskjellige måter hos hver enkelt av oss elever. Kort og glimtvis assosierer jeg nå:
(I samtale med Wergeland og Nygbakken under militærlinjens avslutningsfest i Turnhallen 1960)
Rektor Harald Wergeland - behandlet og tok seg av hver enkelt av sine mange elever helt individuelt, såvel faglig som menneskelig. Han var en glimrende gymnastikk - i - sal - instruktør selv som "gammel mann", og hadde spesiell sans for de vakre piger, også som "gammel mann", slik vi unge konkurrenter om de sammes gunst, opplevde det.
På fritiden spilte han tennis, og ble der Oslomester i double sammen med bronselagets keeper Tippen Johansen som tok alle ballene foran ved nettet på keepermanér (brukt av Wergeland som eksempel på taktiske disposisjoner i par- og lagidrett). Dette har jeg også fra Tippens egen munn fra samtaler den korte perioden vi "samarbeidet " ved Aars&Voss, han som vaktmester og jeg som gymlærervikar.
(Til venstre: Tore Nilsen og Egil Frøystad under eksamen i friidrett instruksjon, Jordal
Til høyre: Svorken som overdommer i løp, LKØ-mesterskap på Frogner, faget arrangementsteknikk på militærlinjen i 1960 - NB! Knut A. Sæter, FRP, med ryggen til.)
Tore Nilsen - var den solide, grundige og moderne all-roundlæreren, samtidig og senere også min fri-idrettstrener og kollega i BUL. Både som lærer og som trener "lå han lavere i terrenget" enn sine pedagogkjendiser på landsplan og landslagstrenerne i særidretter, men egentlig har jeg grunn til å tro at han overgikk svært mange av dem både i kunnskaper og evne til å lære fra seg.
Det var godt, men samtidig grotesk, makabert og gripende å treffe ham på 30 årsjubileet hvor han holdt fagforedrag på høyt nivå, og viste oss rundt i spesialrommene på Norges Idrettshøyskole til tross for langt fremskreden kreftsykdom.
Marta Vik- var "forgudet" av jentene for sin didaktikk og sine
holdningsskapende evner. Jeg forbinder henne mest med myndig og humørfylt ledelse
av fellestimene i dans, spesielt Irish square dance .
Arne Ruud - var militærlinjens rolige og solide allrounder. Sa med glimt i øyet at Svorken fikk stå over visse trege øvelser og subbende orienteringsløp for å spare "gullbeina sine" forut for store sprintkonkurranser. Ingen klaget på forskjellsbehandling av den grunn, for det samme gjaldt alle som hadde spesielle behov i forhold til sine respektive særidretter.
(Sensorene ved turneksamen på militærlinjen 1960, Wergeland og Ruud stående og 2 oberstløytnanter sittende, Sandvik nærmest Ruud)
Kaptein Madsen
Var nærstridsinstruktøren som presenterte seg som krigsdeltager ved stridene i Nord-Norge og fekteinstruktør ved Nationaltheatret, samt "Jeg er tøff, og det skal også dere bli!"
Hjelpelærerne Arild Nybakken, Torgrim Halten og Olaf Steinsland - "De unge friskuser". Førstnevnte var verdensmester i militær 5 - kamp, Halten var skolekamerat fra Orkdal, sprinter, lengdehopper og trenerkollega i BUL. Oberst Harald Sandvik- kjent krigshelt, og for oss inspirerende foreleser i ledelse, arrangemengsteknikk, samt instruktør og leder av skikursene.
Løytnant Finn Kattetvedt, leder for Forsvarets idrettsråd med kontor på Akershus festning, var en fin orienteringslærer, men én gang temmelig forbannet på meg, da han måtte sitte i tidtagerbua ved mål og vente på meg i 2-3 timer etter at nest sistemann var kommet i mål ved orienteringsløp ved Østmarksætra. Jeg fikk karakteren 4. 0, og var på nippet til å stryke i den disiplinen.
Arild Ingebrigtsen - ytterst solid turninstruktør, men ofte oppgitt over at skøyteløper Svein Erik Sogge var så tung i baken, og hinderløper Ragnvald Dahl var så svak i armene at de ikke engang greide "vrengen" i ringer, og at jeg aldri lærte koordineringen av beina ved saksespark på bøylehest.
Kaare Meidel Sundal
utviklet fra grunnen av det "nye" faget kinesiologi/bevegelseslære.
Min særoppgave her, filmslyngeanalyse av Bassen Bunæs´start, må sees på som et metodisk "nybråttsarbeid", både med de primitive hjelpemidler som da sto til rådighet, og de beskjedne krav som ble satt til "vitenskapelig" kvalitet på dette høyskolenivå. Jeg skal ikke her gå inn på saklige detaljer i oppgaven eller om startteknikk generelt, men jeg tror ikke det er falsk selvskryt å påstå at jeg på denne tid var en av dem i Norge som hadde best greie på dette temaet innenfor fri-idrettsteknikk. Jeg leste mye om start både i norsk og tysk faglitteratur, samtidig med at jeg diskuterte start med landslagstrener Arne Nytrø og de beste Tjalve-sprinterne under egen trening.
Birger Tvedt- idrettslegen med eget fysikalsk institutt var også timelærer i kinesiologi ved Gymnastikkskolen. Han tok oss blant annet med "ned på Stripa", hvor vi skulle sitte på benker i Studenterlunden og gjøre notater og opptegnelser om hvordan folk "vraltet og labbet" forbi på Karl Johan, hvordan fotisett, avvikling fra hæl til tå, utstrekning av vristen, knebøy, hofterulling etc. etc. var. Vi ble uhyre bevisste på bevegelsesmønstre i alle sammenhenger på denne og andre måter, og dette er noe som henger igjen i meg den dag idag i mange av dagliglivets observasjoner. Det kan være når jeg ser folk som går, løper, løfter, kaster, bøyer seg, danser osv. Det er nesten plagsomt, for ofte irriterer jeg meg over dårlige bevegelsesmønstre, slik som Birger Tvedt utviklet et skarpt øye hos oss for, i den positive hensikt av at vi som instruktører og kommende gymnastikklærere skulle gå ut å gjøre noe med det, bl.a. for å forebygge belastningsskader hos det norske folk - intet mindre!
Professor/dr.med.Legaard,
som vi hadde i fysiologi, oppfattet vi som nokså overårig, men han formidlet
sine enorme kunnskaper på en så tørrvittig måte at vi kom godt overens. Heller
ikke lot han seg affisere av at den tøffeste gjengen i A-klassen, de fra Bergen
og Bærum og Mo i Rana, spilte poker på bakerste benk i auditoriet i deler av
hans timer når tema ble betraktet som lite eksamensrelevant. Til muntligeksamen
gikk det da også riktig ille for én av disse da han ble spurt om hvor stor diuresen
var, og eksaminanden svarte ca 5 liter! "Nei, da tror jeg nok De må ha
observert Dem selv nokså dårlig, eller så må De være et særdeles interessant
casus", repliserte professoren og overlot til sensor å sette karakter ut
fra en helhetsvurdering.
Hvis det en gang iblant ble snakk om faglige ting som professoren betraktet som nyvinninger innenfor medisinen, ble han kjent for følgende standardreplikk: Ja,ja, men dette begynte man jo forøvrig å bli klar over allerede før Krigen, ja jeg mener da naturligvis før den første store krigen, og ikke denne nå siste. "
Amanuensis, senere professor Alfred Morgan Olsen
utviklet idrettspsykologien som eget fagområde, noe før Willy Railo kanskje ble den mest kjente på dette området. Morgan var en av de aller første med høyeste forskerkompetanse som ble ansatt ved den nye Idrettshøyskolen som avløste den gamle Gymnastikkskolen. Han ble forøvrig min veileder i arbeidet med min hovedoppgave i pedagogikk, ved siden av Hans Tangerud ved Pedagogisk institutt
Det var ellers veldig mange timelærere tilknyttet skolen. Disse var spesialinstruktører fra særforbund eller innenfor spesielle disipliner, f.eks. ekteparet Kirkenær i ballett, den mangeårige Norgesmester i stup, "bestemor" Inger Nordbø, herr Wien, pianist Vessa Carlsen, datter av Lalla, som spilte til gymnastikk til musikk, som var "nyeste mote" på 60-tallet.
Det har ryktes at vår elev, landslagskeeper Per Mosgård, like etter dette innførte innetrening til musikk for sin klubb, ærverdige Fredrikstad fotballklubb, og fikk høyst blandet mottagelse og kritikk for dette "påfunn".
