Jeg vil heller ikke underslå at mine Høyresympatier også skyldes
hensynet til personlig økonomi. Jeg har hele mitt voksne liv hatt
en presset privatøkonomi med store studie- og boliglån. For å
klare dette har jeg i alle år som eneforsørger i familien måttet
arbeide overtid flere kvelder i uken. Det sier seg da selv at
jeg har følt sosialistenes skattepolitikk med toppskatt på inntekt,
eiendomsskatt, fordelsskatt på egen bolig, samt deres høye avgiftsnivå
på kommunale tjenester som både svært tyngende og prinsipielt
urettferdig.
Selv om det vel kan sies at både lang utdannelse og dyr enebolig
er "selvforskyldt", så har jeg til tider ikke kunnet unngå å føle
en viss bitterhet når jeg konstant har måttet konstatere at jeg
har hatt langt mindre å rutte med til personlig forbruk enn folk
det har vært naturlig å sammenligne seg med.
I perioder har jeg rett og slett følt at jeg ikke har levd et
menneskeverdig liv, f.eks. når selv sosialklienter har måttet
spandere på meg på restaurant, og jeg ikke engang har kunnet drømme
om å bli med dem på sydentur!
Jeg tilla Arbeiderpartiet med sin etter min mening fullstendig
misforståtte "utjevningspolitikk" hovedskylden for dette, og satte
min lit til partiet Høyre både i den økonomiske politikken og
i verdispørsmål.
I Kongsvinger får jeg mange oppfordringer om å bli med i lokalpartiet
og å stille til valg på Høyres liste. Merkelig nok takker jeg
hele tiden Nei til dette under diffuse påskudd av at jeg ikke
har tid, osv.
Etterhvert opplever jeg Høyre som et altfor "tamt" parti.
Jeg blir ambivalent i forhold til det, og det er duket for FRP.