hadde holdt et tankevekkende foredrag om de etiske
problemstillinger ved genteknologi.Kapittel 5
Hjerneslaget
"Forvandlingen"
Selve hendelsen
Onsdag
5.november 1997 hadde det vært et
ganske vanlig
Odd Fellowmøte i "Leir 1 Norge"i Stortingsgaten 28,Oslo.
Professor/dr.theol/stortingsrepresentant
Inge Lønning
hadde holdt et tankevekkende foredrag om de etiske
problemstillinger ved genteknologi.
Loge 67 Castrum , Kongsvinger hadde for anledningen leid buss til møtet da det var ekstra mange brødre/patriarker som ønsket å delta på dette møtet.
På hjemveien var det fin stemning i bussen. Noen snakket seriøst om det vi hadde hørt i foredraget, andre snakket vanlig om løst og fast og noen var i det løsslupne, fleipete lune.
Etter ca.Skedsmokorset gadd ikke jeg å delta i noen av disse samtalene.
Jeg følte meg trett, som jeg ofte gjør på lange bussreiser, og la hodet over mot vinduet på høyre side og hvilte og halvsov i denne stilling.Mellom Kløfta og Vormsund merket jeg at jeg liksom gled dypere og dypere inn i søvnen, og summende stemmer og latter rundt meg føltes uendelig langt borte.Nå var det også begynt å bli ubehagelig varmt i bussen, syntes jeg, men jeg var altfor søvnig til å orke å reise meg og ta av meg den tykke vinterfrakken og pelsluen som jeg hadde sittet i hele tiden, og for første gang i vinter hadde brukt.
Plutselig begynte jeg å kaldsvette, særlig over pannen, og jeg følte at jeg holdt på å bli kvalm, skikkelig bilsyk.Dette syntes jeg selv om jeg faktisk sov, var litt flaut. Jeg måtte ikke kaste opp i bilen, for da ville bror bussjåfør få ubehagelig rengjøringsarbeid på grunn av mitt griseri, og dessuten ville sikkert noen tro at jeg var full, og det er det jo slett ikke god tone å være i losjesammenheng. Dessuten var det helt utelukket at jeg var påvirket i det hele tatt.Jeg hadde kun drukket 1 drink, 4 cl Pernod med vann på Dagligstuen sammen med fire andre før møtet for 6 timer siden, deretter kun 1 glass Bayer til brodermåltidet etter møtet og tilslutt kun 1 halvliter pils på Tostrupkjelleren da jeg stakk en snartur innom der og fikk med meg Rosenborgs 1-1 borte mot Porto en halvtime før bussavgang. Jeg så fortvilet på den store klokken foran i bussen, og fant ut at det skulle holde hardt å greie å holde seg fra å kaste opp helt til vi var fremme i Kongsvinger om i beste fall 1 time. Dermed gav jeg nærmest opp å holde en anstendig fasade, lot hodet synke tungt ned på ryggstøet foran, holdt meg med begge hender rundt hodet, og i denne stilling lot jeg i all min ubehøvlethet de sure oppstøt som kom opp i munnen på meg gå videre ned i bussgulvet, flere ganger, men det var ikke så mye som kom hver gang, så jeg håpet ingen så hva for svineri jeg bedrev. Like før nedkjøringen til selve Vormsund sentrum følte jeg plutselig at jeg liksom ble lett og tom inne i hodet, og at jeg kom til å besvime.Følelsen var helt den samme som jeg hadde den gangen i Bergen sommeren 1967, jeg husket faktisk årstallet i et merkelig glimt inne i hjernen min, da jeg ble matforgiftet på Fløyrestauranten tidlig på ettermiddagen, og jeg senere på ettermiddagen besvimte og gikk rett i dørken og kastet kraftig opp mens jeg sto i passkøen ombord i Englandsbåten "Leda".
I tillegg til denne gangen hadde jeg bare besvimt én gang tidligere i hele mitt over 60-årige liv, og det var en gang i barndommen under kraftig omgangssyke, og den opplevelsen dukket også på forunderlig måte opp igjen i et lite glimt akkurat nå. Jeg følte det altså skremmende å skulle besvime snart, sikkert fordi jeg hadde så lite erfaring med det fra før.
Men det var en annen følelse samtidig som var enda langt mere vemmelig.
Jeg fikk en plutselig angst i meg.JEG FØLTE AT JEG KOM TIL Å DØ!
Og også den følelsen fikk jeg en assosiasjon til.
Den nær-dødenopplevelsen gikk helt tilbake til førejulsvinteren 1957, altså for nøyaktig 40 år siden. Da var jeg med i en stor militærbil fra LVAT, Øyanmoen, som mistet veigrepet på klunka isvei og gikk rundt en og en halv gang i lufta og havnet på taket i en dyp snøfonn på en liten avsats 8-10 meter lenger nede like ved en dyp elvehøl. Dette var på vei opp til militærøvelse i Leksdalen, vårt faste øvingsområde. Den gangen passerte liksom hele livet revy på et par sekunder. Det er jo en vanlig beskrivelse, men ikke desto mindre treffende. Jeg husker ennå, og jeg husket plutselig også nå ved midnattstid 5/11-97 at den dominerende tanken som fór gjennom hodet på meg var: "Faen også, dette var for tidlig. Jeg skulle så gjerne levd ennå i mange år, jeg har så mye ugjort , og så stor appetitt på livet!" Ja, jeg håper jeg ikke støter personlig kristne lesere av denne beretning, men jeg tenkte faktisk høyt ordet "Faen" selv i denne "Dødens stund", for liksom kraftigst mulig å få understreket det ergelige og komplett meningsløse og urettferdige i det å skulle bli berøvet Livet, den eneste Eksistensen jeg hadde. Det føltes altfor tidlig, den gang for 40 år siden som nå. Det føles vel for de fleste av oss nesten aldri som passelig tid/rette tidspunkt. Hadde jeg vært strengt kristen, hadde jeg nok moderert kraftuttrykket for ihvertfall å ha gardert meg mot, helt unødvendig, å skulle "havne lukt i Helvete", for å bruke salig professor Hallesbys berømte og beryktede formulering i en radiopreken en gang i 1950-årene, som jeg ennå husker skapte både vekkelser og psykiske sammenbrudd i vårt land.
Tilbake til følelsen av å skulle dø, den gang og nå:
Da tenkte jeg aller mest på hvor utrøstelig lei seg mine foreldre ville bli når de fikk dødsbudskapet.
Nå tenkte jeg det samme vis a vis min gamle far, og ikke på at jeg nå kanskje skulle forenes med min mor i det Hinsidige. Og videre tenkte jeg på mange flere i min nære familie denne gang, alle tre barna og kona, og kanskje ville til og med noen andre som hadde likt meg komme til å sørge litt en stund.
Imidlertid, jeg døde ikke likevel, men mellom Vormsund og Kongsvinger husker jeg ikke mer, ingen verdens ting før jeg var ute av bussen, hvilket føltes som en enorm lettelse i seg selv, og to sterke mannfolk i mørke dresser sto og holdt meg mellom seg på en snødekket vei.
Der og da begynte neste fase i marerittet. Den ene av disse trygge karene, som jeg så avgjort opplevde som virkelige venner og brødre i en vanskelig stund, spurte hvor jeg hadde husnøkkelen min. Et øyeblikk, sa jeg, i venstre baklomme. Men hva pokker, jeg får ikke venstre overarmsmuskel til å lyde min indre kommando om å løfte hele armen slik at jeg kan stikke hånda nedi for å ta den opp. Og forresten hva skal du med den? Vi skal inn her, du er hjemme, sa den lengste av de to brødrene, som nå visstnok var alene om å ta seg av meg. Fint du sier hvor nøkkelen er, jeg får tak i den selv, sa han, og det gikk greit.
Men dæven, sa han, den passer ikke til ytterdøra. Nei, sa jeg, det er vel ikke så rart, dette er jo ikke mitt hus. Eier du, eller kjenner du dem som eier denne hytta som du prøver å komme deg inn i, sa jeg. Og jeg var veldig glad for at vi var kommet dit. Alt var bedre enn å sitte i den helvetes bussen.
Jeg fikk en plutselig lyst til å kaste meg på magen fremover i snøen og slå ut med armene og kjøle av hele ansiktet i snøen for liksom å feire frigjøringen fra den varme, kvalme og eksosluktende blå bussen. Men jeg gjorde ikke dette. Min bror holdt meg i fast grep, og hindret sprelske og latterlige impulshandlinger. Og jeg syntes egentlig det var en god idé å skulle ta en mellomlanding her i det jeg trodde var en flott helårshytte et sted i Odalen, trolig ca. Sander eller Galterud siden det var en god stund siden jeg husket at vi nærmet oss Vormsund. Det skulle bli deilig å strekke seg ut på en sovesofa her i denne hytta og sove til imorgen, siden min ledsager og gode bror kunne ta ansvaret og gå god for meg om verten plutselig kom hjem og trodde det var innbrudd, men problemet var altså at den forbannede nøkkelen ikke gikk, og det var da merkelig også at han ikke hadde nøkkel selv.
Så med ett så jeg noe merkelig
- til et sted i Odalen å være. Der er trappeoppgangen min
i Bekkefaret 13! sa jeg. Og det var slett ikke syner jeg så. Jeg var
klinke edru og følte meg deilig uthvilt etter all sovingen på bussen. Hva, sa
min bror, nesten muntert og opprømt og lettet i stemmen. Er det der du bor? Da
har vi jammen prøvd å låse oss inn hos naboen. Håper han ikke har merket
noe. Beklagelig dette, men nå er du da i hvertfall hjemme, bussen stoppet ikke
og satte deg av ved Statoil, men kjørte helt opp, de visste omtrent hvor du
bodde, men var ikke helt sikker på huset. Det der er nummer15, og det 17, sa
jeg idet vi var vel oppe på trappa til nummer 13, og jeg ble sluppet inn og
overlatt til min kone
,
som hadde lagt seg, men nå kom forskrekket opp i morgenkåpen. Hva er det med
deg? Du ser så rar ut, sa hun. Du er nesten skjev i ansiktet, og det kommer
hvitt skum ut av munnen på deg. Har du fått slag, eller? fortsatte hun,
irriterende mistenksom og konfronterende. Tull! sa jeg, gå og legg deg igjen,
jeg vil sove jeg også.
Nei, sa hun , dette er alvorlig, du må ha lege. Jeg ringer naboen, som er allmennpraktiserende lege.
Nei, tull, ikke plag ham midt på natten. Jo, jeg ringer likevel.
Nei, han var på et annet sykebesøk, men kona sa jeg måtte ringe legevakten.
Nå har jeg gjort det, de sa vi kunne dra rett ned på sykehuset, og nå kommer snart drosjen.
Mens all denne telefoneringen pågikk satt jeg rolig i toseter-sofaen og holdt i en hånd, en vemmelig fet og klam hånd som jeg ikke visste hvem tilhørte.
Jeg ble mer og mer både forundret og irritert over dette. Etterhvert fornemmet jeg jo at denne hånden ikke tilhørte noen person i det hele tatt, og slett ikke min bror som hadde fulgt meg inn, og som jeg først trodde det var som satt og holdt meg i hånda fremdeles. Nå kom denne hånda ut av løse lufta, den var kutta der det skulle ha vært en skulder å sitte fast i. Merkelig, og nå ble jeg virkelig sint, og litt redd også. Brit, kom og sett deg her for faen, og fjern den helvetes hånda!
Dermed puffet jeg til den med all kraft selv også, og da det ikke hjalp slo jeg til den med min høyre. Først da oppdaget jeg idet jeg da måtte slippe at jeg hadde sittet og holdt i min egen venstrehånd med min høyre! Dermed var det problemet ute av verden, og jeg innså da plutselig også at det kanskje var noe rart i veien med meg likevel, og at det ikke hadde vært så dumt av min kone å ringe legevakten.
Nå er drosjen her, sa hun. Jeg skal ikke ha drosje! ropte jeg. Jeg skal hentes i ambulanse! Etter dette med den fremmede hånden som var min egen var jeg blitt virkelig redd, følte dødsangst igjen, og var blitt utrolig og behandlingsmotivert. Så alvorlig anså jeg tilstanden for å være at drosje kom ikke på tale! Hvorpå Brit, den både oppofrende og handlekraftige, måtte jeg for første gang i kveld innrømme, betalte drosjen og sendte den tilbake og ringte sykehuset igjen og bad om ambulanse.
Jeg var nå i en tilstand, hadde nærmest selvsuggerert meg inn i en tilstand, hvor jeg følte meg så elendig at jeg ville løftes opp på en båre, strekke meg ut på ryggen, og bæres først ut i ambulansen, så kunne de sette på blålys, kjøre meg rett ned og inn og deretter gjøre hva faen de ville med meg.
"I was past caring" husket jeg et utsagn fra en engelsk pensumtekst som jeg syntes var dekkende for den oppgitthet og fortvilelse og likegyldighet jeg nå følte.
Så kom ambulansen på et blunk, og Brit møtte dem og sa at det kanskje var best å ta båren inn verandadøren. Hvorpå jeg spratt opp fra der jeg satt apatisk i sofaen, gikk sikkert og raskt gjennom stuen, feide alle tilbud om en hjelpende hånd elegant til side, gikk bortover den lange verandaen, ned verandatrappen, opp i ambulansen og satte meg i en stol med bratt rygg der, så motsatt en nedverdigende horisontal stilling som det var mulig å få til i denne farkosten.
Under denne manøveren hadde jeg to tanker i hodet, eller snarere enn bevisste tanker kanskje heller ubevisste forestillinger eller intuitive følelser i hodet:
1. Jeg ville ikke ligge på båre, for da svigerfar sist ble båret ut herfra og kjørt ned på båre høsten 1994, kom han aldri mer tilbake.
2. Jeg var dog i høyeste grad oppegående, jeg hadde stayerevne!
Jeg hadde vært ute en vinterdag før, og aller mest av hensyn til mine barn skulle jeg komme over denne EPISODEN så raskt som bare det og med minimale ettervirkninger! Bare tøv å så mye som antyde at dette kunne være slutten. "No this is not the end". Jeg hadde automatisk disse Churchill-ordene på mine lepper idet jeg steg, nesten hoppet, opp i ambulansen; "it is not even the beginning of the end", tenkte jeg videre på vei bortover Øvre Langelandsvei.
Vel, så var jeg da omsider trygt og betryggende innenfor sykehusets vegger, og ble der mottatt av hyggelige søstre og først én lege som ikke var helt sikker på om det var nødvendig å legge meg inn fordi det trolig bare var et såkalt tia som ville gå over av seg selv.
Da var min kone virkelig tøff og på vakt igjen, besluttsom på en så bestemt måte at jeg ble flau, og syntes hun var på grensen til det uhøflige, som tilsynelatende kunne sette sitt legmannssyn over medisinsk ekspertise. Hun snakket nemlig i store bokstaver og sa at jeg skulle legges inn og at jeg skulle ha surstoff, og ikke skjønte jeg hvor hun hadde lært det, for medisinsk sakkunnskap arves jo ikke rent genetisk fra far til datter. Også tidligere har det flere ganger irritert meg at hun til stadighet uttaler seg om medisinske spørsmål med den største selvfølgelighet og til og med stiller diagnoser bare fordi hennes far i sin tid blant annet hadde vært overlege på den avdeling hvor vi nå befant oss.
Men resultatet ble i alle fall slik hun hadde sagt, det kom enda to meget sympatiske leger, en norsk og en svensk, og de foretok grundige kliniske undersøkelser.Dette opplevde jeg som meget interessant, tromme med fingrene, peke mot nesetippen, trykke med tungen mot innsiden av begge kinn, balansere på tå og på hæl, knebøy og strekk osv. samt svare på spørsmål både av det litt banale slaget og noen litt mer personlige. Jeg følte aldri min såkalte "personlige integritet" truet ved noe av dette. Jeg er nemlig alltid samarbeidsvillig og positiv til alle typer undersøkelser som ikke gir fysisk smerte. Værer jeg imidlertid smerte eller at noen vil inn i kroppens såkalte hulrom på meg med slanger og andre vemmelige instrumenter, kan jeg derimot slå meg helt vrang og oppføre meg som en fireåring i panisk skrekk.
Etter denne seansen fikk jeg så min seng, og min kone fikk visstnok en god stol å sitte i så lenge hun ville utover natten for å følge utviklingen. Flott service! Jeg syntes nesten det var for mye av det gode, det var nesten komisk. Det var igrunnen lenge siden jeg hadde hatt inntrykk av at hun tok vielsesritualets ord om å "følge sin mann i gode og onde dage"så bokstavelig. Dette måtte øyensynlig være en av de onde, men det så ut til at det ville gå rimelig bra.
Resten angående mitt 6 dagers sykehusopphold skal her ikke beskrives mer i detalj .
De
første refleksjonene
Hvordan
reagerte jeg i dagene og ukene som fulgte?
På oppfordring av sykehusets rehabiliteringspersonale skrev jeg ned tanker og refleksjoner etterhvert som de meldte seg, og resultatet ble: "FORVANDLINGEN - natten mellom 5. og 6. november 1997" - som det foregående var en del av. Jeg gjengir her et utdrag av refleksjonene etter selve hendelsen:
Undertegnede fikk plutselig endret sitt selvbilde fra frisk og sprek aldrende herre til slagpasient. Riktignok var det et mildt tilfelle, men allikevel, den stygge diagnosen står der på trykk, Apoplexia cerebri. Ikke engang "bare et drypp" kan jeg trøste meg med at det har vært. Og i brosjyren står det at "dersom symptomene varer over 24 timer, kan varig funksjonshemning bli resultatet." Rett frem. og uten omsvøp står dette, og bra er det, falske forsikringer har jeg ikke bruk for, men jeg har jo også forstått av samtaler med hyggelige fagfolk av flere profesjoner på slagposten og rehab. -avdelingen at det er en god del å hente både på relativt kort tid og noe lengre tid når det gjelder aktiv rehabiliteringstrening og naturens egen gang, og at det faktisk finnes fra et visst til et betydelig potensial for bedring i tilstanden. Og det er det jo godt å høre.
Jeg har alltid hatt tiltro til hva fagfolk har å si. Enn videre sier vanlige folk, som jeg treffer på gata eller i telefonen at dette går nok bra, du har vært heldig, og det er også O.K. å høre, selv om jeg dessverre også alltid har vært en slik arrogant jævel at jeg ikke alltid har brydd meg fullt så mye om hva vanlige folk mener som hva ekspertene mener. Det er ikke for ingenting at jeg for bare et par år siden gikk til kommunevalg med egen listedannelse på et program om bekjempelse av Janteloven.
Representanter fra grasrota har dog vært veldig snille og forståelsesfulle og oppmuntrende mot meg disse dagene som har gått siden SLAGET. Jeg skammer meg over å ha vært en slik "egoistisk og storsnutet og overlegen blei", som min kjære kone i lengre tid har yndet å kalle meg. Og nå har jeg da altså vært heldig! Det sier tilogmed min svoger, som er medisinsk overlege, og derfor også etter mine tidligere verdinormer meningsberettiget. Han sier at jeg er bortskjemt og burde skamme meg! Og det gjør jeg da også, stort sett, men sikkert ikke så mye som jeg burde!
Jeg griper meg kontinuerlig selv i å sammenligne meg selv idag med slik jeg selv var for bare et par måneders tid siden, og slik jeg hadde forestilt meg at jeg ville komme til å få det i de nærmeste par tiår i en meget aktiv og god pensjonisttilværelse, istedenfor å sammmenligne meg med alle dem som har det verre, mye verre, som jeg innerst inne alltid har visst om og som jeg bare denne uken på sykehuset hadde sett og pratet med.
Jeg hilste senest idag på min sympatiske romkamerat som satt i rullestol og var optimistisk og i godt humør og så frem til rehabiliteringsarbeidet på slagavdelingen i 3. etasje. Jeg pratet også med en eldre mann, på min egen alder for faen, som jeg hadde drukket øl sammen med på Rådhuset i "lørdagsbordets glansperiode" for ca. tyve år siden. Han var skjev i ansiktet, og snøvlet nå som da, men av en ganske annen og alvorligere årsak og nå ikke av forbigående karakter. Stakkars deg, tenkte jeg, jeg ville ikke ha byttet livskvalitet med deg. Det sa jeg dog ikke til ham, selv om jeg prinsipielt er tilhenger av åpenhet.
Jeg gikk isteden ut, og skammet
meg sånn passelig, og deretter gjorde jeg som salige Terje Vigen, "ristet
sorgen og mismodet av", og gikk på Dressmann og kjøpte en ny og vid nok
blådress og i tillegg en koksgrå bukse med matchende jakke og skjorte og
slips. Jeg melder meg faen ikke ut av samfunnet ennå, tenkte jeg, bare på
grunn av dette ergelige SLAGET! I hvert fall tar jeg meg en Oslotur før jul,
for å besøke alle mine tre voksne barn og Theatercaféen og Tostrupkjelleren.
Denne innskytelse, mer enn en plan, ble realisert nøyaktig 1 måned etter SLAGET, som jeg altså fryktet skulle bli den totale FORVANDLING. Ved det innerste bordet i "Bunnefjorden", under bildet av selveste Ernst Sørensen, holdt jeg bokstavelig talt mottagelse for dem av mine venner, de fleste fra 60-årene, som hadde anledning til å komme etter å ha blitt oppringt dagen i forveien med beskjed om at jeg hadde avsatt hele denne dagen til å sitte der .
Jeg tilbrakte 4 herlige dager i min kjære hovedstad i førjulsstemning, og kunne etterpå konstatere at alt vesentlig hadde fungert høyst tilfredsstillende.
Imidlertid ligger det i kortene at jeg heretter så definitivt må gi avkall på "å gå lysløypa. "
"Lysløypa" har selvsagt ikke noe med snø og hengende lyspærer og kupert terreng og frisk luft å gjøre, slik min kone har trodd hele tiden.Min sønn kjenner derimot godt til dobbeltbetydningen av begrepet, for han har gått løypa i figurlig betydning sammen med meg enkelte ganger nå i de senere år etter at far og sønn var blitt voksne menn og kamerater.
"Lysløypa går man"
nemlig når man f.eks. starter med en ettermiddagspils eller tre på
"Valken" på Majorstuen, i godt selskap med dette etablissements
herlige blanding av kjendiser fra NRK, professorer fra Blindern og vanlige
lasaroner fra Majorstustrøket, deretter svinter innom "Gamle major" på
veien til "Lorry"
i
krysset Hegdehaugsveien/ Parkveien og dette etablissements omlag 300 ølsorter før
runden går til alle de brune stedene i Stortingsgaten, på Karl Johan, i Rådhusstrøket
og i tilstøtende parallellgater og sidegater, bl.a. Scotsman, Original Pilsen,
Gullfisken og Engebret, helt til ferden rundt midnatt i verste fall foreløpig
ender helt nede på "Lompa" på Grønnlandsleiret, og deretter oppover
igjen, via "Kristian Kvart", på historisk dansketids grunn, og helt
opp til "Lille" i Bygdø Allé sånn rundt klokken fire på
morgenkvisten, vel tolv timer etter start!
Denne løypa kan jo undertiden føles som kupert nok, og den kjennetegnes heller ikke ved frisk luft.. Den krever derfor en viss utholdenhet og god grunnkondisjon, og jeg har således slett ikke tenkt å forsøke meg på den nå i overskuelig fremtid etter SLAGET.
For denne karakterfaste beslutning har jeg belegg såvel i de leste informasjonshefter fra Nasjonalforeningen/Det norske råd for hjerte-og karsykdommer, fra legekretser som står familien nær og fra egen sunn fornuft, som jeg i den foreliggende situasjon er innstilt på å lytte noe mere til enn i størstedelen av mitt tidligere liv, dessverre...
Ærlig talt er jeg nå omsider kommet så langt at jeg føler at det ikke koster meg all verden å forsake slike opplevelsesturer og manndomsprøver som denne lysløypa ikke bare representerer, men også på en måte symboliserer, oppvokst som jeg er med "være en av gutta-som tåler en fest-idealet" helt fra HB på lokalet istedenfor fest på bedehuset i konfirmasjonsalderen, via polsjeftradisjoner på landsgymnaset, en tøff befalsmessekultur i Luftforsvaret i 5o-årene og ditto alt på høygir på Gymskolen og i det vanlige studentikose liv i 60-årene, og selvfølgelig i noe mer moderate former, men dog et utstrakt festlig og sosialt utagerende yrkesaktivt liv i 70-80-90-årene, preget av lange seanser med mye halvmanisk prat, en del flørt, mye og intens dans både på roser og bord, så å si, samt stort sett "kontinentale drikkevaner" forøvrig, jevnt og moderat som oftest, men ispedd enkelte utskeielser med adskillige halvlitere og centilitere for mye og "reparasjonsarbeide" enkelte dager derpå...
Grunnen til at jeg her går såpass mye inn på denne alkoholrelaterte problematikken er at den i ikke uvesentlig grad henger sammen med både mitt "selvbildebegrep" og mitt "livskvalitetsbegrep".
Jeg er fullt innforstått med at begge deler må forandres etter SLAGET. Jeg må ganske enkelt, og uten videre dikkedarer, forsone meg med at det er bare tull for en presumptivt intellektuelt sett oppegående 60-åring å henge fast i en slags gymnasiastisk senpubertets-forestilling om meg selv som friskusen som alltid kommer først til vor-spielet, deretter den som dominerer festen og tilslutt er den som sist forlater nach-spielet.
Men det å danse er jeg slett ikke villig til å gi avkall på; det er nemlig en hovedlivskvalitet for meg.
O. K at jeg nok ikke kommer
tilbake til det rykte jeg en gang hadde som "Tangokongen" i Hedmark og
Oppland lektorlag, og heller ikke kommer til å gi rene oppvisningen i
kombinasjonen tango- swing-rock-reilender-og vals slik jeg en gang gjorde på
Panorama hotell, Sjusjøen
i midtfasen av "min annen ungdom", og også en gang enda tidligere i
livet, i min første og helt grønne ungdom, på Englandsbåten
"Leda".
Men det ville være fint om jeg kunne fortsette med å stikke innom 1. etasjen på "Palace" en gang iblant for virkelig å få fart på "systemet" og leve ut "den tredje ungdom". Restauranteier Kader liker også å se meg der, og har gitt meg frikort som gjelder til år 2001. Men da må jo finmotorikken i venstrehånda i hvert fall bli så god at jeg kan føre min dame på en følsom måte og gi presise trykk og drag som indikerer når hun skal snurre rundt og nøyaktig hvor fort.
Dette tror jeg bestemt skal gå bra; jeg har allerede tatt en liten forprøve på min kone. Og hvorom allting er; med hensyn til finmotorikken i fingrene, er dette med funksjonen av venstre ledehånd i dans, akkurat nå langt viktigere med hensyn til livskvalitet enn det å kunne holde pent og naturlig i gaffelen og det å kunne kneppe knapper, hvilket også var en smule bekymringsfullt helt i begynnelsen mens jeg ennå oppholdt meg på sykehuset.
Det dreier seg primært om at jeg er et restaurantmenneske og et sosialt dyr.
Jeg er fullstendig klar over at man på kafé og i samtale med folk både kan drikke farris og kaffe for eksempel. Det er bare den lille haken ved dette at jeg nok vil komme til å oppleve dette som "stilbrudd" på de aller bruneste stedene i samvær med de mer spesielle typene som man alltid har en tendens til å snuble over der.
På dette tidspunkt av disse nedtegnelser føler jeg at det er naturlig å si noe om mitt forhold til den viktigste av alle risikofaktorer, RØYKING:
Her ligger jeg vel relativt gunstig an ettersom jeg egentlig betrakter meg som ikke-røyker, selv om dette må sies med visse modifikasjoner.
Jeg begynte å røyke en høstdag da jeg var 8 år, og sluttet samme dag!
Rent eksperimentelt, for å skaffe meg de samme erfaringer som mine nærmeste i guttegjengen, hadde jeg stjålet en enkelt sigarett av merket Blue Master fra min onkels jakkelomme ( denne onkelen døde i 69-årsalderen etter da i en årerekke å ha vært plaget av såkalte røkeben ).
Deretter gikk turen til et hemmelig sted i skogen, hvor jeg tente på, tok et drag, og kastet deretter den hvite giftpinnen for godt. Ikke nok med at jeg ble kvalm, det aller verste var at jeg fikk røyk i øynene og trodde jeg skulle bli blind, og at det var straffen både for tyveriet og stimulantiamisbruket. Deretter var det totalt uaktuelt og utenkelig for meg å røke en eneste sigarett før jeg hadde passert 35.
Den aller viktigste årsak til det er at jeg allerede som barn var all-round lokal idrettsstjerne i mange idrettsgrener og at jeg som ungdom var aktiv konkurranseidrettsmann både i friidrett på høyt nasjonalt nivå og også en habil fotballspiller på et nivå like under dette igjen.
I hele denne grunnleggende ungdomstiden syntes jeg bare at røyking var dumt, og jeg følte meg ikke en eneste gang fristet til å ta så mye som et drag av sigaretten, selv om jeg i mange av mine miljøer i det militære og i studentmiljøene var omgitt av røykende venner. Jeg forsøkte heller aldri å moralisere overfor dem. Derfor ble det kanskje noe passiv røykepåvirkning i årenes løp, særlig på kaféer, og vel også litt på lærerværelser før lovgivningen ble så beinhard som nå i de senere år.
Da jeg derimot var blitt 35 år, i 1971, hadde jeg lagt opp med aktiv sprint, dessverre nokså plutselig idet jeg innså at jeg ikke ville klare å forbedre mine personlige rekorder lenger, og jeg så da ingen mening i å skulle fortsette å trene regelmessig bare for å delta i B-stevner og kanskje skulle løpe 100 -meter helt oppe på 12-tallet, hvilket jeg betraktet nærmest som patetisk og tragisk!
Dermed syntes jeg også at jeg kunne unne meg en sigarett eller tre -fire i festlig lag, både på restaurant og på privatfester med lange nachspiel, siden jeg altså aldri hadde røkt før, og derved lagt grunnlaget for lungekreft og hjerteinfarkt, samt at jeg fremdeles ikke røkte til hverdags, under arbeidsdagen og overhodet ikke hjemme eller i ferier! Til og med leger ga sin aksept til et så minimalt forbruk, og dessverre lullet jeg meg inn i den misforståelse at dette var ufarlig og uproblematisk.
Neste bitte-lille skritt videre var to-års-perioden på Hov i Land, hvor nesten paradoksalt nok undervisningssituasjonen med de ungdomsnarkomane elevene/pasientene krevde at lærerne røkte i selve timene sammen med elevene! Det var viktig for skolemotiveringen at den faglige kunnskapsformidling kunne foregå i en utradisjonell og antiautoritær atmosfære helt ulik den vanlige skole som disse elevene hadde kraftige sperrer mot. Derfor begynte også jeg å røke et par sigaretter pr undervisningstime, samtidig som da mine elever røkte sine anslagsvis 10 i gjennomsnitt. Jeg sa kjekt at det var meg revnende likegyldig hva de hadde i munnen og hvor lang tid de brukte på å rulle sigaretter bare de uttalte th-lyden tydelig, skjønte at det alltid måtte være infinitiv etter do, does og did i spørrende og nektende setninger og kom igjennom pensum... Undervisningsleder Javnes holdt alle de nye lærerne med Cooly den første tiden, unntatt de to kristne, som ikke ville ha den stilen i sine timer. Men forsatt røkte jeg altså ikke over 5 sigaretter daglig i gjennomsnitt, inklusive fest -og kursrøyking.
Røykemessig sett litt alvorligere tror jeg det har vært at jeg under mine 2 harde år som rektor ved Tråstad for nå 10 år siden og under de siste 10 år i en frustrerende og desillusjonert arbeidssituasjon tilbake ved Holt også til en viss grad har vært stressrøyker i et par av dagens friminutter og litt smugrøyker på kveldstid i perioder med sterk uro i kroppen som følge av at skolen har føltes som noe forbannet og meningsløst herk som jeg var luta lei av! Hva var da i denne livssituasjon mer naturlig enn rett og slett å ta seg en røyk, oftere enn før?
Hovedkonklusjon er dog at jeg beklager gradvis opptrapping av min røyking, og at det med mitt utgangspunkt slett ikke hadde vært nødvendig med mindre uvanen hadde kommet snikende.
Hadde jeg vært fullstendig ikke-røker i alle disse år, siden 8-årsalderen i 1944, ville muligens ikke dette SLAGET ha kommet. Det kan vel ingen si sikkert, men jeg kan ikke la være å tenke på det...!
Så må jeg nevne noen ganske "idiotiske selvbildeforestillinger" jeg har som "aldrende forhenværende konkurranseidrettsmann", som sikkert er vanskelig å forstå av vanlige mennesker med normal tilpasningsevne til det å bli eldre og det å ha sykdomsopplevelser som "hører til alderen": Jeg har en volleyball liggende på stuegulvet her hjemme. Med den greide jeg forleden dag bare 7-8 tilslag, og bare mellom høyre og venstre fot i lav høyde over gulvet, ikke lår en gang eller brystdempninger og headinger innimellom. Nå skal det bemerkes at det var altfor lite luft i ballen, og at jeg hadde tøfler på føttene, men likevel, noe alvorlig med koordinasjonsevnen må det være, for selv etter at jeg fylte femti har jeg aldri tidligere hatt problemer med å tilfredsstille kravet til gullballen når det gjelder å jonglere med fotball, nemlig 50 tilslag med forskjellige kroppsdeler hver gang. Eneste gang dette har bydd på problemer før var en gang forrige sommer da jeg hadde vært veldig rolig og forsiktig med mine bevegelser etter en lumbagoperiode og kiropraktorbehandling.
Jeg var nede på Gjemselund for
å se på KIL-treninga sparket Charles Berstad
ballen
bort til meg, og jeg skulle vippe den opp for å ta noen elegante tilslag før
jeg dempet den først med låret og så med vristen før jeg slo tilbake med en
behersket utsideskru. Så ble alt bare tull; ballen spratt i hytt og vær, og
det hele var usigelig flaut; at selveste Charlie ,min favorittspiller på KIL
ved siden av kaptein Jørn Karlsrud og
tilogmed min tredjekandidat på kommunevalglisten FRIDEMOKRATENE/UAVHENGIGE,
skulle se meg så klønete med ballen.
Det gjorde det ikke bedre at han også bemerket det han så, lattermildt og vennlig riktignok. Men fornedrende var det for mitt eget selvbilde; og jeg gjorde noe med det! Dagen etterpå gikk jeg nemlig til Nye Sporten, og kjøpte en ny fotball av ekspeditør Vidar Evensen, og fikk hans navnetrekk med tusj på ballen, samt at han skulle si til midtstopperkollega Berstad på treningen samme kveld at nå skulle Svorken legge seg i trening igjen for å rette opp fadesen fra igår!
Og inntil dette famøse SLAGET nå nettopp har jo altså da ballkontrollen vært meget tilfredsstillende, men nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal tro, hverken på kort eller noe lengre sikt. Tenk om jeg får barnebarn, som bør ha en bestefar som kan foregå med et godt eksempel og demonstrere gullballkravet selv om han er både 70 og 80 og helst også 90 år.
( Kaptein Jørn har vist meg oppmerksomhet og oppmuntret meg under hele min rekonvalesentperiode )
Ovennevnte episoder illustrerer også at Even Pellerud i et foredrag en gang nevnte meg som et slående eksempel på hva som ligger i det latinske uttrykket HOMO LUDENS, det lekende menneske.
Både sammen med Pellerud i løpet
av hans 7 år som lærer på Holt ungdomsskole, og med Stig Inge Bjørneby,det
året han var vikar der, hadde jeg usigelig stor glede av å kunne holde
fotballen i lufta i lengre tid med spark og headinger og dempninger mellom oss
uten å knuse verken vinduer, lyspærer eller blomstervaser, alt mens de
middelaldrende kvinnelige adjunktene og de adstadige mannlige lærerne som bare
drev med kondisjonsidretter, nok syntes det gikk for vidt med denne tilårskomne
fotballidiotlektoren som hele tiden skulle vise sine kunster sammen med
elitespillerne.
Er det rart at jeg nå er noe bekymret for min fremtidige livskvalitet, også i relasjon til dette kriterium, ballsjonglering?
Tilsvarende eksempel fra fortiden - fra begynnelsen av 60-årene, for over 35 år siden:
Vest-tyskeren Armin Hary hadde vunnet 100 meter på 10,0 under Roma-OL i 1960. Han var den jeg identifiserte meg mest med på denne tiden, på grunn av hans fenomenale start. Det hadde stått på Dagbladets sportssider at hans reaksjonsevne var slik at den ikke kunne oppfattes av det menneskelige øye, og at det var fare for at han derfor kunne risikere å bli disket for tyvstart uten at det var det, fordi starterens reaksjon på skuddet var langt langsommere enn Armin Harys.
Dette var jo mange år før den elektroniske tidtagning var oppfunnet.
Den amerikanske sprinter Norton var nevnt som Harys viktigste utfordrer på grunn av hans fenomentale finish. Min sympati var helt og fullt på Harys side, fordi jeg syntes at den som skulle smykke seg med den mest fasjonable av alle idrettens hederstitler, nemlig "VERDENS RASKESTE MANN", heller burde ha verdens raskeste start enn verdens raskeste avslutning på 100-meteren.
Mine nære venner i BUL og fra Statens Gymnastikkskole og også fra det øvrige studentmiljø på denne tiden kjente godt til mine verdinormer på dette med reaksjon og spontanitet og impulsivitet forøvrig, som jeg på mange finurlig måter hadde begynt å sette i system som kardinalpunkter i min personlighet og min identitetsoppfatning. Mange hadde moro av dette, og utfordret meg både på den ene og andre måten som ikke her skal omtales.
En søndag, i trygg avstand fra min konkurransesesong, altså i en rolig periode da jeg "ikke hadde løpetid", som mine venner utenfor idrettsmiljøet kalte det, og da på mange måter syntes det var mer moro å være sammen med meg, hadde min beste venn fra hele studietiden, den litt "gale" tannlegestudenten fra Molde, og jeg sittet nesten en hel dag på gamle Dovrehallen, ikke i Kroa, men i den beryktede 2. etasjen med alle portvinsnesene. Vi hadde spist biff, henholdsvis medium og godt stekt, og nok drukket et sted mellom 5 og 10 halvlitere pils, kanskje til og med et par halve lyse Export som var så populært på den tid.
På vei hjem mot Undergrunnen og Studentbyen på Sogn gikk veien forbi daværende hotell VIKING, senere Sara og Royal Christiania. Min ledsager insisterte da på at vi skulle gå inn i resepsjonen på hotellet der og ta reaksjonsprøven. Der hang nemlig på veggen et apparat hvor man kunne måle reaksjonshastigheten ved å trykke på en knapp idet en rød lampe begynte å lyse og en tiøring begynte å falle. Det var så en skala som viste LYNRASK, HURTIG, NORMAL og LANGSOM. Som foreslått av ham, så selvsagt samtykket av meg.
Og tiøringen falt, og stoppet for mitt vedkommende på LANGSOM!
HERRE GUD! Hva hadde hendt? Var det noe galt med apparatet?
Nei, resepsjonssjefen sa det var nyoverhalt!
Min venn trakk frem det bildet av meg som han hadde klippet ut fra Aftenposten, og som han alltid bar med seg i tilfelle det oppstod en situasjon hvor han kunne ha litt moro med det, altså det bildet med melkereklamen, hvor jeg sier at jeg alltid drikker melk, og merker at kroppen har fått større behov for melk etter at jeg begynte å drive toppidrett. Nå stod han der og la ut for resepsjonssjefen om at vi idag hadde gjort et unntak fra melkedrikkingen, og i den anledning ønsket å avlegge en reaksjonsprøve og sammenligne resultatet med Armin Harys...
FORBANNET også, vi går, sa jeg, kommer tilbake litt senere.
Dermed skrådde jeg over Karl Johan med min doserende venn på slep, opp i 2. etasjen på den nederste gården mot Skippergaten, til en vel ansett restaurant på den tiden, men som nå har vært nedlagt en menneskealder. ANGLETERRE stod det med grønne neonlysbokstaver.
Jeg bestilte en stor kanne kaffe, og ble sittende med den i et par timer mens jeg samtidig regnet bak på en serviett, 0,15 promille forbrenning pr.time, gange X timer er lik antatt promille i blodet etter 10 pils á 4, 5 prosent. Huff, dette ble visst en litt for innviklet ligning for en filolog, så jeg måtte jo få litt hjelp fra min venn, stud. odont. som selvsagt hadde realartium fra vårt felles vel ansette landsgymnas for bare noen år siden.
Jeg tror vi oppga å få et eksakt svar på ligningen om alkoholgehalten i blodet, og bare konkluderte med at det viktigste var å vente og så få i seg all kaffen, og intet annet.
Omsider bar det tilbake til VIKING. Resepsjonssjefen ventet tilsynelatende spent han også, og denne gang stoppet tiøringen på NORMAL.
Men FAEN, det var slett ikke tilfredsstillende!
Jeg var da vel for pokker IKKE "NORMAL"!
Jeg var både i egne øyne og i stud. odontens øyne og trolig etterhvert også i resepsjonssjefens øyne i høyeste grad UNORMALT HURTIG!
Hvis derfor testapparatet virkelig var nyoverhalt, burde det i hvert fall vist LYNRASK, eller i det minste HURTIG, etter den foreliggende skala...
Unnskyld min narraktighet, men jeg anser faktisk også denne anekdoten som høyst relevant for dagens opplevelse av selvbilde, etter nok et ervervet, delvis selvforskyldt handikap, et "TILBAKESLAG", så å si.
Flere
følelser angående opplevelse av "forfall"
Etter 3 mave-tarmoperasjoner og 1 hjerneslag opplever jeg ofte i forskjellige situasjoner at jeg blir så forferdelig fort rørt. Jeg får tårer i øynene, selv om jeg slett ikke gråter.
Likevel opplever jeg det som plagsomt, flaut, og sikkert forvirrende og ganske uforklarlig for andre i mitt nærvær. Dette fenomen oppstår ikke først og fremst når jeg snakker om noe trist, men når jeg snakker om ting som jeg har hyggelige og positive assosiasjoner i forhold til.
Det kan for eksempel dreie seg om at jeg forteller anekdoter om Vålerengas bohemlag i 50-60-årene, Bruno, Henger'n, Bonden, Liffy, Bamse, Toffa osv. Eller om Gerhardsen eller Finn Gustavsen eller Trygve Bull, for ikke å snakke om mange andre kjendiser som jeg har hatt et visst personlig forhold til. Det kan også være når jeg omtaler gamle lærere og kolleger, medstudenter eller til og med elever fra hele min egen skole-og studietid og yrkesaktive periode.
Og endelig kan det være når jeg minnes bygdeoriginaler og andre som har betydd mye for meg på mitt barndoms hjemsted, og det kan være hvis jeg forteller om historiske begivenheter som jeg selv har vært med på, f.eks. krigsårene og 8. mai-45, og spesielle øyeblikk som har festnet seg i hukommelsen fordi de har gjort inntrykk i mitt eget og familiens liv.
Et spesielt område jeg blir rørt
på, er når jeg blir konfrontert med "FORFALLET" i eget og
forsåvidt også i andres liv, kontrasten mellom slik det var og slik det er,
når denne er påtagelig og fundamental.
Én scene jeg vil nevne her er
fra den dagen Geir Moen
skulle
løpe 200 meter mellomheat under VM i Athen.. Jeg satt i sengen og beveget meg møysommelig
rundt i sykerommet med et stativ på hjul hvor jeg fikk intravenøs næring
gjennom en slange og med nål i hånden og dessuten en slange gjennom nesen og
ned i magesekken for å suge opp grønn vemmelig magesaft istedenfor at jeg måtte
bli veldig kvalm og kaste opp denne. Da det etter tidsskjemaet nærmet seg
200-meterstarten, satte jeg meg selv og dette stativet igang i retning TV-stuen
ti-femten meter lenger nede i korridoren. Denne distansen tok i min forfatning
dobbelt så lang tid som jeg visste at Geir Moen ville bruke på hele
200-meteren, og hva verre var, og som jeg også var smertelig klar over, at jeg
selv også ville ha brukt i mine "velmaktsdage". Det var jo knapt 2
sekunders forskjell på våre personlige rekorder på denne distansen, så vidt
jeg kunne regne det ut i farten. Da jeg således slepte meg bortover korridoren
med ca 3o centimeters skrittlengde, vel 2 meters kortere enn Geirs, og tilslutt
sank ned i en stol på TV-rommet, istedenfor som Geir å gå konsentrert ned i
blokkene i Athen, ble jeg overveldet av tankene på kontrasten og mitt eget
forfall.
Tårene spratt frem i øynene på meg, og jeg begynte å skjelve over hele kroppen. Resten av tilskuerne skjønte vel ikke noe av dette, eller de tenkte at han der er vel egentlig for svak til å sitte her og se på TV, vi burde vel tilkalle en pleierske for å få ham i seng igjen. Nå husker jeg ikke hvordan det gikk med Geir i dette løpet, om han gikk videre eller ble utslått, og det er jo ikke poenget heller. Jeg var i hvert fall ganske ettertrykkelig utslått!
Dagen etterpå under samme mesterskap, ny ettermiddagssending og andre øvelser, kreket jeg meg igjen bort til TV-stuen. Da fikk jeg øye på en gammel mann jeg syntes det var noe kjent med.
Jo, navnet stod nesten med en gang klart for meg, og jeg gikk forsiktig bort til ham og spurte om det var ham, fantomkeeperen på fotballlaget i hjembygda mi fra årene like etter krigen, da jeg selv var meget ung og lovende på småguttelaget, og han var den store og rutinerte som hadde vært kretsens absolutt beste keeper allerede før krigen, og nå hadde gjort et vellykket come back etter blant annet krigsinnsats. Han hadde til og med overlevet slaget ved Gratangen våren 1940, i motsetning til sin jevnaldrende sambygding, som jeg også kjente til og kom til å tenke på i denne stund. Nå temmelig nøyaktig 50 år etter hans "velmaktsdage" som keeperkjempe var det nesten ingenting igjen av ham, bortsett fra den store nesen, de markerte slektstrekkene i ansiktet og de svære målvaktshendene. Men da jeg fortalte ham hvordan og hvorfor og hvorfra jeg kjente ham igjen, fikk også han tårer i øynene, liksom jeg, samtidig.
Så snakket vi en del om felles kjente fra den tiden, hans modne ungdom og min tidlige barndom, og om idrett generelt og det vi så på skjermen. Vi forlot sykehuset samme dag, vel en ukes tid etter dette møtet. I sommer traff jeg hans søster, som kunne fortelle at han fremdeles levde, men hadde lidd mye og hatt flere nye sykehusopphold. Forfallet igjen altså, kontinuerlig og uunngåelig liksom, "alderdommens forbannede tragedie", som en litt fjern slektning av meg, en tidligere oversøster ved Ullevål sykehus, stadig doserte for meg da jeg hadde god kontakt med henne i min studietid i Oslo, men selvsagt ingen forutsetning hadde for å forstå rekkevidden av på den tid, i de gyldne 60-årene hvor jeg følte at min egen kropp kunne tåle alt, at jeg var nesten uovervinnelig, og at et meget langt og utrolig meningsfylt liv lå foran meg.
Nå i 1990-årene begynner min "gammeltantes" selvironiske og litt makabre utsagn og livsvisdom omsider å demre for meg Ikke det at hun har patent eller monopol på den evige sannhet om alderdommen; tvert imot, mange såkalte modne mennesker, lutret og modnet gjennom prøvelser og lidelse, har fremholdt at "alderdommen er en fin og rik periode i menneskelivet". Ja, jeg har endog hørt slike folk si at "de ikke ville levd om igjen, eller ha vært unge igjen. "Med mitt intellekt forstår jeg også slike utsagn og holdninger, men de stemmer dessverre overhodet ikke overens med mine egne FØLELSER omkring dette tema. Dette nivå av modenhet og ydmykhet når nok aldri jeg! Men jeg føler likevel nå omsider at jeg er på vei til å være glad for hver dag jeg får være rimelig frisk og oppegående og smertefri, selv om ikke dagene er preget av store prestasjoner, ekstatiske følelser og superspennende opplevelser. Livet har så uendelig mange store og små gleder og kvaliteter å by på; det gjelder derfor å holde det gående så lenge som mulig...
Episode 2 om det å bli rørt:
Etter den dramatiske tarmslynghistorien og vekttap på 18 kg i den forbindelse, måtte jeg samme høst -95 og tidlig vår -96 gjennomgå ytterligere 2 operasjoner, først for perianal abscess og deretter perianal fistel, hvorav forløpet til den første var meget smertefullt.
Da jeg noen dager etter den operasjonen så vidt var oppegående igjen, "forvillet" jeg meg en liten tur inn på oppholdsrommet på rehabiliteringsavdelingen for blant andre slagrammede, som jeg nå har lært å kjenne. Jeg satte meg ned der for å titte litt på TV sammen med en del andre. En hjelpepleier som tidligere på dagen hadde hjulpet meg med å vaske meg nedentil fordi hun mente at jeg fortsatt var så svak at det ikke var tilrådelig at jeg drev med det helt alene på badet, satt også der, blid og hyggelig, som hun også hadde vært under vaskingen, skjønt jeg da hadde følt meg litt beklemt ved slik intim berøring etter at jeg trodde jeg kjente henne igjen som tidligere engelskelev fra voksenopplæring og at jeg også hadde vært på fest og danset med henne under mer normale omstendigheter for min mandighet og verdighet på en måte.
En
gammel mann i rullestol flyttet litt på seg da han så at jeg ville sette meg,
trakk en vanlig stol inn til sin egen rullestol, og sa: "Sett deg her du
Svorken. "
"Kjenner du ham? " sa den elskverdige hjelpepleieren, som øyensynlig hadde med oss begge å gjøre. "Ja, gjør ikke du? "svarte den gamle mannen.
"Han er jo en meget kjent politiker her i byen, og dessuten så kjenner jeg ham som en av Norges beste idrettsmenn for en del år tilbake".
Begge deler var jo ganske hardt tatt i, men ikke desto mindre, eller kanskje heller nettopp derfor, ble jeg både glad og litt overrasket over å høre det, og jeg fikk også denne gangen tårer i øynene, og forsøkte å avlede det med å hente fjernstyreren som lå oppå TV'n og justerte lydvolumet litt.
"Jasså, sier du det, " sa hjelpepleieren, og jeg følte plutselig at jeg var en levende person med både en fortid og en nåtid, og ikke bare et tilfeldig casus eller en gebrekkelig pasient på nummer 325.
Det
første året etter slaget
Ved førjulstider 1997 bedrev
jeg en ganske annen trim og trening enn sommeren 1995 da jeg hadde fantasert om
å delta i Europamesterskap for veteraner.
Nå gikk jeg minimum to turer daglig á 45 minutter, ofte mer. Dette var lystbetont; jeg elsker å gå, i motsetning til for eksempel å jogge eller å sykle. Når jeg går, får jeg nemlig anledning til å tenke samtidig, og planlegge ting på kort og langt sikt, hva jeg skal gjøre når jeg kommer hjem eller til sommeren eller til neste år eller når og hvis jeg blir gammel!
Og så går jeg vanligvis ikke så fort at jeg blir svett; og slipper da maset og belastningen med å skifte og dusje! Det var jo faktisk dette som var en viktig medvirkende årsak til at jeg la opp med regelmessig idrettstrening for 30 år siden. Jeg var så luta lei av å skifte og dusje og reise rundt i byen med bag fire-fem ganger daglig, slik jeg måtte da jeg både gikk på Statens Gymnastikkskole, var aktiv i BUL og hadde trenerjobb på kveldstid! Å gå er nå den ideelle mosjonsform for meg, gå ofte, gå ganske langt og ganske fort. Jeg siterer her fritt etter min gamle venn fra militær idrett, Magnar Lundemo, som svarte da han ble spurt om oppskriften på moderne kondisjonstrening, dette var på 60-tallet da svært mange spissfindigheter og detaljerte treningsprogrammer var utklekket på Max Planck-instituttet og andre steder: "Spreng langt, spreng fort, spreng ofte! "
Farten er stort sett 10-12 minutter pr.km på flat vei, men jeg legger også bevisst inn bratt bakketrening, da i noe mindre fart. Jogger gjør jeg etter lystprinsippet, 50-500 meter innimellom. Jeg presser meg ikke på dette, synes bare det er veldig hyggelig å kjenne at løpesettet er in takt, at underlaget gir svar i frasparket omtrent som om jeg fortsatt var sprinter.
Neste treningsform har hele tiden vært med apparater på treningssenter. Vektene er i løpet av ett år omtrent fordoblet for de fleste muskelgrupper. Ingen har sagt at dette er viktig, men jeg har satt meg mål om progresjon fordi jeg har glede av det, og det passer min systematiske natur fra tidligere treningsprosedyrer.
Min tredje hovedtreningsform er svømming. Jeg svømmer 1-2 ganger pr. uke, og nesten alltid 1000 m hver gang, blanding av bryst og rygg i fart mellom 30 og 40 minutter avhengig av hvor god plass det er i bassenget og litt av dagsform. Jeg er faktisk blitt en bedre svømmer enn siden den gang jeg hadde svømming som fag på Gymnastikkskolen
Jeg er takknemlig overfor sykehusets slagavdeling, som stimulerte meg til denne opptrening, først gjennom deres Hjertetrim og adgang til deres terapibasseng, og endelig gjennom henvisning til fysioterapi/treningssenter. Men jeg tror samtidig at det var viktig for meg å komme ut fra sykehusmiljøet og over til det å trene sammen med "normalbefolkningen", unge og middelaldrende trimmere av begge kjønn og ikke minst aktive konkurranseidrettsutøvere.
Jeg blir ekstra stimulert og oppildnet når KIL´s elitespillere i fotball dukker opp, og jeg kan både trene sammen og snakke med dem. Noen sier at gamle og syke burde ha et sted å trene for seg selv, for ikke å føle seg som tapere blant dem som er på et høyt nivå. For meg virker det imidlertid helt motsatt!
Hele det første året etter "forvandlingen" er jeg ekstremt selvopptatt. Jeg begynner å gjøre notater om egne både fysiske og psykiske reaksjoner på ditt og datt. Jeg gir her bare noen glimt fra eksempler på dette:
1. Fra utskrivning fra sykehuset 11/11-97 og til 19/12 har formen føltes meget tilfredsstillende og jevnt stigende. Jeg har skrevet meg ut av depresjonen, og jeg har mosjonert daglig med 2 spaserturer á minimum 45 minutter i jevnt god fart på vei og i kupert terreng.
Moderate humørsvingninger, men ingen "utblåsninger". Størst frustrasjon over at smakssansen synes noe svekket; mer på brødskiver, vann og kaffe enn på middagsmat.
2. 19/12 følte jeg meg litt svimmel etter hjertegymnastikken, som jeg de 4 foregående gangene hadde opplevd som altfor lett for meg i kondisjonsmessig forstand, og også litt svimmel og halvkvalm på vei hjem og utover ettermiddagen hjemme; kuttet ut videre spasering og gåtrening resten av denne dagen og dagen etter.
Gjenopptok gåingen først om ettermiddagen 21/12, med en 5 kvarters tur, som gikk helt fint. Hadde da først sovet mye i den mellomliggende periode.
3. Fikk raserianfall samme kveld, utløst av irritasjon over kones manglende fullføring av rydding til jul; hadde vært rotete og utrivelig i stuen i flere uker, syntes jeg .Det skal i rettferdighetens navn legges til at dette skyldes omfattende og nødvendig både lofts-og kjellerrydding med langsiktig pespektiv, samt frustrasjon over barnas innviklede juleplaner, bl.a. ønske om bildisponering, som skapte engstelse hos meg og misforståelse hos dem av mine motiver for ikke å låne ut min 1981-modell i dårlig teknisk stand til 150 mils tur over høyfjell og under fjord.
Hentet skrutrekker for å åpne en rødvinsflaske å roe meg ned på; var innstilt på å ta sjansen på kombinasjonen rødvin og Albyl E, selv om jeg ennå ikke har fått noen skikkelig og seriøst underbygget legeuttalelse angående dette forhold. Det bør jeg nå snart få!
Heldigvis fant min kone en bedre løsning; "tryllet "nemlig frem 1 tablett 5 mg valium; gudene vet hvorfra.
Rødvinen blir derved spart til en annen vanskelig situasjon oppstår, eller aller helst til en festlig stund; jeg vet jo så inderlig vel at alkohol heller bør brukes til fest enn til "problemløsning, " både generelt og i enda høyere grad dersom også hjerneblødningsspøkelset er der i bakgrunnen.
Takket være denne ene valium, kunne også dette notat bli påbegynt!
Det irriterer meg grenseløst at foreskrivning av Valium, vival og stesolid skal "sitte så langt inne" blant legene, bare fordi noen misbruker det, at jeg ikke kan få den trygghet det gir å ha et glass stående til bruk ved sterke sinnsbevegelser og til å forhindre uønskede raserireaksjoner eller annen ukontrollert destruktiv adferd!
5. Jeg har sendt en "light-utgave" av mitt skriv
"FORVANDLINGEN" til min far fordi jeg trodde det kunne være nyttig
informasjon og delvis interessant lesning for ham.
I det tok jeg grundig feil, og ved nærmere ettertanke forstår jeg det bare så
altfor godt. Den dagen han mottok skrivet, ringte han og kjeftet meg opp for
selvskryt og utlevering av ting som ikke burde komme andre for øre. Jeg svarte
at det hadde vært god terapi for meg, og at jeg hadde skrevet på oppfordring
fra fagfolk, og at skulle jeg beskrive ærlig hvordan jeg følte meg før og
etter slaget, måtte det nødvendigvis bli noe positivt om før. Deretter en
kort referanse til Janteloven; et begrep som også han til sine tider trekker
inn, selv om han selv er en beskjeden mann fra et lite og trangt bygdemiljø, og
aldri selv "har stukket seg frem", som han da påpeker som en
"dyd". ,
Dagen etter ringte han og bad om unnskyldning; noe nytt til ham å være; og derfor prompte mottatt, samt nedtoning av motsetningsforholdet mellom oss. Tredje dagen, idag, ringte han og var alvorlig bekymret for at jeg "overanstrengte meg med skrivevirksomhet generelt, og at jeg dummet ut både meg selv og mine nærmeste med å skrive om egen sykdom og andre mer intime og private ting; dessuten måtte jeg ikke overdrive fysisk mosjon heller". Han forlangte å få snakke med sitt barnebarn, min yngste datter, som han har stor tiltro til, for at hun skulle snakke meg til fornuft.
6. Meget positiv respons på "Forvandlingen" fikk jeg imidlertid nå nettopp, fra min ferienabo gjennom 30 år, nylig avgått sykehussjef og hans kone, overlege i psykiatri, som begge syntes min beskrivelse hadde vært meget interessant, og at den tilogmed kunne være til hjelp for andre. ( Jeg hadde nemlig sendt den som julehilsen til dem. ). Denne medisinske ekspertise mente dessuten at normal omgang med halvlitere og vinglass i kombinasjon med den uskyldige Albyl E burde være uproblematisk, og anbefalte min kone å tilberede juleribba på normal måte, ikke noe lightversjon, og selvsagt med bibehold av aquavitaen. Julestemningen steg unektelig noen hakk etter denne samtalen.
8. Jeg føler meg alt i alt ikke psykisk istand til å gjenoppta skolearbeidet!
Overfor elevene ville det trolig gått bra, ihvertfall en stund, men etterhvert ville jeg føle et for sterkt prestasjonspress overfor det å skulle leve opp til deres antatte forventninger både om solid faglig undervisning i en atmosfære med høy underholdningsverdi og med stor menneskelig involvering.
Overfor kollegaene og "SYSTEMET" ville det trolig etter ganske kort tid "skjære seg helt" p.g.a. min arrogante irritabilitet mot alt og alle som jeg oppfatter som "A-4-format", samt dessuten mine ukontrollerbare humørsvingninger og høyst ujevne arbeidsfungeringsperioder.
Fortløpende registrering av smakssans og eksempler på mat- og drikkevarer etter en 7-delt skala igangsettes, men avbrytes igjen etter noen uker med begrunnelsen: "Dette forsøket avbrytes her. Det blir for komplisert. Ikke nødvendig så detaljert. Alt smaker dårligere enn før.
Det er vel bare å vente å se?"
Beskrivelsen av fysikalsk behandling og svømmetrening hopper jeg også over,og tar bare med følgende avslutning på ca. ett års nøyaktige registreringer: "Denne type observasjon avbrutt nå. Det blir altfor arbeidskrevende, samt unødvendig tidsbruk og selvsentrering. Jeg gidder rett og slett ikke å være så selvopptatt lenger! Tegn på gryende tilfriskning, tolker jeg det som!"
Jeg gir likevel følgende hovedkonklusjoner under headingen "Tilbake til "normal":
1. Smakssansen er kommet tilbake i full funksjon, så langt jeg selv kan bedømme det, så dette er ikke lenger noe problem.
2. Svømmingen har fungert regelmessig med 1000m hver gang 1 gang pr. uke, presser ikke opp farten, som ligger mellom 30 og 40 minutter avhengig av hvor mye folk det er "i veien", samt fordeling på svømmearter.
3. Trening med vektapparater har fungert regelmessig i lange perioder ad gangen 1-2 ganger pr. uke mens jeg har vært hjemme i Kongsvinger.
Øvelsesutvalget har økt i antall, og belastningen har vært mer enn fordoblet i de fleste apparater fra utgangspunktet et par måneder etter sykehusutskrivningen. Jeg liker å trene sammen med aktive idrettsutøvere på bedriftsplan til toppidrettsplan! Jeg føler meg da ikke som pasient, men som "forhenværende idrettsstjerne som nå er an aldrende herre i meget god form".
4. 1-2 daglige spaserturer på mellom 40 og 90 minutter har vært regelmessig fulgt opp uansett vær og føreforhold og oppholdssted. Jogg og lett løp er oftere og oftere lagt inn etter lystprinsippet, 50-500 meter ad gangen, intet press.
5. Variert kroppsarbeid bedrives i naturlige sammenhenger. Fysisk har jeg ikke følt meg i så god form som nå siden 1960-årene!
6. Psykisk har det hele året vært betydelige humørsvingninger fra relativt dyp depresjon til høy oppstemthet, både innenfor enkeltdager og i ukes- og månedssykluser.
Jeg har sagt nei takk til psykiatertilbud om eventuell "lykkepille" for å "jevne ut stemningsleiet", fordi jeg dog kan "leve med " de nedstemte perioder, og ikke ønsker å gå glipp av de oppstemte hvor jeg både kan ha stor skaperkraft og oppleve betydelige lykkestunder!
Derimot er jeg forbannet for at jeg ikke kan få foreskrevet beroligende og angstdempende medikamenter av valiumgruppen til sikkerhet for sporadiske perioder med ekstra påkjenninger eller enkeltepisoder med sorg eller angst. (Jeg "kjøper ikke" de vanlige motforestillinger om generell tilvenningsfare eller bedre måter å takle motgang på og floskler om å "vokse på det"! )
7. Samtaleterapi med psykolog har vært OK, og setter meg alltid i godt humør, virker "Jeg-støttende, osv., men har vel egentlig ikke gitt relevant "ny innsikt "osv ( det skal da også noget til), så vi får se hvor lenge jeg finner det formålstjenlig å belaste behandlingsapparatet med denne "luksusservice" på bekostning av andre som sikkert trenger det mere.
Jeg sier med utsøkt sans for utilsløret selvironi at jeg finner samtaleterapien hos psykolog både givende og interessant fordi "det alltid er hyggelig å snakke om det som interesserer meg mest her i verden, nemlig Ola Svorken.
8. Jeg har langt sunnere spisevaner enn før, men er ikke på langt nær "fanatisk" på dette området, og føler ikke at jeg lever i noen form for "forsakelse".
9. Jeg er noe mer måteholden enn før med alkoholinntak både mht. mengde og frekvens, men ikke så mye at det hindrer min naturlige livsstil i sosiale sammenhenger.
At jeg er i så god fysisk form, og at jeg psykisk føler at min gamle "kafékultur" er en forutsetning for skapende virksomhet og et meningsfylt liv, gjør vel at totalforbruket av alkohol ligger noe høyere enn de anbefalte grenser for "slagpasienter", men den sjansen er jeg innstilt på å ta.
"Ellers kan det være det samme med alt! ", tenker jeg om dette.
10. Jeg føler nå endelig at det er på høy tid å legge denne "slagproblematikken" bak meg.
Jeg har annet å bruke min tid og min energi og mine tanker på.
Så dermed er siste ord offisielt skrevet om denne sak!