Svorken

Kapittel 4

"Ups and downs" i Kongsvinger

Innvandrerundervisning i "pionértiden"
Allerede på midten av 1970-tallet, mens Sigvart Svendsen var skolesjef, hadde jeg enkelte spredte oppdrag fra skolekontoret om å undervise noen få enkelte utlendinger som hadde midlertidig opphold i Kongsvinger, i norsk.

Senere ble dette behovet søkt dekket ved å legge undervisningen til FRIUNDERVISNINGEN, og da ble undervisningen arrangert i kursgrupper. Spesielt husker jeg en ganske stor gruppe hvor undervisningen ble lagt til sykehusets undervisningsrom fordi de fleste kursdeltakerne hadde sykehuset som arbeidsplass. Disse var fra bl.a. Uganda, Gambia, India, Pakistan, Filippinene, Nederland, Irland, Canada og USA, og jeg benyttet selvfølgelig engelsk, og litt tysk, som hjelpespråk. Flere av disse kursdeltakerne bor og arbeider faktisk fortsatt i Kongsvinger, og jeg har beholdt kontakten og til dels blitt meget godt kjent med noen av dem.

Utviklet undervisningsmateriellet
Jeg improviserte og utviklet alt undervisningsmaterialet selv.

Det ble mye "det levende ord", stensiler og tavlebruk. Etterhvert fikk jeg tak i diverse lærebøker, lommeparlører og lydkassetter gjennom bokhandel Berrefjord, som jeg prøvet meg frem med og litt etter litt fikk satt i system. Omtrent alle disse elevene var meget intelligente, hadde tildels god utdannelsesbakgrunn fra sine hjemland og andre vestlige land, og var dertil meget lære- og samarbeidsvillige. Vi hadde en meget fin atmosfære og avslappet og humoristisk tone i timene. Kulturforskjeller ble mye utdypet og snakket om i tillegg til det rent språklige, hvor komparative betraktninger kunne stå sentralt når det gjaldt grammatikk og idiomatisk uttrykksmåte takket være gode engelskkunnskaper hos de fleste.

Da de første VIETNAMESERNE kom i begynnelsen av 1980-årene, var det kanskje naturlig at jeg ble "håndplukket" av skolesjef Gunnar Bye til å forestå begynneropplæringen i norsk for disse på bakgrunn av at skolekontoret var vel kjent med at jeg hadde drevet innvandrerundervisning i årevis så å si etter mitt eget hode. De nye flyktningene ble ansett for å være en kjempeutfordring for fantasi og improvisasjonsevne. Og det var det, fordi det ikke lenger nyttet med engelsk som hjelpespråk! Ekstra kompliserende ble det da også kinesere og en jente fra Thailand og to amerikanske menn av forskjellig rase ble puttet inn i den samme gruppen.

Da bad jeg om å få Lorentz Moe til å hjelpe meg, og dette ble prompte innvilget av skolesjef Bye.

Ressurssituasjonen ved skolekontoret må ha vært betydelig bedre da enn den er nå på slutten av -90-tallet? Også i denne situasjonen måtte alt undervisningsmateriell lages og anskaffes "fra scratch". I og for seg passet jo dette både Moe og meg godt. Ingen av oss er vel kjent for å være særlig lærebokbundet?

Men vi hadde vel til tider en beklemmende følelse av at ikke all undervisningen ble like effektiv og systematisk, skjønt vi syntes vi lykkes godt med å skape en trygg og humoristisk atmosfære i klassen, og at dette med kulturforskjellene var langt mer enn berikelse enn et problem!

Og så var denne "pionertiden" fantastisk givende rent menneskelig for alle oss som var delaktige. i det totale hjelpeapparatet. Det var farverike årsfester i studiehallen på Holt ungdomsskole for å feire dragens og tigerens og andre år, som for oss norske virket svært fremmedartet, men som alle den gang var positive etter å lære mer om. Her var mye "fint folk"forsamlet, med ordfører Terje Pedersen og "MOR" Elsa Ødegård i spissen for et helt lag av kontaktfamilier og altså læreren som alle kjente. Mange fra dette støtteapparatet fulgte også med i bilprosesjonen fra Vennersberg til Hamarhallen da LUC og Lan giftet seg med 500 gjester tilstede, store deler av den samlede vietnamesiske kontingent i Norge og foreldrene og slekt i Tyskland. Det var i det hele tatt "stor stas og betydelig status" knyttet til det å være " Læreren med stor L" i dette miljøet.

Faren til en norsk landslagsspiller i fotball og elitespiller på KIL hilser fortsatt veldig respektfullt på meg når han ser meg på tribunen på Gjemselund. Han var nesten 50 år da han kom hit, og et typisk eksempel på en som aldri kom til å lære språket stort mere enn til enkle høflighetsfraser fordi han aldri kom i arbeid og fikk innpass i norsktalende miljøer ellers.

Noen fra dette første kullet har bortimot gjort karriere på arbeidsmarkedet her, og disse har det vært hyggelig å ha hatt en viss kontakt med opp gjennom årene, samt deres barn i undervisningssituasjon på ungdomsskolen og dem selv på etterutdanningskurser på AMO-senteret.

I løpet av de neste par år, tror jeg det var, ble lærerstaben utvidet med Eva Walby, Sissel Andersen ( nåværende rektor ved Flyktningeskolen, vel ? ) og Eva Råberg.

Innvandrere fra stadig flere nasjoner kom til, først iranere og så nå til slutt fra det urolige Balkan. Skolekontoret, under skolesjefene Steen og senere Nilsen, utviklet nye strategier. Det ble opprettet egen flyktningeskole og et helt apparat av konsulenter og veiledere med base ved Vennersberg skole, og en betydelig del av innvandrerundervisningen både i norsk og andre fag ble overtatt av AMO-senteret.

Da gled etterhvert Svorken gradvis "ute av bildet", men Moe fulgte med på noe av dette.

Parallelt med denne utstrakte undervisning av innvandrere på ettermiddags- og kveldstid, hadde jeg stadig gruppe- og klasseundervisning med innvandrerelever ved Holt ungdomsskole, som var den ungdomsskolen som hadde flest innvandrere i byen. Kontakten med innvandrerelevene ga meg veldig mye både faglig og menneskelig. Jeg følte at jeg kunne gi mye av meg selv, og at elevene fra fremmede kulturer på sin side var takknemlige for hva de fikk.

"Lærer av guds nåde"
Kanskje det mest eklatante eksempel på "beundring av lærer´n" tror jeg min eldre og dypt kristne indiske elev var, som innledet sin stilbesvarelse over oppgaven "A person I admire", slik:

" First I thought I should write about YOU, SIR, but then I thought you might not like it, so I wrote about Christ instead. "

Ideologisk dilemma?
Som et siste apropos til dette tema, er det naturlig å avrunde med følgende politiske vinkling:

Da jeg ble medlem av Fremskrittspartiet, og kom inn i kommunestyret som partiets listetopp i 1991 syntes mange i byen at dette var "rart", også på bakgrunn av at de kjente til mitt engasjement for flyktningene, og at jeg hadde mange personlige venner blant dem. Selv følte jeg ikke slik at min holdning til innvandrerne var uforenlig med min partitilhørighet. Jeg godtok partiets offisielle forklaring på at det er stor forskjell på å være kritisk til norsk innvandringspolitikk og det å være rasist. Dessuten var og er flere innvandrere selv positive til store deler av FRP's idiologi og praktiske politikk.

Etterhvert kom jeg likevel i et lite krysspressforhold i dette spørsmålet.

Først og fremst i forhold til enkelte av partiets velgere og uttalte sympatisører.

Hel og halvrasistiske uttalelser ute på puber og diskoteker samtidig med lovprisninger om hvor kjekk kar og flink politiker jeg var, smakte flaut!

Det kom også til mindre konfrontasjoner innad i kommunestyregruppen når bevilgninger skulle gis til innvandrerundervisning og utbygging av Lunderby Nor og tak skulle fastsettes for innvandringstakten i kommunen. Dog hadde jeg i rimelig grad aksept for avvikende syn i disse spørsmålene i kommunestyregruppen. "Takhøyden" var slett ikke mindre i FRP-gruppen enn i andre partier.

Da imidlertid bruddet med partiet kom som følge av rikspolitiske forhold rundt Bolkesjølandsmøtet, også i betydelig grad knyttet til uenighet om innvandringspolitikken mellom liberalistene og populistene/de reaksjonære i partiet, ble det en fanesak for meg å tilkjennegi maksimalt positive holdninger til innvandrerne da jeg forut for kommunevalget i 1995 stilte til valg som Fridemokrat.

Min "parhest" ved listedannelsen, Lorentz Moe, og jeg var helt samstemte om formuleringen under satsningsområder, 2b: "Harmonisk integrering av INNVANDRERE I byens arbeidskulturelle-sosiale og politiske liv.

Vi er de første i Kongsvinger som har innvandrere utenfra Norden på valgliste! " Pham tien Dung fra Vietnam, Naser Sadiku fra Makedonia og Mohamed Ali Sorodi fra Iran stilte sporty opp på de første ukumulerte plassene på listen, og jeg har grunn til å tro at vi fikk mange innvandrerstemmer ved valget som ga oss 1 representant i kommunestyret.

Dessverre føler vel både Lorentz og jeg at vi ennå ikke har fått gjort nok for å innfri våre valgintensjoner overfor innvandrerne, men vi tror at vi har "statuert et eksempel" og banet vei for innvandrerrepresentanter også på andre partiers lister ved kommende valg, og at vi har bidratt til bedre harmonisering av innvandrere i nærmiljøene på prinsipielt politisk grunnlag.

Rektor - vyer og strid
I 12 års ettertid er det nesten "rørende" å se med hvilken entusiasme jeg gikk til rektorvikariatet på Tråstad fra 1/1 i i 1987. Jeg hadde virkelig vyer for denne oppgaven.

(Bildet av denne"min skole" er fra storflommen i 1995 - rektor tilbake på gamle tomter av ren nysgjerrighet for å se om skolen overlever også denne prøvelse)

Jeg tror jeg i min underbevissthet må ha vært inspirert av min gamle idealrektor Karsten Heli ved Oslo Katedralskole i ønsket om å gi innhold til min egen rektorrolle.

Først og fremst ønsket jeg vel å skape en atmosfære som var preget av mitt pedagogiske grunnsyn om en elevsentrert, antiautoritær og liberal skole som forente god trivsel og høyt faglig nivå. Åpen dialog og konstruktivt samarbeid mellom elever, foreldre, lærere, andre ansatte og skolens administrasjon hadde høyeste prioritet. Personalpolitikk og individuell menneskelig omsorg for hver enkelt ansatt ved skolen betraktet jeg som en av de aller viktigste rektorfunksjonene. Rektor skulle også i høy grad være skolens positive ansikt utad, og alltid vise en imøtekommende holdning overfor alle som i forskjellige ærender henvendte seg til skolen utenfra.

Rektors kontoradministrative oppgaver med budsjettarbeid, kontrollfunksjoner, elevdisiplin, orden og adferdsreglement, byråkratiske saksbehandlingsprosedyrer, rundskriv og lojalitet oppover i systemet tenkte jeg ikke så veldig mye på innledningsvis. Jeg betraktet det vel helst som "nødvendige onder" og arbeidsoppgaver og hensyn som jeg måtte lære og tilpasse meg under marsjen.

Jeg fikk klare meldinger fra "de toneangivende" i lærerstaben at de forventet en rektor som kunne den kontoradministrative jobben sin og som sto på krava i kampen om ressursene, sørget for jernhård disiplin overfor elevene, lik behandling av kollegene og effektiv gjennomføring av det utviklingsarbeidet vi var pålagt etter Mønsterplanen av 1987. Lærerne var her opptatt av budsjettet og rammetimetallet på en måte som jeg ikke kjente igjen fra de skoler jeg tidligere hadde vært.

Jeg følte at det ikke var noe ønske om å forandre skolen til "en mykere skole".

Jeg følte snarere at det var frykt for forandringer som kunne innebære at noe ble annerledes "enn det alltid hadde vært". Jeg følte at mange var langt mer opptatt av egne arbeidsforhold i nokså snever forstand enn av genuin omsorg for den enkelte elev som menneske. Her kan min subjektive følelse være preget av den stressede arbeidssituasjon jeg befant meg i, og derfor objektivt sett slett ikke være dekkende for mine kollegers egentlige prioriteringer og holdninger til sitt arbeide.

Jeg ble forsinket med budsjettet og måtte ha hjelp til rammetimetallet, og så ble det problemer! Dels på grunn av lite forenlige holdninger og dels fordi jeg unektelig var urutinert som "kontormann".

Jeg følte at lærerkollegiet var splittet i tre grupperinger.

Først en liten, men innflytelsesrik klikk som på forhånd hadde mislikt sterkt at jeg i det hele tatt skulle bli tilsatt i vikariatet, og som nå på en ganske krass måte kritiserte og motarbeidet meg, følte jeg. Så var det en del enkeltpersoner som i rimelig grad støttet meg i det stille, men som ikke tok opp noen kamp med førstnevnte gruppering. Og endelig var det den store tause majoritet, som jeg hverken hadde særlige problemer med eller skikkelig støtte av.

Jeg vet at elevene og foreldrene var godt fornøyd med meg som rektor.

Jeg tror jeg lyktes med min målsetting å gi skolen et positivt ansikt utad.

Jeg mener at jeg stort sett hadde et godt forhold til de aller fleste av skolens lærere og andre ansatte, og har siden hatt det. Jeg bærer heller ikke nag til mine argeste kritikere fra de konfliktene som oppsto fordi jeg i ettertid innrømmer at de langt på vei hadde saklig rett i at en del av rektoroppgavene ikke ble skjøttet godt nok av meg, særlig slikt som gikk på kontoradministrasjon.

Jeg vil her presisere at jeg hele tiden under min rektorperiode på Tråstad følte at jeg hadde skolesjefens fulle støtte, og jeg tror det var ganske avgjørende for at jeg tross alt syntes at jeg nådde en god del av mine mål for skoleutviklingen der, og at jeg alt i alt sitter igjen med gode minner fra en rik arbeidsperiode, et absolutt høydepunkt i min yrkeskarriere! De utallige praktiske gjøremål hver eneste dag var utfordringer som det ga stor tilfredsstillelse å gå løs på og føle at man langt på vei greide å løse til manges tilfredshetJeg tror at noe av det utviklingsarbeid og de problemstillinger som ble reist i min periode har hatt positive ringvirkninger over til neste administrasjon og epoke ved skolen.

Senere har jeg imidlertid ofte tenkt på at en skoleledelse kanskje burde vært delt i to, en rektor med pedagogisk bakgrunn og en kontorsjef med merkantil!

Innefor et slikt system er jeg så ubeskjeden å tro at jeg selv ville blitt en god rektor,og jeg tror at mange skoler totalt ville bli bedre ledet enn ved dagens system med all-round pedagoger som samtidig må "fuske litt i fagene" kontorhold, økonomi, bygge-og vedlikeholdsleder, altmuligmann , og "gjøre -så- godt -man -kan- virksomhet" innenfor et svært så mangeslungent arbeidsområde og innenfor konstant tidspress, slik at det sjelden blir skikkelig tid og overskudd til pedagogisk utviklingstenkning, hvilket selvfølgelig burde være skolelederens definitive hovedoppgave!

"Trist sorti" fra skolen etter 35 år - eller? "
Min siste skoledag kom plutselig og helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg den.

Jeg ønsker ikke i dette skoleavslutningskapitel å gå grundig inn på hele den pedagogiske og psykologiske situasjon som ligger til grunn for at jeg forlater mitt kjære arbeidsområde i så mange givende år med en ikke helt god følelse inni meg. Jeg håper bare ikke at det siste års slitasjesymptomer og de senere års tiltagende irritasjon og til dels sterkt kritiske holdninger til "utviklingen" innenfor norsk skole skal overskygge det ubestridelige faktum at jeg i en helhetsvurdering kan konkludere med at jeg overveiende har "elsket skolen", formidlingen av fag, elevkontakten og de kollegiale miljøene.

Jeg har aldri for alvor og over lengre tid angret mitt yrkesvalg, men overgangen fra skolehverdag til pensjonist-tilværelse tror jeg definitivt ikke kommer til å bli så beklagelig og vanskelig som jeg forestilte meg det for 10-15, og endog for over 30 år siden, da jeg allerede hadde tanker om dette, men på den tid selvsagt mest hypotetiske forestillinger kanskje. Allerede før hjerneslaget hadde jeg begynt å sysle med planer om kanskje å gå av med AVTALEFESTET pensjon fra 63-64 år; ikke for i passivitet "å nyte mitt otium", men tvertimot for i ekstrem aktivitet å få tid til å gjøre så veldig mange ting som jeg var overbevist om ville være mere meningsfylt for meg enn "plankekjøring" i skolen "to the bitter end".

Det største "slaget etter slaget", for å si det slik, var at jeg først trodde at jeg ikke skulle kunne få realisere noe av alt dette, og deretter selv etter at det så ut til å gå rimelig bra, fortsatt følte, og fremdeles føler, meg usikker på hvor mye og hvor lenge jeg kommer til å få "realisere meg selv" og glede mine nærmeste. I relasjon til min nåværende situasjon, sykepermitert, men både fysisk og psykisk "oppegående", stort sett, selv om humørsvingningene kan være problematiske, får jeg til stadighet "gode råd" om hva jeg burde bruke min arbeidskraft på. Noen fra forskningsmiljø og lærerorganisasjonsmiljø mener jeg bør gjøre en undersøkelse, eller i det minste skrive en skikkelig saklig artikkel i et fagforum om emnet "eldre arbeidstakeres situasjon i skolen" Til det sier jeg bare at tanken er god, og at jeg et annet sted har nevnt at dette er akkurat det samme som redaktøren for "Skoleforum/Skolefokus", Finn Stoveland, oppfordret meg til å gjøre for 10-15 år siden! Da var jeg for ung til helt å skjønne problemstillingen, og den angikk meg liksom ikke. Nå når den virkelig angår meg, "gidder jeg ikke" å bruke mine knapt tilmålte siste krefter til å forsøke "å forbedre skolesamfunnet til beste for andre. "

Jeg er endelig blitt "egoist nok" til heller å ville ta vare på meg selv, og bruke min energi på egne interesser, og på privatliv mer enn på samfunnsliv.

Skolens uendelig mange problemer får nåtidens og fremtidens mange store og moteriktige skrivebordspedagoger, de seriøse og byråkratiorienterte organisasjonsfantomer, de innflytelsesrike og ressursorienterte sektorpolitikere, de halvstore og ofte grå hverdagsadministratorer og de mange små og stressede frontsoldater innenfor dagens virkelighet i det sosialdemokratiske utdanningssamfunn og i lys av mangfoldet i verdidebatter og alskens formålsparagrafer, ta seg av!

Min tid som en av skolens frontsoldater er ugjenkallelig forbi, med et lite forbehold om sporadiske gjesteopptredener hvis passende utfordringer skulle dukke opp. Jeg angrer egentlig intet av det jeg har gjort i min samlede skolegjerning, men beklager kanskje litt at jeg ikke fikk gjort mer, og delvis noe annet.

Det er vel et symptom på de psykiske ettervirkninger av hjerneslaget at jeg et par år etterpå har gått rundt og irritert meg over at jeg liksom ikke fikk rundet av min undervisnings-og rådgivningsgjerning i skolen på en verdig og skikkelig måte ved den skolen hvor jeg nå var tilslutt, og forøvrig hadde vært lengst ved. At ideelle moderne målsettinger som "JOBBTILPASNING" aldri ble opplevet som en realitet for mitt vedkommende, er jeg villig til å unnskylde skolens administrasjon for, og heller tilskrive det skolens generelle ressursmangel, samt at jeg selv ikke har vært "samarbeidsvillig" om en slik harmonisk avtrapping av min yrkesaktivitet.

Da jeg faktisk hadde valget mellom å utnytte trygdesystemets begrep "restarbeidskraft" og velge 60 eller 80% tilpasset arbeid, eller å velge full pensjonering, valgte jeg sistnevnte fordi jeg fant det mer meningsfylt for meg å skulle kunne dyrke mine mange personlige interesser på heltid enn det å fortsette videre "plankekjøring" i skolen ut over samlet ansiennitet på 35 år. Jeg ga klar melding til min psykolog om at jeg ikke betraktet dette som noen trussel for mitt positive selvbilde. Jeg avslutter spørsmålet om "trist sorti" med å gi min beskrivelse av min sykehistorie som førte til min førtidspensjonering ved mitt sykeskrift "Forvandlingen"

(Fra rask panter til dvask skilpadde på omslaget til 1.-beretningen om dette)