Kapittel 3
Fra Kongsvingerskolen  

Norsk lektorlag, NUFO og AF
Tillitsvalgtarbeide i  Norsk lektorlag, NUFO og AF  var en uendelig lang rekke møter, da som det sikkert er i tilsvarende organisajoner nå. Det var formidling av informasjon mellom de fire plan sentralt-, fylkeslokal- og skole/arbeidsplass/skole, da som nå.

Det var temmelig mange personalsaker, klagesaker i forhold til arbeidsvilkår, tilsetting, forbigåelse, overflytting, da kanskje mer enn nå.

Og først og fremst var det opinionspåvirkning, mye mer da enn jeg har inntrykk av at det er idag. Eller kanskje rettere sagt, jeg prioriterte denne del av tillitsvalgtarbeidet sterkere enn jeg har inntrykk av at dagens tillitsvalgte gjør. Slik prioriterte jeg både som lokallagsleder, skoletillitsvalgt, kommunetillitsvalgt, medlem av landsseksjonen for rådgivning og selvsagt som pressekontakt for Hedmark og Oppland Lektorlag. Ett år innehadde jeg faktisk alle disse verv samtidig. Det var kanskje ingen heldig løsning med tanke på å få gjort effektivt og samvittighetsfullt arbeid over hele spekteret, men det gav god oversikt, og det var kanskje ikke rart at jeg ble betraktet som "Lektorlaget personlig", bl.a. av avisen Glåmdalen...

Et siste moment som jeg vil nevne som forskjell fra før til nå er at det forekommer meg at den sosiale samhørighet mellom de implisert i tillitsvalgtapparatet var sterkere i 1960-70 og begynnelsen av 1980-årene enn det har vært siden.

Vi var jo færre totalt, og det var mange "Tordenskioldske soldater", og medlemsmassen var mere homogen. Dessuten spilte alle fagkursene en sentral rolle, særlig i fylkeslagenes aktivitet. 3-dagerskursene på høyfjellshotellene besto som oftest både av fagforeningskurser og etterutdanningskurser i skolefag eller med basis i realfag, humaniora og samfunnsfag/politikk, samt estetiske fag. (Jeg husker med særlig glede den gangen på Hornsjø hvor det ikke var noe tilbud innenfor min egentlige fagkrets, og jeg "måtte" melde meg på dansekurs. Dette var kanskje ikke så unaturlig, for jeg hadde lenge hatt klebende på meg klengenavnet "tangokongen", noe jeg selv oppfattet, eller valgte å oppfatte, som en hedersbetegnelse. Disse kombinasjonssamlingene var utrolig miljøskapende, og fremmet i høy grad samhold i rekkene også i fagforeningsmessig forstand, og det var viktig i denne periodens mange kampsituasjoner.

En åpenbar grunn til at dette kunne fungere så bra, var at økonomien i skolen og i organisasjonen må ha vært langt bedre da enn nå. Kommunene hadde en betydelig budsjettpost til dekning av reise- og oppholdsstipendier også til fordeling til "menige" lærere, og man kunne bli oppfordret av rektorer og skolesjefer til å melde seg på kurs. Idag må man vel snarere trygle og be og gi grundige begrunnelser for matnyttigheten av kursene, samt attpåtil pådra seg rapportplikt og etterarbeide.

Kontakten mellom tillitsvalgte fra de forskjellige fylker var på denne tid også nær og ekte, både på det formelle plan og de mer uformelle. Topplederne var høyt respekterte og "gode kamerater". Det å holde blendende festtaler ved de høytidelige banketter var betraktet som en viktig kvalifikasjon for å bli valgt til disse verv. Er det fortsatt slik, eller...? Bør det være slik?

Selv hadde jeg et høflig avstandsforhold til Kaltenborn og Frivold, og faktisk også bare det til Marmøy selv om han var fra Kongsvinger. Harr lærte jeg personlig å kjenne, heldigvis, for han var virkelig farverik, og han gjorde jo AF til en virkelig maktfaktor i spillet både om kronene og vår anseelse i samfunnet, så lenge det varte... Songvoll er gammel kjenning helt fra tidlig i 60-årene, bl.a. fra Studenterhuset i Schultsgt. 7 og "Valken". Jeg kommer kanskje til å blitt uglesett av ham nå, etter min "flørt" med den nye organisasjonen AKADEMIKERNE på mine gamle dager, men det får stå sin prøve. Den siste store som jeg vil navngi er han som for alle i Hedmark og Oppland vil være "MR. Lektorlaget Himself", "NUFO's Grand Old Man", Christian Brekke fra Gjøvik.

Han fikk aldri, ville vel ikke ha, selve toppvervet sentralt, men var sentralstyremedlem i en årrekke og kretsformann i gudene vet hvor mange år, det føltes bare deilig hver gang han tok gjenvalg! En ubeskrivelig både farverik, dyktig og idealistisk personlighet som jeg ikke engang skal forsøke å karakterisere på noen omfattende og fyllestgjørende måte. Der gis nemlig situasjoner da det er vanskelig å få ord til å strekke til. Om hundrevis av andre gode kjentfolk, benytter jeg den gamle banale frase "ingen nevnt, ingen glemt".

Før overgangen til Norsk undervisningsforbund var det en heftig debatt om hvorvidt vi skulle gå bort fra vårt tradisjonelle navn Norsk Lektorlag, selv om alle var klar over at det ikke lenger var helt dekkende for de ulike utdanningskategorier som var medlemmer .

Prinsippet om kontortid kontra fleksibel arbeidstid var også en omstridt sak i Nufos første fase.Jeg var nok engasjert på den tapende "konservative" siden i begge disse spørsmål.

Et stridspunkt som stod veldig sentralt i hele min tillitsvalgtperiode, mellom lektorlaget og lærerlaget både sentralt og lokalt og også i spesiell grad mellom skolesjefen og meg selv her lokalt, var ungdomsskolens behov for lærere med utdannelse fra lærerskole eller universitet, klasselærer- kontra faglærer-prinsipp. Det ble både verdidebatter og personalklagesaker ut av dette, og i enkelte tilfelle kunne det skape bitterhet og misforståelser i de enkelte lærerkollegium ut fra sosiale og politiske undertoner om samfunnsklasse og begreper og forestillinger om "fin og simpel, snobbistisk og grasrot, osv. Dette med visse skolepolitikeres mistro til karakterer, prestasjonskrav, konkurranse, alle de misforståtte forestillinger om begrepene likhet og likeverd og den derav følgende katastrofale utvikling at skolepolitikere i løpet av en ca. 10-årsperiode har klart å ødelegge en ganske god yrkesskole og erstattet den med et svært så problematisk konglomerat av en videregående skole ved i likhetens og menneskeverdets pretensiøse navn å pøse på med altfor mye teori på de praktiske studieretninger, slik at skoletiden er blitt til en pest og en plage for mange for dette umotiverte og udisponerte elever og deres ditto lærere, samt at skolen er blitt utvilsomt og dokumentert dårligere med hensyn til ren og praktisk yrkesopplæring, slik bl.a. arbeidslivets folk i høy grad og over lang tid nå har påpekt; dette opptok altså både meg personlig og min lærerorganisasjon allerede på dette tidspunkt. Jeg får tidlig i min tillitsvalgtperiode gode personlige bekjentskaper og kontakter med praktisk talt samtlige av Glåmdalens og Østlendingens journalister.

Jeg legger ikke skjul på at det både har vært helt naturlig og også tildels en viss strategi fra min side å ha et personlig godt forhold  og en stor kontaktflate til pressens folk både i min tid som tillitsvalgt og også senere som lokalpolitiker. Dermed åpnes dører og man får vinkling på saker og sikres oppslag som man som opinionspåvirker er helt avhengig av for å nå skikkelig ut på en hensiktsmessig måte. Jeg har inntrykk av at mange av nådagens både tillitsvalgte og lokalpolitikere ikke fungerer på samme måten. Om det skyldes at de ikke i kraft av sin egen personlighet makter å oppnå denne personlige kontakten, eller om de i frykt for å bli karakterisert som P.R.-kåte av sine medmennesker i JANTE-samfunnet, skal være usagt, eller rettere sagt, jeg vet det faktisk ikke...

Som svært bevisst arbeidsmetode forsøker jeg så ofte som mulig å få direkte kontakt med nøkkelpersoner og "tungvektere", i forhandlingssystemet, gjerne stortingsrepresentanter, og gjerne på uformelle måter. Noen kaller dette lobbyisme, andre snakker om at "noen har snakket sammen".

Min åpenhet og samarbeisholdning overfor pressen har vel også gitt positiv omtale igjen på det personlige plan:

Om "skolestriden" i Kongsvinger
Det eiendommelige fenomen som i ettertid er blitt betegnet som "den store skolestriden i Kongsvinger" toppet seg i 1982-83, men den var i emning allerede i 1978, og ble ikke helt bilagt før i 1985. Det som er bemerkelsesverdig i ettertid er først og fremst det oppblåste omfang og den nesten voldsomme publisitet en slik egentlig" fillesak" kunne få. Dette er et "skoleeksempel" i dobbelt forstand på hvordan lokalpressen fungerer i en norsk småby; hvordan pressen bidrar til å hausse opp en i utgangspunktet nesten ubetydelig sak til nesten uante høyder, og hvordan de personer som deltar i "spillet" blir påvirket til større og større innsats, dypere og dypere involvering; de store ord og de djerve utspill kommer liksom automatisk under marsjen videre og videre... Personlig har jeg jo erfart dette mange, mange ganger både før denne saken og senere. Jeg bekjenner uten blussel at jeg bevisst har brukt presse, radio og TV så langt jeg har kunnet hver gang jeg har vært involvert i strid eller på annen måte har ønsket å fremme meninger eller øve påvirkning i en saks tjeneste eller endog rent personlig.

Det er også bemerkelsesverdig hvor mange PERSONER som var direkte involvert i denne saken/disse sakene, med sine personlige konfliktsaker, sine underskrifter og sine avisinnlegg- og uttalelser. Det dreier seg om ikke så rent få av såvel kjente avgåtte som fremdeles høyst oppegående skolefolk såvel på grasrot- som lederplan i Kongsvingerskolen og andre "kjendiser" i lokalmiljøet, foruten en del "proffe" saksbehandlere og meglere fra sentralt hold i organisasjonene.

"Saken mellom Erik Steen og oss andre", kan man nesten si, er et skoleeksempel på hvordan "fjær blir til høns" dersom kreftenes frie spill får rå og ingen ut fra klokskap og innsikt både i individualpsykologi og massekommunikasjon kan eller vil forhindre en avsporing av den vogn som skal holde en hel etat på skinnene.

Jeg angrer ikke på mitt engasjement, og jeg tar intet tilbake av det jeg dengang hevdet, men jeg tror jeg idag ville ha forsøkt å anstrenge meg enda mer for å få istand forsoning mellom partene slik at det ikke behøvde å etterlate så mye personlig bitterhet som dette sakskomplekset dessverre avstedkom for mange personer på litt forskjellig plan over ganske lang tid. Skjønt gudene vet om jeg hadde klart det selv om jeg hadde kunnet bytte ut 40-åringens kamplyst og vinnerinstinkt med 60-åringens overbærenhet og storsinn. Gudene skal nemlig vite at jeg også den gang forsøkte meg med kaffeinvitasjoner og sogar innbydelse til "å skvære opp over en rødvinstoddy"! Det siste var trolig det dummest tenkelige jeg kunne ha gjort. Til denne dag får jeg kanskje bare være glad for at responsen på dette personlige utspill bare ble null, og ikke for eksempel anklager om bestikkelser eller formastelig omgang med alkohol i tjenesteforhold.

Larsop startet
På en måte var det faktisk Lars - Jacob Krogh som i et innlegg i Glåmdalen om kroppsøvingsundervisningen som startet striden!  Krogh´s leserinnlegg i Glåmdalen om kriterier for lærerkompetanse i faget kroppsøving er noe uklart, og vel også noe rammet av trykkfeilsdjevelen. Men det viser at allerede i 1978 hadde det lett for å bli litt "bråk" når den da forholdsvis nye skolesjefen i Kongsvinger deltok på offentlige skolemøter. Det antyder også det tema som etterhvert skulle bli et hovedstridspunkt mellom Lektorlagets/NUFO's tillitsvalgte og skolesjefen i lang tid, nemlig at skolesjefen i enhver sammenheng provoserte mange både foreldre og ansatte i skolen ved å fremholde almenlærerens fortrinn fremfor faglærerens med universitetsutdannelse.

Mistillit ad "moralsk vandel"
"Konsekvensene av en studietur til Oslo for Holt-lærerne tør jeg ikke engang tenke på! " Denne kuriøse og kryptiske setningen i brev av 29/3-82 fra skolekontoret til Holt ungdomsskole

spøkes det fortsatt en gang iblant med blant veteraner på Holt lærerværelse, over 15 år etterpå. Eneste grunngitte grunn for å antyde "heisatur på russenivå" for et helt kollegium bestående av temmelig forskjelligartede personligheter, slik ble det jo tolket, var eiendommelig nok at skolesjefen var "fornærmet" på én Holtlærer, Hallvard Holøyen, for angivelige beskyldninger om sneversynthet, noe som ble oppfattet som "insinuerende... og stygt om sin overordnede".

Dermed var igrunnen det hele igang, og det ene ordet tok det andre, det ene utspill ble fulgt opp av et annet, noen var såra og vonbrotne, andre syntes det var komisk og fornøyelig, og mange, svært mange ble etterhvert med og involvert på forskjellige måter og til forskjellige grader...

Apropos akkurat denne famøse offisielle uttalelsen i Rundskrivs form, er det nærliggende å tenke på rektor Jarle Pettersens meget berømte svar til daværende skolesjef Sigvart Svendsen etter flere korrespondanserunder om utleie av Tråstadhallen: "I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, Jehovas Vitne får leie Tråstadhallen! " Da trakk daværende skolesjef på smilebåndet, men anbefalte rektoren å trekke svarskrivet tilbake ettersom det ellers ville bli liggende i skolekontorets arkiv for all ettertid som bevis på useriøsitet og blasfemi.

Forskjellene på de tre her nevnte sterke skolepersonligheter er vel at rektoren var en ubestridt superhumorist bak en gravalvorlig maske, den ene skolesjefen en seriøs og formelt korrekt mann med glimt i øyet og stor sans for sine ansattes egenart og den andre i dette tilfelle ufrivillig komisk bak en gravalvorlig fasade uten glimt i øyet og sans for mangfoldet i de forskjellige lærerkollegier.

Suspekte humanetikere og formålsparagrafen
Skolestriden hadde hele tiden et tilsnitt av livssynsmotsetninger mellom hovedkombattantene. Særlig Holøyen ble vel ansett av den noe pietistisk kristne Steen for som erklært humanetiker å være en trussel mot skolens kristne formålsparagraf, og også jeg hadde et par verbaloppgjør med ham omkring disse tema, bl.a. under et foreldremøte i Sentralskolens gymnastikksal, hvor jeg åpenbart ergret og provoserte ham kraftig ved å påstå at "åpning av skoledagen med bønn, salme eller høveleg sang" aldri hadde forekommet ved Holt ungdomsskole eller andre ungdomsskoler som jeg kjente til. Steen lot som om dette var en sjokkerende opplysning for ham, og mente at hvis så var tilfelle, dreide det seg om tjenesteforsømmelser og brudd på skoleloven fra de rektorer og lærere som var ansvarlig for skolens drift og gjennomføring av skoledagenes førstetimer.

"Ukvalifiserte" Lorentz
Lorentz Moe var på dette tidspunkt ganske nylig kommet til vår by, og den personlige kjemi mellom ham og skolesjefen skulle vise seg ikke å bli den aller beste, i hvert fall ikke i startfasen.

Moe tok det hardt at han ble karakterisert som "ukvalifisert", da i forhold til prinsippet om almenlærere kontra lærere med cand.mag.-bakgrunn. Vi innenfor Moes indre krets så mer humoristisk på skolesjefens karakteristikk av Moe som "en av disse som har ligget ved universitetet og tatt tilfeldige fag", in casu engelsk, idéhistorie og almen litteraturkunnskap.

Enkelte i systemet sluttet eller overveide å slutte i sine stillinger fordi den personlige belastningen ved å leve og arbeide innenfor det arbeidsmiljø som her hadde utviklet seg var blitt for stor.

Det er også et faktum at minst to av Kongsvingerskolens rektorer i denne perioden lot seg syke - eller førtidspensjonere tidligere enn de ellers ville ha gjort, som direkte eller indirekte følge av stressituasjonen over lang tid i forholdet mellom seg og skolesjefen/skolekontoret. Det var "en imponerende bredde" i oppslutningen om underskriftskampanjer både i skriv og avisinnlegg m.h.t. de daværende arbeidsforhold i Kongsvingerskolen.

Solidariteten mellom de ansatte både i administrative stillinger og i undervisningsstillinger var meget sterk, noe et nærmere studium av navnene taler sitt tydelige språk om.

Profesjonelle meglere" fra sentralt og fylkeskommunalt hold kom etterhvert inn i bildet, og bidrog til en slags "løsning på den store skolestriden".

Lokalkjendiser i striden
Skolekontorets pedagogiske sekretær og senere konstituert skolesjef Gunnar Bye gjorde en kjempejobb over lang tid, først som lojal undersått og balansekunstner mellom Steen og alle parter som kom i konflikt med ham, og etterhvert som det "skar seg" ble det til at han tok åpen kamp på sakene til de grader at det tilslutt måtte ende med hans avgang fra ped.- konsulent -stillingen og flytting fra Kongsvinger, bare avbrutt av en ganske kort periode som fungerende skolesjef før Dag Nilsen kom

.Bye hadde i stor grad lærernes tillit.

  Odvar Gaustad  skolekontorets legendariske førstesekretær gjennom en liten mannsalder og under flere skolesjefer, hadde mang en gang vanskelige balanseoppgaver mellom stridende parter, og opptrådte hele tiden like ryddig som han hadde ord på seg for å forvalte skoleetatens penger like ansvarlig og til tider "påholdent" som skulle det være hans egne.

Åsne Stolpe sterk samarbeidspartner i skolestriden og meget god og fortrolig rådgiverkollega på Holt, men til tider en skarp, men alltid saklig, motstander i egenskap av Lærerlagstillitsvalgt i en god del saker hvor det på denne tiden var flere stridigheter mellom Lærerlaget og Lektorlaget/NUFO enn jeg har inntrykk av at det har vært både før og siden. Noe av dette tror jeg skyldtes at skolesjef Steen i mange saksfremstillinger og i sin personalpolitikk syntes til stadighet å provosere frem slike motsetninger ved en gang for alle å utnevne lektorene og universitetsutdannede adjunkter til sine "hovedfiender"...

Solvår Østvold var også sentral person som Lærerlagstillitsvalgt allerede under skolestridens sluttfase, men ble enda mer toneangivende under Bye og Nilsen som skolesjefer, og da som pedagogisk medarbeider på selve skolekontoret før hun ble rektor.

Skolestyreformann Hans Otto Bjørnstadhaugen følte lærerne som en god støttespiller for ikke å bli overkjørt av noe maktapparat eller byråkrati, men jeg tror også at han ved sin saksbehandling og sitt  samtaleengasjement bidro til at den omstridte skolesjefen ikke led personlig overlast da motsetningene var på det hardeste.

Helt avslutningsvis vil jeg her beklage at "skolestriden" kun "løste seg " på en overveiende formalistisk måte. "Meglerapparatet" greide ikke på noen god og naturlig måte å forsone de stridende parter på det personlige plan. Erik Steen ble stående svært alene etter at heller ikke hans egen fagorganisasjon fant å kunne "forsvare hans interesser" mot de mange andre som var organisert i samme organisasjon. Han fikk derfor ingen god og harmonisk og helt verdig overgang til sin pensjonisttilværelse, og dette synes jeg oppriktig i ettertid er trist å tenke på! 

Steen sto tross alt oppreist i kampen for retningslinjer i sitt arbeide og for idealer i skole og storsamfunn som han trodde fullt og fast på, og jeg skulle virkelig ha ønsket at det hadde kommet til en dypere grad av forsoning og gjensidig respekt etterhvert som disse sakene hadde kommet på avstand. Her er det noe i arbeidsmiljøsammenheng, skolehelsetjeneste og organisasjonspraksis som ikke har fungert tilfredsstillende!

Om rådgivning
Min rådgiverpraksis i skolen kan deles i flere perioder, som hver skal beskrives litt:

Ved Oslo Katedralskole 1969-71
Det var her, og i denne perioden, jeg lærte alt vesentlig om kvalifisert rådgivning, særlig gjennom Forsøksrådets mange kurs og møtesamlinger som tilbud til de nye rådgivere ved de første 4 reformgymnas. Dessuten ble det på denne tiden satset stort på landsomfattende rådgiverskolering i regi av Landslaget for rådgivning og innenfor rådgiverseksjonen i Norsk Lektorlag.

Psykologene Eiliv Solum og Jan Waage, universitetslektor Sverre Øygarden og Bergen Katedralskoles rådgiver Henriksen var her de ressurspersoner jeg hadde det mest fortrolige samarbeide med. Med hensyn til rådgivningsarbeidets praktiske utforming sto også den mer administrativt orienterte Wicklem Pedersen ved Ringve gymnas veldig sentralt, samt «forsøksrådgiveren» ved Ringerike gymnas, Olav Svartdal, senere statssekretær i KUD, og ikke minst Ellen Lein i Forsøksrådet for skoleverket, senere fylkesskolesjef i Møre og Romsdal.

I tid falt jo også denne perioden for meg sammen med mitt hovedfagsstudium i pedagogikk, med spesialområdet PE8B, og dette var nok mer enn noe annet bestemmende for at jeg fra første stund betraktet den personlige rådgivning, individualsamtaler med elever med personlige problemer av spesifikk eller sammensatt art, som den klart mest sentrale del av rådgivningsarbeidet.

Jeg var også «håndplukket» av rektor Karsten Heli til å bli Oslo Katedralskoles første rådgiver ut fra at han vel mente at jeg både hadde de ønskelige personlige egenskaper og relevant utdannelsesbakgrunn for denne utviklingsoppgaven i det nye reformgymnas.

At det senere «skar seg» i synet på rådgiverrollen mellom rektor Tønnes Sirevåg og meg da han overtok som rektor da Heli gikk for aldersgrensen, er omtalt mer i detalj i min bok om «Katta». Kanskje var ved den anledning litt for lite diplomatisk og litt for ungdommelig arrogant, men selv oppfattet jeg meg på daværende tidspunkt som idealist, og firte ikke på kravene til det jeg oppfattet som rådgivers absolutte yrkesetikk... De ytre forhold for den nye rådgivertjeneste ved Oslo Katedralskole var kummerlige, og omfanget av mitt arbeide slik det kommer til uttrykk i mine rapporter, synes da heller ikke imponerende. Men det var i høyeste grad «nybråttsarbeid»/utviklingsarbeid som ble bedrevet, og jeg har grunn til å tro at det i betydelig grad lyktes meg å skape økt forståelse blant store grupper av lærere for elevers psykososiale forhold ved en skole som i nesten 900 år hadde vært utpreget faglig og kunnskapsformidlingsmessig orientert.

Og jeg vet dessuten at jeg for mange enkeltelevers vedkommende gjennom samtaler og konkrete oppfølgingstiltak utenfor selve skolen lyktes i å mildne eller komme helt igjennom skole- og livskriser. Dette fordi jeg såvel i strategi som grunnholdning fulgte prinsippene om akseptering og empati - og nota bene ikke fungerte som «tilpasningsmekaniker»...!

Ved SKN 1971-73
Her var jeg ikke rådgiver i navnet, men lektor i filologiske fag.

Men alle ansatte her var i realiteten "rådgivere", dvs. medarbeidere innenfor rammen av et terapeutisk samfunn, og vi lærte rådgivning gjennom at vi gikk i egenterapi hos psykiatrisk overlege og deltok i gruppeterapi med pasienter og tverrfaglig personale og encountergrupper/sensitivitetstrening/familieterapi svært mye om samtaleteknikker og empatiske holdninger. Alt dette hadde jeg i høyeste grad nytte av i all senere personlig rådgiverpraksis. Og det er derfor jeg alltid siden har ment at vanlig lærerutdannelse og lærerpraksis, samt såkalt personlig egnethet, ikke har vært god nok bakgrunn for rådgiverpraksis i skolen. Vel og merke for den psykologiske delen av jobben. Halvadministrative oppgaver som valgfag, arbeidsuke, yrkesveiledning osv. kan selvfølgelig utføres både grundig og effektivt uten denne klientsentrerte tilnærming overfor elever med multiple personlige problemer. 

Ved Glåmdal P.P. - kontor 1973-75
Etter Hov-perioden hadde jeg for alvor «fått smaken på» behandlingsapparatet, og søkte og fikk stilling ved p.p.-tjenesten i Kongsvinger. I mitt første år som spesialpedagog og leder ved dette kontoret benyttet jeg samtaleteknikker jeg hadde lært delvis ved Statens Klinikk for Narkomane og delvis på diverse landsomfattende rådgiverkurs, til å lede blant annet «samtaleterapigrupper» ved Eidskog og Sør-og Nord-Odal ungdomsskoler. Jeg tillot meg da å bruke denne noe pretensiøse betegnelsen, men har senere vært forsiktig med å bruke ordet «terapi», fordi jeg har følt en viss skepsis fra lærerkolleger i forhold til det å samtale med «normalelever» i en skolesetting, og kanskje også det at jeg med utdannelsesbakgrunn i pedagogikk hovedfag og ikke spesialist i psykiatri eller psykologi skulle opptre som «terapeut», og jeg har senere kun snakket om «samtalegrupper og individualsamtaler» med elever med psykologiske og sosiale problemer.

Men realiteten har jo vært den samme, og jeg fastholder at denne typen samtaler har vært av en annen karakter enn «klassestyrer - elevsamtaler» p.g.a. de holdninger jeg har hatt til eleven/klienten og det siktemål jeg har hatt med samtalene i det øyeblikk jeg «tok av meg lærerhatten og tok på meg rådgiverhatten»... Effekten av slike samtaler lar seg jo selvsagt vanskelig dokumentere, men berørte lærere har faktisk uttalt kort tid etterpå at elever «har skikket seg bedre og syntes lykkeligere», og jeg har også sporadisk fått ganske sterke vitnesbyrd om svært gunstige langtidsvirkninger, til og med elevutsagn om at "jeg har reddet livet deres gjennom våre samtaler den gang da..."

Hovedgrunnene til at jeg sluttet ved P.P. -kontoret etter bare 2 år var dels sosiale og dels faglige. Sosialt lengtet jeg tilbake til et bredere miljø med flere kolleger enn bare de 8 som én gang i uken hadde fellesmøter, men som ellers arbeidet temmelig isolert.

Jeg kunne nå komme til fast rådgiverstilling kombinert med undervisning ved den nye Holt ungdomsskole, og få min gamle gode studiekamerat fra engelsken ved Oslo Universitet, Rolf Sletbakken, som rektor.   Faglig følte jeg at arbeidet ved P.P. -kontor ble noe «overfladisk», byråkratisk og nesten «kvasifaglig», mye bilkjøring i distriktet med relativ liten faglig effekt i forhold til ressursbruken. Det syntes ganske utilfredsstillende å skulle opptre som formell ekspert og gi faglige råd og uttalelser på grunnlag av korte møter med lærere, ofte bare i friminutter, og enkeltobservasjoner av problemelever i enkelttimer i klasser, samt korte samtaler med elever og deres foresatte. Jeg følte at egentlig kjente lærerne selv bedre til forholdene enn «eksperten» meg og mine, så vi fra P.P. kunne i beste fall kun komme inn med korrektiver og nye vinklinger sett utenfra. Så hva var egentlig vitsen med all registreringen og diagnostiseringen, når likevel ressursene var altfor små til behandling, og oppfølgingen måtte skje ved skolene...? Det vil her føre for langt å gå inn på en solid drøfting av dette problemkomplekset.   Jeg nøyer meg med å fastslå at det synes å være et nærmest «evig» dilemma at P.P.-kontorer og skoler «aldri» synes å kunne tilfredsstille sine gjensidige forventninger med hensyn til hvem skal gjøre hva..

Innenfor Norsk Lektorlag/NUFO
Innenfor Landsseksjonen for rådgivning sto i min tid spørsmålet om rådgivningens kvalitative innhold og derav følgende krav om spesifikk utdannelse i pedagogikk og/eller psykologi hele tiden i fokus, men vi hadde slett ikke alltid følelse av at fagforeningens øvrige medlemmer, realister og filologer og andre faglærere støttet opp under dette synet. Vi fornemmet også at Norsk Lærerlags linje mer var preget av «rådgjevingslærar-synspunktet», rådgivning som funksjon, ikke stilling og profesjon, og med et halvadministrativt arbeidsområde som koordinator av klassestyrer-undervisningsinspektør- og rektorfunksjoner fra gammelt av.

Også innenfor NL/NUFO har spørsmål omkring ressurstilgang og stillingsnormering vært vel så fremherskende som spørsmålene omkring stillingsinnhold og yrkesetikk.

Mitt eget engasjement på Landsmøtet i Loen i 1980 og debattinnlegg i SKOLEFORUM samt betenkninger i Kongsvinger grunnskole og ved AMO-senteret har tatt sikte på å tilgodese begge disse hensyn.

Fra rådgivningens "barndom" og i senere år
Sentrale personer i rådgivningsutformingens "gullalder" på slutten av 60-og begynnelsen av 70-årene var Cato Hambro, Lars Gallefoss, Birger Bertheussen, Hans-Jørgen Gjessing, Oskar Solberg, Arnold Hofset, Oddvar Vormeland, Sverre Øygarden, Gunnar Gyldseth, Eiliv Solum, Jan Waage... Jeg traff dem alle, som kursholdere, i Forsøksrådet eller på Universitetet.

Det foregikk en utrolig intens kursvirksomhet på dette området på denne tid.

Det var egentlig ingen som snakket om ressursknaphet vedrørende det å kunne drive utviklingsarbeide på dette området. All kreativitet og alle initiativ fra enkeltlærere ble ønsket velkommen og gitt vekstvilkår.

Sandaker kombinerte skole, som var en forløper for ungdomsskolen, opprettet en konsulentstilling for pedagogisk-psykologisk rådgiver (Hambro) etter mønster av amerikansk counselling/guidance.

Samordningsnemnda for skoleverket (1958) hadde påpekt behovet for sosialpedagogiske tiltak.

For de nye stillinger som rådgiver ble det satt krav om universitetsutdannelse i pedagogikk eller psykologi, og rådgiver skulle ikke ha undervisningsplikt. Rådgivers 4 hovedarbeidsområder var administrative ( gruppeoppsetting ), pedagogiske ( linjevalg ), konflikter og personlige problemer/mentalhygiene.

Etterhvert ble kombinasjon med undervisning godtatt ved små skoler, og senere ble undervisningsplikt hovedregel. "Tranbergslaget" i 1964 og Kiellandkomitéen i 1968 med lanseringen av tittelen "rådgjevingslærar" ble på kompetent rådgiverhold oppfattet som en alvorlig trussel mot spesialutdannede rådgivere. Rørosseminaret 5. -7. mars 1969 gikk derimot inn for profesjonell status for rådgivere, og i dette arbeidet var jeg selv meget aktiv såvel i debatten som under egen yrkesutøvelse ved Oslo Katedralskole. Kvalifisert rådgivning kontra "skinnrådgivning" ble for meg en svært aktuell problemstilling ved mange skoler.

Forholdet mellom elev og rådgiver er annerledes enn forholdet mellom elev og lærer. Den klientsentrerte psykolog Carl R. Rogers ble teoretisk basis for rådgivningssamtaler.

Rådgiver gir ikke bestemte råd, men respekterer elevenes egne holdninger, normer og valg. "Akseptering" gjelder eleven/klienten som menneske, ikke at man godtar hva som helst av handlinger. Rådgiver skal hjelpe eleven/klienten med klargjørig av problemer og til å ta konsekvenser av egne valg. Rådgiver skal ikke være "tilpasningsmekaniker" til eksisterende skole-og samfunnsnormer. Selv tok jeg mang en kamp på dette, både ved Oslo katedralskole, ved Statens klinikk for Narkomane, ved Glåmdal P.P. -kontor og ved Holt -og Tråstad ungdomsskoler.

("Min klasse" 7B ved starten av Holt ungdomsskole i 1975. Det var en givende og lykkelig tid i god pionerånd etter den nye Mønsterplanen, som noen vittige superpedagoger kalte "The Monster Plan")

Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra elever om at mine holdninger og mine handlinger har vært viktige for dem i kritiske faser av deres liv. Noe kollegaubehag blir da i ettertid av svært underordnet betydning.

At jeg tilslutt, gradvis de siste 6-7 år av min rådgivergjerning mer og mer i årene 1990 -97, etter tilbakevending til Holt etter rektorstillingen ved Tråstad, ble resignert, desillusjonert, handlingslammet, frustrert, utbrent, og sikkert opplevd som provoserende arrogant av andre, er beklagelig, men sant, og muligens også litt forståelig. Jeg følte det å gå tilbake til "gammeljobben" som et "gigantisk antiklimaks", og burde aldri ha gjort det.

Det første året etter Tråstad hadde jeg da også min hovedjobb som engelsk- og psykologilærer, samt rådgivervikar ved Øvrebyen videregående.

Dette etter at jeg kunne fått rådgiverjobb med hovedansvar for klientbehandling av unge stoffmisbrukere ved psykiatrisk poliklinikk ved Kongsvinger sykehus. Det var dumt av meg å takke nei til dette bare fordi jeg følte at jeg ikke hadde råd til å gå ned 4 lønnstrinn, som sykehusets ansettelsesmyndigheter var bundet av ut fra sine stillingshjemler.

Delvis henger mine frustrasjoner på slutten av min skolegjerning også sammen med at jeg etter de siste års politiske skolereformer og lærerorganisasjonenes slette arbeid i taklingen av disse, opplever at selve læreryrket i vid forstand er omformet fra et fritt og respektabelt yrke til et bundet, gjennomregulert og upersonliggjort petimeteryrke!