Svorken

Kapittel 2

Fra Statens klinikk for narkomane, Hov i Land

Nystartet skoleavdeling
Jeg var ansatt i filologstilling med undervisning i tysk og innimellom litt fransk (overtatt av min kone, franskstudinen, etterhvert) og norsk i tillegg til engelsk. Dessuten inngikk alle lærerne i team med gruppeterapi innenfor et helhetlig system av "terapeutisk samfunn".

Undervisningssituasjonen var i første fase ekstrem utradisjonell.

Elevene kom og gikk frivillig, lå på ryggen på gamle divaner og kjederøkte og snakket utflippa og fleipete og innimellom dødsens alvorlig med sine lærere inntil de var blitt motiverte, og selv bad om å få mere struktur på undervisningen! Det var et viktig prinsipp at pasientene selv skulle komme å be om å få bli elever ved skolen, og ikke bli sendt dit av andre!

Deretter fulgte en fase i små klasserom med pensumgjennomgåelse i de ulike fag hvor det for hver enkelts vedkommende ble tatt sikte på forskjellige deleksamener til ungdomsskolen og/eller examen artium. Både pedagogisk og organisatorisk differensiering ble praktisert i ekstrem grad. Det var både eneundervisning og grupper fra 3-5 til 8-10 elever samtidig. Gruppestørrelsen var sjelden stabil, ettersom den varierte med hvem som hadde rømt eller sprukket eller var deppa til enhver tid. Elevene måtte ikke faglig presses hardere enn de var motivert til, og dette varierte så mye med dagsformen at det var en meget fin balansegang å skape den optimale atmosfære for læring og stimulering. De fleste elevene var rundt 20 år, men den yngste var 14 og den eldste nærmere 50.

Deres skolebakgrunn hadde nesten uten unntak vært meget problematisk, liksom deres barndom og stoffmisbrukertilværelse forøvrig.

Dette var den nye generasjon ungdomsnarkomane med blandingsmisbruk av cannabis, amfetamin, opiater, sniffing og alkohol etter hippiebevegelsen med "Flower power, Make love not war, All you need is love " i Slottsparken og Københavnmiljøene ( Fristaden Christiania, Istedgate etc. ), samt med islett av noen eldre, såkalte "tradisjonelle" narkomane/morfinister.

Vel kunne de i mange henseender karakteriseres som "tapere", men jeg vil påstå at de rent intelligensmessig stort sett befant seg betydelig over gjennomsnittet av tilsvarende aldersgrupper!

Mange av disse ungdommene snakket nesten flytende engelsk, langt ut over slagordene ovenfor og den engelskspråklige popkulturen som de var en del av. De fleste hadde også stor- og småpushet stoff, shit og moffe og speed, på det internasjonale, engelskspråklige marked.

Det var derfor mye å lære i disse timene for oss lærerne!

Gode eksamensresultater
På slik bakgrunn ble da også selve eksamensresultatene blant de elevene/pasientene/klientene som kom så langt, ganske oppsiktsvekkende gode, og forundret stort sett både behandlingsapparatet, skolemyndigheter pårørende og bekjente. Kanskje var både jeg og noen av de andre lærerne litt "sleipe" derved at vi nok til dels manipulerte med muntlighøringen slik at vi fikk spilt ut eksaminandenes absolutt sterkeste sider, men det var jo til syvende og sist sindige og ansvarsbevisste sensorer fra Brandbu og Dokka ungdomsskoler og Gjøvik gymnas som fastsatte karakterene.

Jeg husker spesielt 3 av mine engelskelever ved muntlig-eksamensbordet i denne sammenheng:

Kristian hadde store huller i pensum, men kunne alt om engelsk fotball. Til muntligeksamen penset jeg derfor ganske snart samtalen inn på fotball, og han snakket flytende engelsk og med stor eksakt viten om klubber og spillere, og fikk karakteren S på denne prestasjonen. Sensor hadde visstnok vært gammel senterhalf på Gjøvik-Lyn.

Kristian fikk også S i muntlig norsk, bl.a. fordi han karakteriserte Peer Gynt som "en utflippa kis som drev nedi Afrika og rota og sånn". Dette syntes sensor, som ikke var A-4-lærer, var så "gjennomskjærende og alt i et nøtteskall" om denne ellers så fyldig omtalte litterære person, at det overgikk mye av de mer akademiske beskrivelser som ellers S-kandidater lirer av seg.

Pia hadde bare fulgt undervisningen i 2 uker på grunn av flere sprekker og rømninger.

Men jeg visste at hun hadde irsk far, og etter noen timers ekstraundervisning ute på gressplenen, meldte jeg henne opp til deleksamen i engelsk muntlig. Hun hadde smuglet mye stoff med engelskspråklige pushere og langere som mellommenn, og snakket til eksamen som en foss, om enn noe utflippa, og fikk en sikker M på språkføringen og aksenten.

Ernst fikk 3 i skriftlig og 5 til muntlig engelskartium etter knapt ett års arbeide med dette 3-årige pensum ved vanlig skole. Han hadde tidligere droppet ut fra realskolen i løpet av sin første misbrukerperiode i "Make love not war og Flower - Power - perioden" både i Slottsparken og i "Fristaden Christiania" i "Køben", men han hadde "genetisk intelligens" fra berømte professorer i slekten i flere generasjoner. Jeg har en dedisert doktoravhandling om hans oldefar hjemme i min bokhylle til minne om ham.

Ettervernshjemmet -

Thomas - en legendarisk personlighet

Om alkis/morfinist/sosialkurator/bestyrer Thomas Løken burde det vært skrevet minst en hel bok. På mitt første torsdagsmøte høsten 1971 kom han buldrende inn litt etter at møtet hadde begynt, og all prat forstummet da denne helt spesielle personlighet ankom fra vår samarbeidspartner Ettervernshjemmet i Lyder Sagensgate 2, Oslo. Så får han øye på nyansatte meg som sitter beskjedent ved det lange konferansebordet, og utbryter høyt og spontant: "Hei Svorken, jævla hyggelig å se deg her! Sist jeg så deg var med Norges flagg på brystkassa, på Bislet. "

Og litt senere, i kaffepausen: "Jasså, du har familie på Kongsvinger ? Der har jeg gått mye på fylla."

Thomas var nå Ettervernshjemmets høyt respekterte bestyrer, og en sentral person i Hov-systemet, som dessuten omfattet Forvernsenteret i Kristinelundveien på Frogner og gårdskollektivet Sollia et sted mellom Hov og Raufoss. Thomas var først kommet til Hov i Land da klinikken var ny i 1961, som pasient, såkalt tradisjonell morfinist. Han hadde da vært langt nedkjørt morfinist i en 10-årsperiode, og kronisk alkoholiker i ytterligere 20. Ved klinikken avanserte han snart til sosialkurator, ble gift med sin sykepleier, Guro, og etterhvert ble de to Ettervernshjemmets første betyrerpar. Alt dette i kraft av en sterk personlighet, utrolig sterk motivering, først for å komme ut av eget misbruk, og så for virkelig å kunne gjøre noe for andre. Lang erfaring og spesiell innsikt i rusproblematikken var avgjørende kvalifikasjoner. Thomas var velsignet fri for livsfjerne behandlingsfilosofier, og kunne alltid skjære igjennom når de mange ulike personalgruppene sto steilt mot hverandre ut fra ulik utdannelse, ulike normer og livssyn og politiske preferanser.

Som Ettervernhjemmets "husfar" hadde han kjærlig omsorg for hele mennesket hos beboerne, privatlivet, skolegangen og arbeidssituasjonen. Han forsto når noen var i ferd med å sprekke, og kunne forhindre det gjennom alvorlig samtale, meningsfylte tiltak eller "fiffige påfunn". Tilsvarende hvis noen var så deppa at de ville ta livet av seg. Thomas kjente alle knepene, alle typer løgn, alle mulige gjemmesteder, alle varianter av personmanipulasjon - og derfor ble Ettervernshjemmet det stedet i systemet som hadde færrest tragedier, minst stoff på huset, og mest trivsel. Thomas betraktet aldri "de narkomane" som "tapere", men som høyst ulike enkeltindivider. Noen kunne ha stort potensiale for vekst og utvikling, andre burde kanskje legge seg på en mer nøktern linje med begrenset målsetting i første omgang. Noen var så avgjort "ressurspersoner", som det ville være en forbrytelse ikke å satse helhjertet på, uansett formalistiske og byråkratiske hindringer. Thomas selv hadde aldri vært "taper", hverken i egne eller andres øyne.

Med hensyn til alkoholismen sa han at dette bare var noe han med årene "drakk på seg" på grunn av at han var et overskuddsmenneske med et enormt opplevelsesbehov, og at han aldri liksom fikk nok av spenning og utfoldelse bare gjennom arbeid og vanlige fritidssysler.

Han var militær befalingsmann, men jeg vet ikke med hvilken grad. Han var en dyktig allsidig idrettsmann, men jeg vet ikke i hvilke grener. Han var umåtelig populær, og et selvfølgelig midtpunkt i en stor venne- og bekjentskapskrets. Følgelig var det selvsagt mange som ofte ville ha ham med ut på en fest, og også gjerne spandere. Hvis han i tillegg også drakk alene, var det ikke fordi han var ensom eller hadde dårlig selvtillit, slik som enkelte fagfolk og dumme forståsegpåere antydet, nei, enda verre, påstod. Nei, selvfølgelig drakk han alene, i likhet med sammen med andre, fordi han likte alkoholvirkningen i kroppen og i sjelen. Livet ble på en måte som en evig karusell med fest og spenning og sterke indre og ytre opplevelser under påvirkning av stadig sterkere virkemidler og stimuleringsmidler. Tilslutt, etter alle disse sterke år, var kroppen sliten, skikkelig sliten, og psyken trett, lei det evige kjøret på en måte som ikke helt lot seg forklare, og han tok selv kontakt for å få hjelp til selvhjelp, på SKN Hov i Land.

Thomas var ikke selvopptatt, men han snakket gjerne om sin fortid for dem som hadde virkelig interesse av å høre. Jeg besøkte alltid hans herskapelige hus i Lyder Sagens gate når jeg var i Oslo både "i embets medfør" og som privatperson, også etter at jeg hadde sluttet på Hov, og flyttet til Kongsvinger. Som Hov-lærere hadde vi blant annet pedagogiske oppgaver med å veilede og lage undervisningsopplegg for selvstudium for de av våre elever som midlertidig eller permanent bodde der. Det ble alltid en givende prat med Thomas og Guro og de av beboerne som var tilstede og i pratehumør. Og så var trakteringen alltid smakfull, rikelig og hjertelig.

Dessverre døde Thomas ganske tidlig, av noe så prosaisk og meningsløst som lungebetennelse. De sa at hans immunforsvar var blitt brutt ned av all morfinen og andre stoffer i hans harde misbrukerperiode. En Alveberg overtok som bestyrer, og gjorde også en god jobb der, men Hjemmet ble aldri mer det samme som i ekteparet Løkens tid Jeg gikk full av vemod forbi huset nå sommeren -98, men gikk ikke inn.

Forvernsenteret
Dette hadde vi ikke så mye direkte kontakt med som med Ettervernshjemmet, men av og til deltok personale også derfra på kurser ved klinikken på Hov. Overlegen der, Dag Coucheron, kjente jeg jo personlig helt fra studietiden. Han var jo god venn og kullkamerat av min gode venn, Kai Dyrkorn, og hørte et par -tre år til den faste gjengen av studenter som sammen spiste søndagsmiddag på Theatercaféen. Dag og jeg hadde derfor på en naturlig måte et felles referansepunkt for liberale prinsipper når behandlingsfilosofi ble diskutert på slike møter og seminarer. Herunder oppstod også god kjemi mellom meg som rådgivningspedagog og den progressive psykiater Jarl Jørstad fra Dikemark psykiatriske sykehus. Han lurte faktisk på om jeg var interessert i å bli undervisningsleder hos ham hvis det ble opprettet en skoleavdeling ved hans avdeling "Lien" på Dikemark. Jeg var både smigret, og faglig tent på denne ideen, men av en eller annen grunn "kokte det hele bort i kålen", og jeg havnet isteden som leder for P.P. -kontoret i Kongsvinger da jeg etter all dramatikken "gikk av" fra Hov til sommeren 1973.

Om det var bra eller beklagelig, gis det jo intet entydig svar på.

Livet er jo i høy grad et spill av tilfeldigheter...

Kursvirksomheten
Både mens jeg ennå var ansatt på Hov og i flere år etterpå var jeg en ganske ettertraktet foredrags- og kursholder på området stoffmisbruk. I Kongsvingermiljøet lå jeg imidlertid på dette området ganske lavt i terrenget. Der hentet man sine kursholdere utenfra, og var mer interessert i folk fra politietaten enn fra behandlingsapparatet. Her kan det være motsetninger, skjønt det burde være gjensidig forståelse for hverandres roller i den totale problematikk. Sammen med mine gamle elever fra Hov, Arild og/eller Ernst, holdt vi 2-timers foredrag eller kjørte 5-6-timers kurs for skole- helsepersonell- og sosialarbeidere i Fredrikstad, Moss, Molde, Volda Eidsvoll og på Gol, samt et kveldskurs for lærere i Kongsvinger ved Tråstad ungdomsskole. Det som ved siden av alle opplevelsene direkte med elevene/pasientene henger mest igjen i erindringen fra Hov-tiden, og som også har hatt direkte ettervirkninger, er alt som foregikk av terapeutisk utviklingsarbeid for personalet, på tvers av profesjonsgrensene. Ulike typer møter er allerede berørt. Absolutt alle disse hadde et islett av terapi og egenutvikling i seg. De var slett ikke bare saksorientert.

Supervisjonen
som var et tilbud til flere av dem som ble regnet som nøkkelpersonell, bl.a. lærerne, var ekstra givende. Det var spennende å sitte en hel klokketime hver uke foran det store skrivebordet til assisterende overlege Øfsti, mens han satte sine dype og uutgrunnelige øyne i deg, og ikke sa stort, men lot deg gå i deg selv og finne frem i ditt ubevisste sjeleliv mer og mer inntrengende og ærlig, og avsløre egne forsvarsmekanismer dag for dag, uke for uke. Du følte tydelig hvordan ditt indre tumlet med problemstillingene også mellom selve egenterapitimene. I mine beste skolerådgivningsperioder har jeg hatt stort utbytte av, og innenfor de begrensninger som min utdannelsesbakgrunn har satt, brukt teknikker og innsikt og elementer fra denne supervisjonen i egne klientsamtaler. I enda høyere grad gjelder det samme angående overføringsverdi til senere arbeid innenfor skolepsykologi, skolerådgivning og undervisning i psykologi valgfag i videregående skole, for de opplevelser jeg fikk gjennom klinikkens encountergruppe, ledet av samme psykiater. Slike grupper under ulike navn og varianter, f.eks. sensitivitetstrening, Sjølundkurs, "Jeg er O.K., du er O.K. ", var vel et stykke på vei nesten "motepsykologi" på denne tiden, og jeg hadde stiftet bekjentskap med dette allerede i mitt hovedfagsstudium i pedagogikk og på mange rådgiverkurser i "rådgivningens barndom" på 1960-tallet På Hov satt vi en lang kveld i uka på tykke matter i grupperommet, og lærte oss selv og de andre å kjenne på helt andre måter enn gjennom vårt vanlige rasjonelle atferdsmønster og vanlige samarbeidsformer. At følelsene åpnet for helt andre dimensjoner i samvær mellom mennesker enn bare fornuften og de tilvante samværsformene var ny erkjennelse for mange av oss, ikke minst for dem av oss som liksom hadde den lengste utdannelsesbakgrunnen på universitetsnivå.

Det som forundret meg mest i samvær med de andre på dette planet, var at det de kalte "aggresjonshemning" ble betraktet som både den vanligste og alvorligste " feil" i personligheten hos de fleste av oss. Følgelig ble det lagt opp til at vi måtte lære å bli sint, og vise det, skrike og hyle og bruke kroppen og snakke i klarspråk! For meg hadde det på en måte liksom alltid vært motsatt. Jeg trodde, og min kone håpet, at jeg skulle gå på denne encountergruppen for å lære å beherske meg bedre enn før! Det er mulig at de fleste av oss rett og slett misforsto de psykologiske intensjoner med det hele, eller at vi i alle fall overdrev vår "personlighetsforvandling og endrede atferdsmønstre". Det var selvfølgelig tragikomisk at mange av de mannlige ansatte, som før hadde vært adstadige og snille og rolige ektemenn, nå gikk rett hjem og sparket konene sine i baken og kastet kjøkkenutstyr i veggen for å få aggresjonsutløsning og derigjennom bli mere harmoniske vesener. Og de før så underkuede kvinnelige ansatte begynte å kjefte opp mennene sine og dra hjemmefra uten å lage ferdig middagen på forhånd eller melde fra om hvor de dro eller hvor lenge de ble borte. Alt dette, i tillegg til 1968 ´er-filosofi og rødstrømpebevegelse på det politiske plan måtte jo bare få fra beklagelige til katastrofale følger for mangt et familieliv på og like utenfor klinikkens område.

Familieterapi
De hjemmeværende, av begge kjønn, forlangte at den psykiatrisk sakkyndige, ass. overlege Øfsti, måtte sette igang en familieterapigruppe for å forsøke å redde stumpene av ekteskapene og oppklare oppståtte misforståelser og hindre destruktiv sosial adferd! Og det ble gjort.

Og det syntes jeg var kjempegøy! Men det var jo ikke meningen at jeg skulle gjøre.

For de fleste andre gråt! Og det ble holdt for å være en riktigere reaksjon!

Det var da min kone sa de berømte ord, som senere er blitt sitert i mange kollegasammenhenger - "at jeg var en arrogant og overlegen blei, og den største jævelen på Hov".

Mange år etterpå fikk jeg et julekort fra en kollega, hvor han i et P.S. skriver: "Er du den største jævelen på Kongsvinger også? " Imidlertid, Øfsti avrundet denne seansen med de kryptiske ord:

"Du Ola er så normal at det er helt unormalt". Til denne dag er jeg ikke helt sikker på om jeg har fattet hele dybden i sjefpsykiaterens utsagn, men jeg går ut ifra at han derved har ment på profesjonell måte å ha bygget opp igjen det som gjennom terapien var revet ned. Det har jeg alltid lært at skal være et grunnprinsipp når psykologiske forsvarsmekanismer må brytes ned.

Samme Øfsti ga forøvrig et svar på spørsmålet om han kunne definere konkret hva terapi var, som jeg har merket meg med stor faglig interesse. Han sa. "Tja, det å hilse GOD MORGEN på en pasient i korridoren, kan være god terapi. "Tja", var forøvrig et av Øfstis yndlingsord, et uttrykk for vitenskapelig holdning, motforestillinger og ikke fastlåste holdninger, kanskje...

Under " EU-borgerkrigen" i 1972 da de fleste av oss gikk med NEI eller JA-merker, laget Øfsti seg et eget papirmerke hvor han hadde skrevet "TJA", og som han festet på jakkeslaget.

Jeg velger å avrunde skildringen av de terapeutiske forhold ved klinikken med kortversjonen av den aller sterkeste "acting-out-opplevelsen" jeg var med på.

Fenomenet Kempler
Den verdensberømte amerikanske gestaltpsykolog Kempler var på "Europaturné", og det hadde ad gode bekjentskaper lykkes vår undervisningsleder Javnes å få ham til klinikken for et intensivkurs for hele personalet i en lang-week-end fra fredag ettermiddag til søndag formiddag. Kempler var kjent for å være ekstremt konfronterende, særlig overfor "øvrighetspersoner", som han elsket å sette skikkelig til veggs. Han var holdt for å være mildere overfor kvinner og svakere personer som var beskjedne og ikke trodde at de selv "var noe". Disse pleide han å bygge opp med hensyn til selvtillit på de antatt "sterkes" bekostning.

Det var derfor med skrekkblandet fryd at jeg imøteså dette møtet. "Å det er nok ingen fare med deg og meg, Ola, "sa Åge, "vi greier oss nok uansett, men jeg tenker nok at visse personer her får kjørt seg! " Alt foregikk på engelsk, og mange lå i starten lavt i terrenget, også fordi de ikke følte at de behersket språket godt nok til å utlevere seg selv eller respondere på andres utsagn.

Jeg derimot var den første som "tråkket i salaten", og virkelig fikk kjørt meg.

Jeg var jo stedets engelsklærer, og hadde dessuten lest det meste av min psykologiske faglitteratur på engelsk, så fagterminologien satte ingen stengsler for hva jeg maktet å uttrykke av følelsesmessige og analyserende nyanser. Jeg dominerte forestillingen en lang stund. Kempler lyttet og nikket og smilte, beundrende, syntes jeg, og min selvtillit syntes grenseløs, det var herlig! Helt til han ble alvorlig, nesten mørk i ansiktet, gikk rett opp til meg, boret sine stikkende øyne rett i meg, hevet stemmen og sa på meget folkelig amerikansk, nota bene ikke faglitterær engelsk, "at jeg var en narr, en umoden person som ikke interesserte meg for andre personer, ikke viste respekt for andres følelser, men bare var opptatt av å vise meg, briljere med mine kunnskaper og min formuleringsevne og sole meg i min egen fortreffelighet... ". Den satt, og traff. Og jeg ble ikke sint engang. For jeg følte at han hadde helt rett, kanskje ikke som altomfattende personlighetsbeskrivelse, men som situasjonsbeskrivelse, hva jeg hadde vist av meg selv der og da! Så fulgte noen runder med noen damer fra avdelingen og arbeidsstua, som alle fikk positive "Jeg-støttende " kommentarer fra den store guru.

Nestemann som virkelig fikk sitt pass påskrevet var selveste overlegen, Arnfinn Teigen.

Denne sympatiske fine eldre herren fikk høre at han egentlig var autoritær, maktsyk og manipulerende, men forsøkte å skjule dette bak en falsk maske av demokratiske floskler innenfor en snill og godmodig bestefarsrolle som var bare nedlatende overfor andre mennesker, osv. osv.

De sarte damene som han var "bestefar" for, og som nettopp hadde fått selvtillit, gråt fordi de syntes han ble dypt urettferdig behandlet av den oppblåste blæra fra USA. Teigen selv bare smilte, et skjevt smil riktignok, men han tok ikke til motmæle.

Imidlertid kom han ikke tilbake til kurset dagen etterpå, og heller ikke til avslutningsdagen, søndag. Angivelig var det andre arbeidsoppgaver som krevde overlegens tid og oppmerksomhet.

"Typisk! sa Javnes.

Og så kom turen til ham. Han ble karakterisert som noe i likhet med meg. Men reaksjonen var dramatisk! Først verbal i form av gloser som "damn fool" og "stupid", så ble han ildrød i ansiktet og svart i øynene, veltet et par stoler og raste med knyttet neve frem for å slå den svære gestalten i gulvet! Fire mann oppfattet heldigvis straks hva som var iferd med å skje, og holdt den avsindig rasende og over 100 kilo tunge undervisningsleder tilbake, og fikk tilslutt trykket ham ned i en lenestol, samtidig som Kempler foreslo kaffepause.

Søndag ettermiddag takket samme Javnes Kempler for en usedvanlig faglig opplevelse og et vellykket kurs. Og det syntes vi alle han hadde helt rett i. Slik var psykiatrien på den tiden, på sitt beste og verste...

Om enkeltskjebner jeg møtte på Hov i Land
Noe av det hardeste ved lærerjobben ved SKN var at så mange av de elevene du hadde et så godt og nært personlig forhold til, og var blitt oppriktig glad i, rett og slett døde, som oftest av ufrivillig eller villet overdose, etter et år eller to eller ti. Noen lever imidlertid fremdeles, noen så vidt og noen i tilnærmet beste velgående, heldigvis - og noen ytterst få har jeg en viss kontakt med, slike som var tenåringer da, og 40-50-åringer nå. Det føles rart.

Tom og Lisbet

Dette søskenparet blir gjenstand for stort oppslag om dramatisk liv og narkodød på førstesiden av VG 18/6-77 Jeg spilte bedriftsfotballkamper sammen med Tom på klinikklaget på Hov. Han var en god teknikker på indre venstre og jeg var rask senterløper i datidens terminologi og 3-3-5-system.

Søsteren Lisbeth ga jeg mye selvtillit gjennom helt annerledes undervisning enn hun tidligere hadde hatt i Osloskolen. Min eldste datter fikk et nydelig perlebånd av henne som hun hadde laget på klinikkens arbeidsstue, som takk for at hun ble betrodd å få sitte barnevakt og få luftet hunden hjemme hos oss. Dette perlebåndet symboliserte imidlertid LSD-bruk, og bestod av 500 små perler i psykedeliske farger, én perle for hver trip vedkommende anslo at hun hadde tatt. Derfor var det et diskusjonstema både på fellesmøter og personalmøter om hvorvidt denne produksjonen av perlebånd skulle tillates eller forbys. Var det uskyldig arbeidsterapi eller stoff-forherligelse?

Jeg besøkte Lisbeth på Bredtvedt kvinnefengsel helt privat som hennes gamle lærer og venn, et par år etter at jeg hadde sluttet på Hov og et par år før hun døde. Da var hun optimistisk, og sa at hun skulle få seg jobb og ihvertfall aldri sprekke på moffe mer.

Siste gang jeg så henne må ha vært bare et par måneder før hun havnet på Nordre Gravlund. Da kom hun sjanglende på rødt lys over Stortingsgaten på vei opp fra Rådhusstrøket - og hun kjente meg ikke!

Jørn
Han var Lisbets forlovede fra Hov-tiden , og fulgte etter sin kone til Nordre Gravlund, slik han selv profeterer i klarspråk i VG 18. juni-77.

Den 1. april 1979 leste jeg tilfeldigvis hans dødsannonse i Aftenposten.

Slike personlige skjebner gjør alltid ekstra inntrykk, men det er hardt å snakke om dem. I mine foredrag om dette får jeg alltid tårer i øynene selv om jeg gjør mitt beste for å forholde meg på en profesjonell måte.

Jørn død 1/4-79 var ingen aprilspøk. Jeg kjente ikke Jørn så godt som mange av de andre som han nevner på denne VG-avissiden. Jørn var den mest umotiverte skoleelev jeg har hatt, og det vil jo ikke si så lite etter 34 år i skolen.

"Lille-Tom"
Han nevnes av Jørn i intervjuet som en av dem som døde året før dette intervjuet. Jeg spilte jeg mye bordtennis med og mot Lille-Tom på klinikken. Han var Hovs klart beste bordtennisspiller fordi han var den som hadde sittet lengst på Oslo kretsfengsel, "Bayer´n", og der var det godt bordtennismiljø og høyt nivå ifølge ham selv. Han søkte seg også over fra behandling på Hov tilbake til fengselet fordi han etter eget ærlige utsagn "var umotivert for behandling, og det var lettere å få tak i stoff i fengselet! "

Arild
Min trofaste ledsager Arild hørte med til den første gruppe potensielle elever som skulle få et skoletilbud da skolen startet med 3 nytilsatte lærere høsten -71. U-leder Javnes presenterte oss, og skrøt uhemmet av våre kvalifikasjoner, noe som ikke lot til å gjøre synderlig positivt inntrykk på den lille flokken som satt dels forventningsfulle, dels apatiske og sløve, og ventet, dels på å komme igang og dels på å få noen å mobbe. Jeg kom rett fra eliteskolen "Katta", og var toppidrettsmann.

Alf var cand. real., sivilingeniør og stud. med. Sigrid var allmennlærer fra kristen folkehøyskole.

"Cheape typer, altså", sa Arild da han hørte alt dette. Deretter tok han en pekestokk som lå på kateteret, slo den tvers gjennom et kart som hang rett over dette, med imponerende treffsikkerhet rett på Danmark, og ropte: "Køben! Dit skal jeg igjen. Her gidder jeg faen ikke være lenger! "

To dager senere gikk han til både til behandlende lege Åse, psykolog Tafjord og overlege Teigen og forlangte seg utskrevet, og ingen kunne holde på ham, for han var jo ikke tvangsinnlagt.

Senhøstes samme år støtte jeg på Arild igjen, oppe ved Undergrunnen i Oslo.

"Hei, Svorken! Åssen går det der oppe på anstalten? Kom med nedover til Egertorvet, så skal du få se hvordan Trond og jeg setter et skudd! Men ikke si noe til Åse eller Øfsti, for det er mulig jeg kommer til å søke meg oppover igjen hvis det blir en skikkelig kald vinter. "

Først langt ut på neste vår kom han, etter mange søknadsrunder og avslag på grunn av mistanke om svak behandlingsmotivering, og han hadde jo avslått forrige tilbud på en svært så arrogant måte.

Men denne gangen var det en ydmyk utgave av "en tidligere drittsekk" som han selv sa.

"Det skal dere alle vite", sa han på det første morgenmøtet på lukket avdeling i 2. etasjen, og gjentok det på allmannamøter i gymsalen, "at kommer det så mye som et gram hasj inn på klinikkområdet her, eller noen forsøker å bruke meg i noen dekkoperasjoner eller annet, så går jeg rett til ledelsen og melder fra! "Med denne meldingen ble han mektig upopulær hos mange, men også litt respektert av noen av medpasientene.

Etterhvert fikk han bedre kontakt med presten og lærerne enn med psykolgen og psykiaterne og sykepleierne. Han ble med presten på diverse ten-sing og andre kristelige opplegg ute i bygda i tillegg til at han ble med Javnes og meg for første gang på et seminar på Paulsrud pensjonat.

Her sa han at han fikk en sterk opplevelse av frelse samtidig som han snakket om sin egen fornedrelse i sitt tidligere syndige liv. Presten Olav Dag Hauge sa at dette var veldig bra, men at han måtte passe på å holde bena på jorda fortsatt. Det kunne komme mange prøvelser før alt ble bare herlighet og himmelsk glede. Da var Arild rolig og avbalansert en lang periode, og han la grunnlaget for en brukbar ungdomsskoleeksamen til tross for de bitreste erfaringer og tidlig drop-out fra folkeskolen. Til lærere på kurs sa han at den sterkeste enkeltepisode fra barndommen som bidro til å gjøre ham til stoffmisbruker var at han en gang ble nektet å være med på en skoletur på grunn av at han ble beskyldt for å ha stjålet noen viskelær og trekkpapir, som han slett ikke hadde tatt. Arilds eneste gode minne fra barndommen var om hans snille bestefar, som han ofte besøkte oppe på et loft i barndomshjemmet i Sandvika. Han bar ikke på noen bitterhet til bestefaren for at denne samtidig var den som først ga ham smaken på rus, derved at han spanderte Bokkøl på sitt 8-årige barnebarn.

Noe mer besværlig å ha med å gjøre ble Arild for oss nøkterne lærerne da han på week-end-opphold i Oslo, i Urtegata eller der omkring, fikk tilknytning til bevegelsen "Children of God" og andre svermeriske kristne bevegelser. Også dette var han senere klar over at kanskje burde modereres noe i retning den kristendom som statskirken og hans gode venn Olav Dag stod for.

I sitt innlegg under vårt dagskurs ved distriktshøgskolen / lærerhøgskolen i Volda høsten 1974, sa han med betydelig selvironi og selvinnsikt om denne perioden av sin personlige utvikling:

"Da svevde jeg omkring der oppe i skyene i salig Kristus-rus, omtrent som før i psykedelisk LSD-rus, men nå har jeg hodet i himmelen og beina på jorda". Dette syntes hele forsamlingen var godt sagt, unntatt den mest fanatiske "fråhaldsmannen" og mest konsekvente moralisten av dem alle, som i diskusjonen etter våre foredrag ledsaget av Beatles-musikk og det hele fra hippie-tiden, påstod at et glass pils i prinsippet var like farlig som en heroinsprøyte. Dette både med referanse til Arilds bestefar og til mye påstått elendighet i ungdomsmiljøene på det ellers så tørrlagte Sunnmøre.

Hva Arild gjør idag vet jeg merkelig nok ikke, for vi holdt jo kontakten i temmelig mange år.

Etter at han opprettet og bestyrte et privat kollektiv hjemme i Bærum, vet jeg at han begynte på Diakonihøyskolen i Oslo. Men det siste jeg hørte var at han hadde giftet seg med en solid lærerinne, og selv drev innen bilbransjen. Jeg er temmelig sikker på at Arild fortsatt lever. Han er en av de få som har overlevd i over 20 år - og da kan det være det samme om hovedæren for et så godt "behandlingsresultat" ut fra et så dårlig utgangspunkt, skal tilkjennes lærerne, terapeutene, Jesus eller iboende ressurser dypt i ham selv...

Ernst
Den andre pasienten/eleven som jeg har hatt mye med å gjøre i opplysningsøyemed også etter at jeg flyttet fra Hov, var jo Ernst d.y., direkte nedstammet fra historieprofessoren av samme navn, og som min egen gymnasrektor hadde skrevet sin doktoravhandling om.

Jeg hadde før jeg ble kjent med junior fått tak i et eksemplar av denne doktoravhandlingen i bokform på billigsalg i Universitetsbokhandelen, mest fordi jeg syntes det var morsomt å ha dette minne om min gamle rektor.Dette var jo et pussig sammentreff, og jeg synes på denne bakgrunn at det var hyggelig å få Ernsts dedikasjon på denne gamle boken som nå har fått en hedersplass i min bokhylle. Selv om min elev og venn Ernst, som han helst kalte seg, alltid opptrådte under fullt navn og ikke la skjul på sin familiebakgrunn, skal jeg ikke her gå nærmere inn på denne. Det må imidlertid være klart at vi her har å gjøre med stor ressursstyrke å gjøre, både genetisk og sosialt, helt ulikt før omtalte Arild.

Disse to utfylte derfor hverandre så godt når det for meg i slike forum for opplysningsvirksomhet om stoffmisbruk ofte var et stort poeng i å poengtere hvor forskjellige narkomane kan være, hvor uhyre kompliserte de sosialpsykologiske bakgrunnsfaktorer kan være og hvor forskjellig behandlingsopplegg derfor også bør og må være optimalt sett. ( Jeg har liggende hjemme flere lydkassetter med opptak fra Arilds og Ernsts hovedinnlegg og deltagelse i etterpåsamtaler ved noen av disse seansene fra 1970-årene. Disse kan således fremskaffes hvis det i en eller annen sammenheng skulle oppstå interesse for å forske i eller gjenoppleve noe av dette stoffet i ettertid ).

En liten kuriositet fra Ernst sin opplevelse av barndommen kan være at han ble mobbet fordi han hadde store ører og brukte briller og skrev dikt istedenfor å sparke fotball. "Derfor ble jeg narkoman", spissformulerte han dette. Ernst lignet veldig på John Lennon, ikke bare av utseende...

Ernst rettet også milde bebreidelser mot sin storfamilie som på forskjellig måte alltid hadde prioritert forskning, akademisk karriere og samfunnsnyttig arbeid på de forskjelligste områder fremfor personlig nærkontakt mellom mennesker. Selv hadde han et avslappet forhold til alt dette, men det bidro nok sterkt til at han selv ikke akkurat følte seg stor og betydningsfull og elsket og sett opp til i hjemmemiljøet. "Derfor syntes jeg det var så befriende og godt å komme til Slottsparken i det store ungdomsopprørets år 1967", sa han. "Her følte jeg for første gang i mitt liv at jeg betydde noe. Her var det mange som hørte på meg. Før hadde det alltid vært slik at det aldri var noen som kom til meg. Det var alltid jeg som måtte oppsøke dem, og da var det ikke alltid jeg fikk være med. I Slottsparken var det annerledes. Her ble jeg fort en stor mann. Jeg var flink til å skaffe meg kontakter og få tak i hasj. Og da kom de andre til meg og ville kjøpe, og jeg følte meg betydningsfull og nesten elsket. "Men han la også til at disse idylliske tilstander fort forandret seg, bare på årene fra 1967 til -72, og senere er det jo blitt bare verre og verre. "Før delte vi alt, brød, vin, hasj, jenter- og alle var venner, liksom. Nå er det alles kamp mot alle, vi stjeler fra dem vi trodde var våre venner, vi kan finne på å bruke kniv for et gram hasj eller skyte for ei sil, sprøyte - alle er fiender, egentlig. "

Hvor Ernst befinner seg nå vet jeg ikke. En stund gikk det rykter om at også han var gått bort, men noe senere var det noen som hadde sett ham. Det eneste jeg vet er at det i en årrekke har gått litt opp og ned med Ernst, ut og inn av både skoler og jobber, samt sykehusinnleggelser og utskrivninger igjen. Paradoksalt nok har hans "sosiale sikkerhetsnett" vært svakere enn Arilds, og jeg antar at hans uttalte fremtidsforsett om å kutte ut sprøyter, men alltid røyke hasj i moderate mengder og kontrollerte former, kan ha blitt en altfor vanskelig balansegang å gjennomføre!

Bymann
Midt på dagen en høstdag i 1971- alarmtelefon fra lukket avdeling i 2. etasje til u-leders kontor i skolebygningen - "Er det noen der som kan komme ned og hjelpe oss? Bymann er kommet tilbake, og han er full og holder på å få dilla. Han truer med å sprenge døra og rømme". Åge: "Da må Svorken være rette mann. Gå ned Ola og snakk fotball med ham, så kanskje han roer seg. Han er Vålerengapatriot som deg. " Jeg løper ned og setter igang praten med den middelaldrende kraftige mannen som sitter forsoffent, men i helspenn, i en lenestol, og med fullt av engstelige sykepleiere omkring seg. "Hører du er VIF-patriot, og kjenner Bruno, Henger´n, Bonden, Bamse, Toffa, Liffy, Lille-Petter´n og alle de andre bohemene, " sier jeg, og lirer av meg noen anekdoter og personlig opplevde episoder om flere av disse. "Det viktigste er jo å slå disse snobbene i Lyn ", sier jeg også. "Javisst", sier han opprømt, "endelig en fornuftig person her oppe... å faen, er det DEG, hva gjør DU her, jeg har jo sett DEG mange ganger på Bislet, BUL og 100-meter for faen

- søster, 2 kaffe takk, for øl er det vel ikke å få her! " Bymann roer seg ned, blir rett og slett hyggelig mot alle, og lukket avdeling puster lettet ut, det ser merkelig nok ut til å gli over denne gangen også, rart at bare litt fotballprat kan redde situasjonen på den måten.

Bymann slår seg til ro, og blir nå i over 1 år hos oss.

Han har vært her et par ganger før også, foruten på Eina, Bjørnebekk, Presterud og Trasop-klinikken. Han er primært alkoholiker, men "kvalifisert" for Hov ved at han også tar noen tabletter og røyker litt hasj innimellom. Fra hans fortid får vi opplyst at han er norsk juniormester i bryting, og sønn av en VM-deltager i samme sport. Dessuten har han spilt fotball på Vålerenga og Oslo bylag. Vi blir gode venner, og han kommer til å bety mye positivt for Hov-miljøet. Han blir oppmann for bedriftsfotballen og redaktør for klinikkens avis "La Poubelle -søppelkassa".

Bymann organiserer også mange aktivitetsturer med vår kjære mini-buss "Grisen", bl.a. svømme- og volleyball-turer til Dokka, shopping og sightseeing på Gjøvik og toppfotball i daværende 2. divisjon på Raufoss, nest øverste divisjon, altså. Det var kjempestas når vi bodde så langt unna både hovedstaden og fotballfylket Østfold. På problemsiden med denne middelaldrende sjarmør var at han utviste stor aktivitet og oppfinnsomhet for å forføre de yngste jentene våre i badstua, og tilogmed forsøkte seg på betjeningen og de ansattes fruer. Tilslutt går han med på reservelege Åses forslag om at han bør la seg sterilisere, og han må i den forbindelse stå over et par fotballkamper etter inngrepet. Problemet med den omseggripende elskoven i badstua blir også drøftet på høyeste administrative hold under et av de ukentlige møter på "komandobrua" i 3. etasje. Åse sier der at hun allerede gjør sitt for å hindre uønskede svangerskap ved å dele ut kondomer på sitt kontor. Den ene av de to kristne lærerne spør om ikke dette er oppfordring til utukt. Da rister overlege Teigen faderlig overbærende på hodet, og sier lakonisk: "Slike problemstillinger får de drive med i bispekollegiet. Her må vi se praktisk på sakene. Vi har ikke kapasitet og budsjett for å opprette en barneavdeling ved klinikken. "

Hele denne vinteren trener jeg som privatperson på kveldstid 2-3 ganger i uka sammen med Bymann. Vi kjører intervalltrening i slak oppoverbakke. Bymann vil pine seg gjennom 15 - femten 200-metre i tilsvarende 30 sekunders fart på bane og med bare ett og et halvt til 2 minutters pause imellom dragene. Han er meget forbauset og nesten forbannet over at jeg bare greier å henge med på de 8-10 første av dem. "Pyse", sier han andpusten, "det får jo være måte på å ha lagt opp på topp-plan. Jeg er jo eldre enn deg, og har levd et mye hardere liv! "

Utpå sommeren -72 føler Bymann seg så stabil at han skriver seg ut fra klinikken og drar til Oslo for å skaffe seg jobb. Hele høsten holder han fortsatt kontakten med klinikken. Han sykler de 12 milene fra Oslo til Hov, dels for å spille målmann på klinikklaget i bedriftsserien, dels for å være dommer når vi spiller privatkamper på Fall-banen. Etterpå sykler han 12 mil tilbake igjen.

Så hører vi plutselig ikke noe mer til ham, før det en tidlig vårdag -73 igjen ringer, og denne gang ned til meg privat. Det er doktor Åse som sarkastisk sier: "Ja, nå er han her igjen, kameraten din. Han vil legges inn, men jeg har avvist ham så lenge han er full. Han spør etter deg. "

Jeg går opp, og der sitter den svære mannen og gråter. Han har lasete klær, lange skjeggstubber, stor ølvom og innhule kinner, og er kraftig redusert fra sist jeg så ham i treningsdrakt. "Åse, den stivbente faen, nekter å ta imot meg", sier Bymann. " Med disse helvetes prinsippene henne har jeg ikke noe valg ", legger han oppgitt til, " da blir det bare Ankertorget og rødspriten igjen! "

Jeg tar en rask beslutning, vel vitende om at den er risikofylt, og innebærer en belastning for mitt familiære liv med en skeptisk kone og tre mindreårige barn. Dessuten, hvis det går helt galt, hvis fyren får dilla og går amok, kommer de av personalet til å få vann på mølla, som synes at Svorken er for blåøyet og involverer seg for mye personlig i pasientene. "Du får komme til meg inntil videre til vi får tørket deg opp", sier jeg. "Jeg har et par langpils i kjøleskapet som vi kan begynne nedtrappingen med. "

Min kone er så lojal at hun rer opp en seng i stuen, og jeg blir sittende ved hans side hele natten og prate for å holde angsten borte, mens vi drøyer de to pilsene så lenge vi kan.

Utpå neste formiddag ringer Åse og sier at det er imponerende at jeg har klart det så lenge, og at jeg kan komme opp og hente et par Heminevrin-tabletter, og så kan hun overta utpå kvelden hvis jeg da kan overlevere ham i noenlunde nedtrappet tilstand. Og slik ble det.

Denne gangen blir Bymann ved klinikken like lenge som jeg, til over sommeren -73. Han utskrives fra Hov omtrent samtidig med at jeg tiltrer ny stilling i Kongsvinger. Han skal omskoleres til kokk, og jeg treffer ham flere ganger i hans kokkepraksis ved "Fredrikke" på Universitetet på Blindern. Her skjærer det seg først i mars året etterpå igjen, i -75. Han hadde vært så "uheldig" å vinne et bedriftslangrenn i sin klasse for Universitetsansatte, og dermed var han så godt fornøyd med seg selv at det ble en kraftig feiring på skifesten, noe som utløste en kjempesprekk i dagene og ukene og månedene som fulgte. Og han mistet jobben, for aldri mere å få noen ny!

Før dette hadde han omstendelig forklart meg at han trodde at han endelig hadde lært å drikke normalt og kontrollert. Han hadde nemlig forsonet seg med sin lenge fraseparerte kone, flyttet hjem til henne igjen, og sammen kunne de nå sitte og kose seg kun med en halv whisky eller en flaske rødvin på lørdagskveldene, akkurat som du og kona og andre normale folk, la han stolt til. Det behøvde ikke å bli noe mer resten av uka, og inntaket var jo så beskjedent at reparasjon aldri var nødvendig.

Men etter et år med "kultivert og normal drikking" følte han et enormt sug etter mer, fortalte han meg nest siste gang vi treftes i Oslo. Og da begynte det å rase fort nedover, først fra Lompa og Original Pilsen og Polet og så helt ned til Ankertorget og rødspriten igjen! Og denne gang "gadd han ikke reise seg mer, "for å møte søknadsbyråkratiet og å begynne nedenfra både med kroppen og sjelen.

Men jeg ser ham enda én gang, og det må ha vært på slutten av 1980-årene.

KIL spiller eliteseriekamp mot Vålerengen på Bislet. Jeg sitter sammen med en ganske adstadig Kongsvingergjeng på hovedtribunen , omtrent midt imellom pressetribunen og søndre sving. Det er trauste Glåmdøler som hverken hoier eller skriker eller roper ukvemsord slik som "Apeberget" på Store Stå på motsatt langside. Da hører jeg plutselig på "vår" side, 15-20 meter lenger borte, en enslig og overstadig beruset gammel mann, som roper med dyp bassrøst, les fyllestemme, "Heia Vål´enga, bank bønna for svarte faen! " Stillingen er 1-1.

Så tar KIL ledelsen 2-1, og mannen skifter plutselig lojalitet. Han reiser seg, blir stående og svaie, og skriker så i desperasjon, "Vål´enga er ræva, Heia bønna! "

Samtidig får han se MEG og roper, "Helvete er det DEG gamle Svorken, heia Kongsvinger, heia Svorken", og så kommer han ravende bortover mot Kongsvingerbenken, trenger seg fram, skubber sidemannen min tilside, og sier, "Jeg setter meg her hos deg jeg Svorkegubbe, Helvetes Vål´enga! Kongsvinger er god de, de kjemper i alle fall! " Og du er vel i toppform Ola? "

"Tja, ikke så verst", sier jeg litt forsiktig, " og du da? " Jeg føler det litt pinlig, for rett bak meg sitter det en litt finere Kongsvingerfrue som sier "Gid, hva er det for slags bekjentskaper du har Svorken? " "Nei, jeg skal snart daue", svarer Bymann, og ser plutselig nesten nyktern ut i det innhule, askegrå, litt gule ansiktet. "Levra!

Og det samma kan det værra", sier han med ettertrykk, tar neven min hardt i sin, trykker til, river seg løs igjen, klapser meg hardt på skuldra, reiser seg og går, raver slett ikke, men går sakte og ser seg ikke tilbake. Det er det siste jeg ser av ham inntil jeg ser dødsannonsen hans i midten av februar 2001 og går i begravelsen.

"Greven"
Denne elegante herre var Hov-klinikkens eldste i min tid. Han så ut som 70, men var muligens bare midt i førtiårene. "Tradisjonell morfinist" var merkelappen. Hadde trolig aldri røkt hasj. Det var en annen generasjon og en annen kultur. Greven førte et dannet sprog, og talte ungdommene tilrette når de la bena på bordet og bannet og snakket ubehøvlet til overlegen og andre studerte og fine folk, som f.eks. lærerne. Greven var egentlig ikke kvalifisert til å få ordinært skoletilbud slik som de ungdomsnarkomane, men det var et terapeutisk problem at han heller ikke lot til å trives særlig godt på Arbeidsstua, og utearbeid sammen med arbeidslederne og de subnarkomane snifferne var jo slett ikke meningsfylt for ham. Han hadde også en litt stiv og særegen og fornem måte å gå og føre seg på, som nok ikke egnet seg for en grøftegraver.

Dr. Åse holdt ham slett ikke for å være dum, men bare lat, sleip og manipulerende. Likevel var hun både glad og overrasket da det ble opprettet en franskgruppe på kveldstid, med min kone som lærer, og Greven var den første som meldte seg på. Og det ble en gedigen suksess, dag etter dag, uke etter uke, og faktisk i månedsvis helt til Greven ble utskrevet og overflyttet til Ettervernshjemmet. Greven møtte punktlig til alle timer, leste leksene grundig, deltok i alle både muntlige og skriftlige øvelser. Og som om ikke dette var nok, han fikk dispensasjon fra å delta i teppeknyttingen på Arbeidsstua, og fikk adgang til å sitte der med ørepropper og gjenta franske setninger etter kassettspilleren i steden. For meg ble Greven et eklatant eksempel på berettigelsen av individualisering både av undervisning og behandling.

Elisabeth
Henne stod det en egen aura omkring. "Hun er den hardeste vi har her. Hun er overintelligent, men ikke motivert for behandling, og ønsker bare å dø av overdose om ikke så veldig lenge", introduserte u-leder henne med til oss nye lærerne. Selvsagt så vi henne da som en kjempeutfordring, men vi stanget alle hodet mot muren her, hver på vår måte. Faglig kom vel jeg nærmest fordi hun snakket engelsk helt flytende, ikke bare rent kommunikasjonsmessig og med hensyn til stort ordforråd, slik som enkelte andre i miljøet også var langt fremme i forhold til vanlige skoleelever som vi var vant med, men også grammatikalsk og fonetisk holdt hun etter min vurdering på mange områder høy universitetsstandard. Hun likte Jannis Joplin, og så nynnet hun ofte på den der om "walks the streets of London... "

Også individualterapeutene investerte mye for å få henne til å ville leve!

Elisabeth dominerte morgenmøtene på lukket avdeling. Hun hadde moro av å fange fagfolkene i inkonsekvente utsagn, samt manipulere det tverrfaglige personalet til å fly i tottene på hverandre, og ikke minst avsløre medpasienter som selv trodde de hadde klart å lure kontrollsystemet med urinprøver og innsmugling av stoff. Sprøytenarkoman hadde hun vært siden 11-årsalderen, og nå var hun i midten av tyve-årene. Da hun var baby, ga hennes mor, som var sykesøster, henne innsovningstabletter slik at hun selv kunne få fred om kveldene, og kanskje "gå på by´n" uten å skaffe fysisk barnevakt.

Et par år etter at jeg var sluttet ved klinikken, leste jeg Elisabeths dødsannonse i Aftenposten ved en tilfeldighet. Jeg ble så hardt grepet over dette at jeg reiste i begravelsen, satte meg bakerst i kirken og kjempet med gråten, selv om hun og jeg egentlig aldri hadde stått hverandre særlig nær i forhold til mange andre i miljøet. Det var bare så hardt og nøkternt høydramatisk at døden nå var definitiv for Elisabeth. Noe av det siste hun hadde sagt til meg var at det var OK å dø ung, for hun hadde levd mange vanlige liv, og opplevd mye mer enn de fleste som blir gamle på vanlig måte...

Hun ble bisatt etter katolsk rituale, R. I. P., og jeg undret meg litt over dette, for religion hadde hun aldri nevnt med et ord selv når hun snakket om egen forestående død og eksistensielle ting.

Jeg tok ikke kontakt med noen av familien under bisettelsen fordi jeg ikke klarte å snakke på grunn av dyp bevegelse. På vei ned bakkene fra kirken traff jeg Elisabeths bestevenninde fra førsteåret på Hov, den nesten like langt komne og behandlingsumotiverte "Bestemor".

Vi gikk og tok en kopp kaffe sammen på en liten tilfeldig Østkantkafé. Hun hadde nå jobbet for "Children of God" i et par år, og hadde "hovedkvarter" like ved der vi satt.

Hun mente det hadde ordnet seg til det beste for henne, og at det ville holde. Og det tror jeg faktisk det gjorde også, skjønt det er mange år siden jeg hørte noe om eller fra henne nå.

"Vår fosterdatter"
Om henne kunne jeg nesten ha skrevet en hel liten bok, men jeg får begrense omtalen til det som kommer i det følgende: Jeg ringte henne 24/9-98, etter 3-4 år siden sist, for å høre om det var O.K. med en omtale i disse memoarer. Og det var det med hensyn til diverse episoder og generell beskrivelse, men hun ønsket å være anonym nå 25 år etterpå, etter å ha hatt en lang og respektabel jobbkarriere, et stabilt ekteskap og nylig oppnådd bestemorsstatus. Jeg omtaler henne derfor som ovenfor, og med det personlige pronomen i tredjeperson entall, HUN.

Vår "fosterdatter" over 1 år var min kvikkeste og mest utholdende og strukturerte elev hele det første året på Hov. Ved siden av Ernst da, men de to gikk jo ikke alltid så godt sammen i timene, så det var jo visse pedagogiske differensieringsproblemer med disse artianerne.

Hun var skarp, intelligent, veldig impulsiv, charmerende og snill og vakker, rett og slett billedskjønn, men kunne plutselig bli "steika forbanna" for nesten ingen ting, og hun var sårbar og nærtagende under en tøff overflate. Hun hadde hatt stort utbytte av intensiv individualterapi med assisterende overlege et helt år, og hadde kommet veldig godt igang med skolegangen, konkret i form av deleksamener i ungdomsskolefag med både S ´er og M´er. Nå til sommerferien 1972 var situasjonen at både hun og hennes lege svært gjerne ville fortsette individualterapien, og at både hun og alle lærerne gjerne ville at hun skulle prøve seg på noen artiumsfag ved fortsatt skolegang hos oss. Bare én ting kunne hun overhodet ikke tenke seg, nemlig å bo på 6-mannssal på klinikken og ikke ha noe annet privatliv enn det som var mulig innenfor fellesskapets ramme "på Huset".

Jeg husker ikke hvordan den alternative løsningsmuligheten først kom opp, men ganske snart ble praktiske detaljer og økonomiske forhold lagt tilrette både av sosionomen, terapeutene, skolen og jentas foreldre, slik at hun kunne flytte ned til oss og bli "familiemedlem", samtidig som hun fikk fortsette på klinikken med "alle rettigheter" der.

Hun var 22 år, og kom fra stabile familieforhold i det øvre sosiale skikt i en middelstor norsk by. Her førte hun et slags dobbeltliv, vakker og kultivert sosietetsdame i lang ballkjole i byens selskapsliv tidlig på kvelden, og raskt sceneskifte til dongeri og lærjakke og en langt tøffere tone med motorsykler og vold, alkohol og stoff resten av natten. Hun fikk et barn 18 år gammel med en type som etterhvert ikke ble "helt god". Selv havnet hun etterhvert på kjøret i Oslo, og ble tatt hånd om av diverse institusjoner her før hun omsider var kommet så langt at hun var "stofflig kvalifisert" for opphold på Hov i Land, Europas eneste spesialklinikk for behandling av unge stoffmisbrukere. Blandingsmisbruket av hasj og LSD for å oppleve sterke ting, amfetamin for å klare det høye tempoet, og morfin for å roe seg ned, hadde skapt alvorlige komplikasjoner i nervesystemet.

Min kone var nok mest reservert i begynnelsen, fordi hun klarest og mest realistisk innså hvilke problemer som kunne oppstå. Jeg var ganske reservasjonsløst begeistret over å skulle få min mest positive elev som "voksen datter" hjemme. Og mine 3 barn på 6, 4 og 2 år var henrykte over å skulle få som "storesøster" denne snille og morsomme ungjenta, som allerede var godt kjent hos oss som den av pasientene som oftest var hos oss og gikk tur med hunden vår, boxeren "Skippi", oppkalt etter kenguruen på Barne-TV. "Den nye storesøster" fikk det største soverommet nede i sokkeletasjen som "sin personlige hule". De tre barna ble stuet sammen på det mellomste, og Brit og jeg fikk det minste, hvor vi installerte oss på flatseng på gulvet. Så startet et nytt og til tider riktig så idyllisk og harmonisk familieliv. Samtalene ved måltidene fikk en ny dimensjon.

Barna lærte nye og saftige gloser, den nye "narkososiolekten", og fikk høre mange spennende historier fra miljøer som aldri ble vist på Barne-TV. "Storesøster" syntes de små barna sa mye morsomt, og at jeg var enda rarere enn på skolen, og at det alt i alt var herlig å ikke være institusjonsmenneske lenger.

Første skumle forhold med hensyn til den nye storesøsters bidrag til barneoppdragelsen var at hun spanderte så mye "digg" på sine små englebarn. Og de fortalte imponert at hun hadde en hel skuff full av drops og sjokolade og kjærlighet på pinne på rommet sitt. Ekstra spandabel og snill hadde hun vært en dag både hun og mamma hadde vært med "Grisen" til Gjøvik og gått i butikker. Brit sa at hun var inne i en klesbutikk bare et øyeblikk, og at da hun kom ut igjen var fosterdatteren forsvunnet bort i den lille parken ved jernbanestasjonen, men kom tilbake, blid og fornøyd, straks hun så at Brit kom ut av butikken igjen. Det var innledningen til første sprekken, bare på hasj denne gang, og de grammene som skulle til var utrolig lette å skaffe på "no time" i Gjøvik sentrum midt på lyse dagen når man bare kjente typene og kunne kodene. All "diggen" i nattbordskuffen var bare en bekreftelse på det Åge Javnes hadde sagt i den av Evang latterliggjorte "spionasjeguiden" sin, at bruk av cannabis skapte søthunger!

Andre sprekker var tydeligere.

Selv om det var vanskeligere å få tak i stoff på klinikken og på det lille stedet Hov enn det var i fengslene og i småbyer og i Oslo, var alltid stoff tilgjengelig dersom egenmotiveringen til å stå imot i kritiske perioder var svakere enn trangen til å sprekke. Vårt nye familiemedlem hadde jo hele tiden kontakt med alle de andre pasientene på klinikken, fri utgang i bygda, kunne ta ukentlige turer til Gjøvik og også til Oslo en gang i blant under de forskjelligste påskudd.

Som hovedprinsipp bygde vår sameksistens i familien på gjensidig tillit og frihet under ansvar, ikke på kontroll og overbeskyttelse. Men det lå også i kortene at Fosterdatter forventet en viss strenghet, påpasselighet og grensesetting fra sine "fosterforeldre". I så henseende var nok den nye familiens restriktive mor betydelig flinkere enn den liberale faren.

En gang hadde hun hatt en mindre hasjsprekk, men nok til at hun var blitt "skikkelig hypp på mer, til og med et "fix". Hun stod og haiket bare et par hundre meter fra hjemmet, da Brit kom syklende forbi og så at en bil stanset, en flott Mercedes med en middelaldrende mann i. Brit kastet sin sykkel i veien foran bilen, slik at den ikke kunne kjøre videre, gikk bort til bilen, åpnet døren og forbød bilføreren bestemt å ta henne med, samt beordret henne ut igjen.

"Jeg kunne ha drept deg den gangen! ", sa hun 10 år etterpå, da vi satt og drakk kaffe og pratet om gamle dager under et av hennes Kongsvingerbesøk. Hun var da gift med en meget solid mann, hadde nytt barn med ham, og fungerte utmerket i egen meningsfylt jobb.

Jeg var også med på en slik haiketur under en slik sprekk en gang, men den ble lengre og mere fartsfylt. Jeg så plutselig at hun forsvant med en bil fra omtrent samme sted som Brit hadde stoppet henne den omtalte gangen. Jeg kastet meg i min gamle 1966-modell Folkevogn med 1500 -kubikk-motor, som gjorde at den gikk under navnet "Krutt-tønna" på klinikken.. Jeg opptok forfølgelsen, men nådde ikke fluktbilen igjen før etter Halmrast i retning Oslo. Der presset jeg meg forbi, og bremset opp og stanset midt i veien slik at den andre måtte stanse. Jeg sa rolig at hun skulle komme ut og sette seg inn til meg. Men hun raste opp og sa til den andre bilføreren at han ikke måtte høre på "den gamle galne kallen"! Og slik ble det. Jeg fikk klar beskjed fra den relativt unge mannen at jeg hadde faen ingenting med å bestemme hvem han kunne ta opp som haikere. Og dermed satte han klampen i bånn og ble borte. Jeg hadde ikke sjanse til igjen å få kontakt gjennom ytterligere råkjøring med min gamle kruttønne. Imidlertid var jeg på denne tiden ganske lokalkjent på strekningen Hov-Oslo fordi jeg ofte kjørte der på oppdrag ved Ettervernshjemmet og diverse møtedeltagelser. Mellom Brandbu og Hønefoss var det et sted mulig å ta en snarvei for å spare litt tid, og det gjorde jeg nå, slik at jeg faktisk kom før den andre bilen igjen og kunne sperre veien og stanse den ved et trangt parti litt lengre fremme. Haikeren lot fortsatt som om hun var rasende, men hun var tydelig også litt imponert, kanskje vel så mye over min utholdenhet og påståelighet og omsorg som over min bilkjøring. Hun sa høflig takk for skyssen, og satte seg inn i vår bil, under den forutsetning og med det bestemte krav at da JEG skulle kjøre henne til Oslo istedenfor den andre mannen. Hun var ganske spak, og vi snakket ikke mer om dette. Jeg bare begynte å kjøre ganske rolig i retning Oslo. Hun halvsov. Ved Hønefoss gjorde veien en sløyfe, eller var det en slags rundkjøring. Det var veivisere i flere retninger, og jeg fulgte en det stod Brandbu på, motsatt den som viste i retning Oslo. Jeg merket at min halvsovende passasjer reagerte, men hun protesterte ikke direkte. Hun sa bare søvnig, "Kjører vi riktig nå? " "Ja", sa jeg, "nå kjører vi riktig! " Og så snakket vi ikke mer før vi parkerte hjemme på Hov ca ved 5-tiden om morgenen, og hun stupte rett i seng etter å ha gitt meg en liten klem, en bitteliten en uten et ord.

"Det var jævla bra du kom, men fy faen så sint jeg var", sa hun dagen derpå.

Det forekom også dramatiske situasjoner rundt huset vårt, som den kvelden en svært sjalu "ex-kjæreste" hadde sprukket kraftig på lynol, og hadde forskanset seg med sniffeklut og en diger kniv i buskene i hagen vår.Han skrek at han ville drepe henne hvis hun ikke ville bli sammen med ham igjen, og at han ville drepe seg selv hvis hun ikke kom ut slik at han fikk snakke med henne. Situasjonen var lenge spent, og det hjalp overhodet ikke at ledende sosionom, som hadde den desperate beiler i sitt team, kom til for å snakke fornuft. Han ble bare høylytt truet med kniven han også selv om de hadde hatt et nesten årelangt godt og fortrolig samarbeidsforhold.

Til slutt gikk "stridens eple" ut og ga sitt ultimatum, "Du får ti sekunder på deg til å bestemme deg. Kom ut og gi meg både kluten og flaska og kniven og pell deg inn på området igjen, så kan vi snakke om det i morra, eller se for faen til å få det overstått, skikkelig over halspulsåra, ikke noen hudrisping, jeg begynner å telle 1-2-3-" På 8 kom han ut, ga henne de tre sakene, og fulgte med sosionomen inn.

Nei, det var ingen helt "kjedelige" dager det året hun bodde hos oss. Men for det meste var det relativt harmonisk i hverdagen. Hun leste jo mye på rommet sitt, og så var det samlingsstunder til alle måltider, og om kveldene var det TV-kos med Cola og potetgull og mye prat om litt av hvert.

Og så hadde hun mye glede av å spille "gamlefar" og engelsklæreren sin små uskyldige puss. En lørdag hele familien tok en formiddagsbiltur til Dokka, bad hun meg gå inn på apoteket for å hente noen tabletter på en resept for henne. Jeg spurte hva det var. Navnet som var skriblet ned var ukjent for meg. Og så ville jeg jo slett ikke bidra til at hun skulle få tak i noe narkotisk stoff, kanskje på forfalsket resept, eller fordi hun hadde klart å "trikse Vennen" under siste turen til Gjøvik, eller lignende. Hun var bare lattermild og hemmelighetsfull, og jeg var skeptisk. Til slutt gikk jeg inn, lente meg over disken, og sa lavt at jeg skulle ha det som stod på resepten til en i familien. "Kunne De si meg hva det er for noe? ", spurte jeg også.

"Ja, det er bare helt vanlige P-piller det", svarte den unge pene damen bak disken. Jeg følte meg som en gammel dust, ikke up-to-date i det hele tatt. Det gjorde ikke saken bedre at min 6-årige datter og min 4-årige sønn spurte og grov under hele bilturen hjemover, "Hva er P-piller for noe pappa? Hva bruker en det til? Er det verre enn hasj? Kan du få noia? "Hun som hadde iscenesatt moroa fniste og lo, og hadde hatt en fin lørdagsutflukt på gamlefars bekostning.

Under en smule tvil avslutter jeg dette avsnittet med å være helt åpen på at dette "fosterfamilieskapet" utgjorde mange kraftige prøvelser for vårt ekteskap og familieliv. Min kone anklaget meg både da og i ettertid for at hun følte at jeg på alle måter tok mye mere hensyn til vår "fosterdatter" enn til min egen kone. Min kone var ofte trett og sliten og hadde omsorg for tre mindreårige barn og alt det praktiske husarbeid, mens jeg liksom levde bare for vårt nye familiemedlem, alle de andre elevene og pasientene og det pedagogiske og terapeutiske utviklingsarbeid. Jeg var for sterkt og for mye opptatt med alt dette utrolig interessante ved klinikken til å være en skikkelig far for mine egne barn, og selvsagt gjorde jeg aldri noe praktisk arbeid i huset. Jeg har vel aldri hverken før eller siden utmerket meg som særlig moderne og myk ektemann, men i denne Hov-perioden var det nok ekstra ille.

Utenom selve skolearbeidet og all møtevirksomheten som fulgte med det terapeutiske helhetsarbeidet som alle ansatte var involvert i, deltok jeg også i alle de frivillige fritidsaktivitetene som foregikk hele tiden. Dessuten satt jeg ofte og snakket om utrolig mye interessant og personlig med pasientene oppe på avdelingene om ettermiddagene og med min "voksne datter" til langt på natt hjemme. Til slutt sprakk det for min kone. En dag jeg kom sent hjem, var hun og barna ganske enkelt borte. Det lå en lapp om at de hadde dratt hjem til hennes foreldre, og aktet å bli der til jeg eventuelt fant "å ville være sammen med dem. "Dette syntes jeg nok var ille, men tenkte ennå ikke tanken at det var nødvendig for meg å forandre meg noe særlig, enn si fundamentalt.

(Den unge familien Svorken på Hov i Land 1972 - bokseren Skippy foran)

En ukes tid senere dro jeg etter, bare for å hente dem hjem igjen etter utflukten, og jeg så ikke noe dramatisk i situasjonen. Stor var derfor min forbauselse da jeg steg ut av bilen, og ble møtt med min svigerfars lakoniske bemerkning: "Ja, det blir nok skilsmisse. "Noe slikt hadde ikke vært i mine tanker. Ifølge all akseptert teori ved vårt terapeutiske samfunn om å vise følelser og handle spontant, var det min kone hadde gjort bare helt naturlig og sunt. Og over helgen ble da også alle sammen med meg tilbake igjen. Min svigerfar, den indremedisinske overlegen, ristet bare på hodet og sa at han forsto seg ikke helt på alle disse nye ideene innenfor psykiatrien, men han var nok samtidig glad for at vi var en samlet familie igjen.

De dagene vi var alene i huset hadde min "fosterdatter" dårlig samvittighet for at hun trodde skylden bare var hennes, men jeg forklarte omstendelig at der nok var mange flere og mer kompliserte årsakssammenhenger, og at det helt sikkert ville ordne seg når Quinden fikk roet seg ned litt. Så foreslo min "voksne datter" en av disse ensomme kveldene med huset for oss selv, at hun skulle lære meg å røyke hasj. Det var på høy tid, sa hun, at jeg som reiste land og strand rundt og foreleste om hasj, fikk personlige erfaringer, så jeg visste hva jeg snakket om. Og akkurat nå hadde hun en "liten rev" liggende. Jeg fant hennes begrunnelse logisk, og ga mitt samtykke til eksperimentet under forutsetning at det ikke måtte komme noen for øre, hverken min intolerante kone eller mine overordnede på klinikken slik at det ble avskjedigelsessak ut av det.

Og hun holdt ord. Og jeg tilstår først nå, 25 år etterpå.

Eksperimentet startet temmelig nervøst og klønete.

Jeg hadde jo ikke engang skikkelig erfaring med å inhalere vanlige sigaretter, så da hun sa at jeg måtte trekke dypt inn og holde røyken så lenge inne som jeg kunne, før jeg blåste ut igjen, måtte det flere forsøk til før jeg begynte å beherske teknikken så noenlunde. Hun fikk latterkikk mange ganger av å se sin gamle lærer i denne uvanlige nybegynnerrollen. Men omsider fikk jeg da en viss virkning, selv om hun sa at det ikke var så vanlig å få noen særlig opplevelse av det de første gangene. O.K., det burde jeg huske å få med neste gang jeg skulle forelese. Jeg syntes jeg så rare og nokså ubeskrivelige syner i rommet, at det var farger på svart-hvitt-TV´en og noen rare lyder som ikke hadde utspring i det TV-programmet som stod på. Kanskje var noe av dette ren innbildning, ubevisst påvirket av alt jeg hadde lest og hørt og endog selv sagt om sansepåvirkninger både av "shit og syre/hallusinogener". Jeg begynte nesten å få en snikende følelse av diffus angst over meg, og min læremester sa at det kanskje kunne være nok for denne gang. Og noen neste gang ble det aldri.

(Billedglimtene nedenfor, venstre side er fra gruppemøte på arbeidsstua og personalmøte i plenum - høyre side er smågruppeundervisning/samtaletimer på skolen)

Så protesterer jeg mot utvisninger av elever og slutter ved SKN om våren 1973, men er igang med narkoinfo i Kongsvinger igjen om høsten: