Glimt fra "Katta" / Schola Osloensis

- Elitemiljøet, tradisjonene, kjendisene, anekdotene

Jeg var ansatt ved Oslo Katedralskole 1964-1971. På mange måter var nok dette den rikeste tid i min 35-årige skolegjerning. Her skal kun, ustrukturert og ganske tilfeldig, beskrives en del tidstypiske forhold og fortelles noen få anekdoter. Oslo katedralskole/ Schola Osloensis var en eliteskole på godt og ondt, avgjort mest på godt, slik jeg ser det i ettertid. Skolen var ingen bydelsskole for Oslo sentrum. Den var en samleskole, hvis opptakskriterier jeg ikke har undersøkt, men både elevenes faglige bakgrunn fra daværende folkeskolen og delvis foreldrenes yrkesbakgrunn spilte nok en rolle. For eksempel fortonet et foreldremøte på Katta seg nesten som et Kongelig statsråd eller som et møte med navn i Statskalenderen. Stortingsbarna og ambassadebarna gikk i alt vesentlig hos oss. Likeså barn av alle andre slags samfunnstopper som var innflyttere til byen, ansatte i offentlige institusjoner og privat virksomhet.

Dette satte tydelig preg på skolemiljøet. For en aldrende lærer er det litt interessant og vemodig å sitte foran TV-skjermen og praktisk talt daglig se tidligere elever som dagens kjendiser innenfor det politiske, kulturelle og industrielle liv. Men nå er visst ikke Katta lenger hva det engang var, ifølge tidligere kollegaer som jeg snakker med en gang iblant.

På 1960-tallet sa rektor Karsten Heli alltid i sin hilsningstale til de nye elever: "Dere kommer til en skole med en nesten 900-årig tradisjon, og det forplikter... "Jeg tror mange av elevene ble preget av  det, og det er intet å beklage!

Men Oslo katedralskole var likevel ingen snobbeskole i den forstand at pengemakt ble oppvurdert.

Kanskje var der et islett av kulturell elitetenkning, men hva så? Har ikke den kulturelle og intellektuelle nivellering i skolen og i samfunnet nå gått over alle støvleskaft for langt?

Katta var på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet en meget "rød" skole.

På allmøter i gymsalen og fra lastebilplan med roperter og høyttalere, samt veggaviser etter kinesisk mønster i skolegården, "regjerte" SUF med brødrene Berg, Jan Bøhler og Hilde Haugsgjerd i spissen, skolens progressive elever med "hård hånd" og ideologisk argumentasjon.

Så lenge Karsten Heli var rektor gikk dette veldig bra. Debatten var hard, men stort sett saklig, og ytringsfrihet rådet i en atmosfære av fredelig sameksistens både mellom skolens politiske elevfløyer og mellom elevene og skolens administrasjon. Den gamle Mot-Dagist, gammel formann i Det norske studentersamfunn fra de harde tredveårene, latineren Jørgen Fredrik Ording, var ungdommens fremste talsmann i lærerråd. Han mente at denne form for opposisjon måtte tåles også på skolens område. Han så klare paralleller med Mot-Dag, og endog visse likhetstrekk med det Romerske Senat, hvilket få av oss hadde forutsetninger for å kunne bedømme. Ording fikk forøvrig ungdommens belønning i form av flere og flere stemmer for hver gang han stilte til valg for Arbeiderpartiet til Oslo bystyre, både kumuleringer og slengere.

Men da Tønnes Sirevåg overtok som rektor, ble det bråk!

Den tidligere ekspedisjonssjefen i Kirke- og undervisningsdepartementet både under Helge Sivertsen og Kjell Bondevik, sto nok ikke Karsten Heli så fjernt hverken skole- eller partipolitisk, men det var en viktig forskjell i lederstil! Sirevåg kommuniserte både med elever og kollegaer pr. rundskriv og oppslag i situasjoner hvor Heli benyttet den fortrolige samtaleform.

Sirevåg taklet SUF´ erne overveiende formalistisk, og manøvrerte seg etterhvert inn i en alvorlig konfrontasjonsposisjon overfor store deler av elevmassen, også de mer politisk moderate, samt en betydelig del av lærerkollegiet. Det gikk så langt at han innstilte på utvisning fra skolen av et par elever for politisk oppvigleri.

Som skolens rådgiver motsatte jeg meg dette ut fra pedagogiske og psykologiske hensyn, og kom på grunn av dette i et nokså sterkt personlig motsetningsforhold til min rektor. Han mente jeg "hadde gått langt ut over mitt kompetanseområde som rådgiver. Jeg påberopte meg min yrkesetiske integritet som elevenes forsvarer mot en slik reaksjonsmåte fra skolesamfunnets side overfor idealistisk politisk aktivitet, selv om den kanskje var i strid med skolelovens bokstav.

Sirevåg var forøvrig en sterk motstander av en rådgiverfunksjon etter "Cato Hambro-modellen og amerikansk counselingtradisjon " i Norge, "hvitfrakkrådgivere i skolen", som han foraktelig omtalte det. Jeg søkte derfor 2 års permisjon for å viderekvalifisere meg som nettopp slik rådgiver ved narkomanklinikken på Hov i Land.

Men jeg kom aldri tilbake til min elskede skole, Katta, ettersom Sirevåg bare ønsket meg tilbake til min faste kroppsøvingslærerstilling, hvilket for meg føltes fullstendig uakseptabelt etter min praktiske videreutdannelse innenfor profesjonell rådgivning og sterk motivering for videre utviklingsarbeid innenfor dette området.

 Og minnene fra denne skolens helt spesielle sosiale liv sitter spikret også 30 år etterpå.

Ugleballene med polonese og taler - og bevingede referater i "Kort Sagt" ytterst stilig

 Og selvsagt hadde russefeiringen sin naturlige plass i skolens sosiale liv; her russefrokost på Ekeberg i en av mine RA-klasser ( Av lærerne ble Bjørklund, Olaussen, Backer og Svorken  hentet  på russebilens lasteplan grytidlig om morgenen ):

Bordplasseringen på lærerværelset

Denne var tilnærmet rangordnet, såvel som praktisk.

Rektor satt i høysetet ved hovedbordet midt på gulvet, med skolens inspektør på sin høyre side og sekretær og privatisteksamensformann i l. krets på sin venstre.

Nedover på begge langsider satt hovedlærerne blant realistene og filologene samt organisasjonsmenneskene i råd og utvalg og Norsk Lektorlag. Det var ingen som satte noen som helst kvasidemokratiske spørsmålstegn ved denne innarbeidede ordning eller tradisjon.

I sofaen under midtvinduet mot skolegården satt de tre med fire doktorgrader tilsammen.

De holdt sammen utad, men det gikk rykter om at de ikke var perlevenner. De med norske doktorgrader så litt ned på ham som bare hadde svensk doktorgrad, og de to som hadde kun én doktorgrad var litt misunnelige på ham som var dobbeldoktor, dr. philos et theol.

Nedenfor hovedbordet, ved utgangsdøren til kjøkkenkroken satt de fleste av de "menige", de vanlige faglektorene i 40-og 50-årene. Der gikk praten alltid livlig og ganske høyrøstet om alt mellom himmel og jord, særlig fagsynspunkter og samfunnsdebatt.

Nyansatte i denne aldersgruppen, som tidligere hadde vært ved andre skoler, sa at det var befriende deilig å slippe prat om vær og vind og havearbeid og piggdekk ved dette bordet og denne skolen.

Ved det lille vinduet i hjørnet til venstre for doktorsofaen og i rett linje også til venstre for, men forøvrig på høyde med rektor, satt "de senile". De var meget høyt faglig respektert, og ble så absolutt tatt med på råd, men det gikk 1avmælte rykter om at de nok hadde visse disiplinærproblemer, og noen ganger misforsto russejentenes humor. Forøvrig var de opptatte av pensjonsordningen, og såvel formanns- som kasserervervet i Hjelpekassen for gravferdsunderstøttelse gikk på omgang ved dette bordet.

Diamentralt motsatt for dette bordet, ved inngangsdøren, satt så "de unge". Vi var faktisk rektor Helis spesielle utvalgte. Han hadde satt seg fore å fornye lærerstaben etter sine egne pedagogiske målsettinger før han gikk av, og det kunne en rektor av Karsten Helis format faktisk gjøre så sent som på midten av 60-tallet. Skolen var opprinnelig en stiftelse, og hadde fortsatt sitt eget forstanderskap hvor rektor hadde betydelig, for ikke å si avgjørende innflytelse. Etter søknader ledsaget av grundige intervju ble Gladene (Alf, Per og en kortere periode også Pål), Ivar Magnus Ravnum, Ivar Mørk, Reidun Aasnes Corneliussen, Vivian Rønne og jeg "håndplukket" for våre oppgaver - tidsmessig undervisning og spisskompetanse i litteratur, russisk og kroppsøving.

Vi er alle vår yndlingsrektor, Karsten Heli, evig takknemmelig for denne "fremsynthet".

DE med tittel og etternavn, eller dus med fornavn
Det var en megetsigende og slående kontrast mellom det formelle i arbeidssituasjon og det kameratslige i privatlivet på gamle gode Katta, som jeg ennå i slutten av 90-årene ikke skammer meg over å se på som verdifullt, til tross for amerikanisering og svensk påvirkning i mellomtiden.

Eksempel: På lærerråd like før jul, på slutten av et par timer langt kveldsmøte.

Rektor Heli: "Hva mener så De i denne saken, lektor Havnevik? "Havnevik: "Saken har vært drøftet i engelskseksjonen, og vi gir den vår fulle tilslutning. Heli: "Da er møtet hevet. Jeg inviterer alle som har lyst opp til meg til en drink og videre prat. "De aller fleste hadde lyst, også de fra eldrebordet og doktorene. De hadde vært der før, i den rommelige privaten i annenetasje i Ullevålsveien 31. Man behøvde ikke gå ut, bare rett igjennom gymnastikksalen. Vel oppe, og fått glassene i hendene med noe brunt i, sier Heli: "Spill Finn! "

Finn Havnevik: "Ja, klart det. Hva skal det være, Karsten? En sjømann har sin ene gang, " formoder jeg - som en oppstart. "Karsten: "Ja, bra husket, Finn! " Og klokken ble fire... ( som hos Hamsun )...

 "Mobbing" av senere statsråd
Første året jeg jobbet ved Oslo Katedralskole, som timelærer i kroppsøving, var jeg også hospitant ved Pedagogisk seminar der, og hadde skolens inspektør som fagveileder i engelsk. Hans metodikk var tildels "røff". Selv ikke kommende statsråder, som han selvsagt ikke visste da, gikk fri for ironiske, sarkastiske bemerkninger. En time var problemet  DO/DOES/DID + INFINITIV av HOVEDVERBET i SPØRRENDE og NEKTENDE setninger. Etter grundig gjennomgåelse av reglene og mange eksemplifiseringer, så han strengt på en liten forskremt pike på forreste pult på midtrekka, og sa:  "Dette er jo så enkelt at selv Sissel Rønbeck må forstå det. "

Jeg har nesten grunn til å anta at bemerkningen senere har preget vedkommendes skolepolitiske holdninger i all ettertid, enhetsskoletanken fremfor elitetedyrkelse i skolen.

Selv syntes jeg uttalelsen var klart i drøyeste laget, og har aldri falt for fristelsen til å gjenta veilederens formulering overfor egne elever, selv etter tusenvis av gjentagelser av det samme faglige budskap overfor mer eller mindre ukonsentrerte disipler.

Latinerne
Jeg kan ikke skildre det spesielle Kattamiljøet på denne tid uten å ta med noen små-anekdoter om et par - tre av de store klassikerne der, latin- og gresklærerne.

Legendariske Fredrik Bie kan dessverre ikke jeg karakterisere skikkelig, for han var gått av før jeg begynte i 1964. Men jeg kjente ham litt fordi han ofte oppsøkte sin gamle skole i store fri, sammen med sin lille grå hund, og jeg snakket av og til med ham da han luftet denne i vårt felles boområde på Majorstuen. Han bodde i Ole Vigs gate og vi i Sorgenfrigaten. Når han kom til skolen, ble han omtalt som prorektor eller conrektor, og høytidelig og respektfullt mottatt av og plassert ved siden av rektor Heli, som omtalte ham som sin store inspirator og læremester. Bie deltok i flere av mine Katta-år på de årlige juleavslutningsfestene på Hotel Norum i Bygdø Allé. Da var han utrolig spirituell, og fortalte like ekte om alkohol-inspirerte tildragelser i sin hjembygd Meldal som i det gamle Roma. "Vi må drikke unge Svorken", sa han, "så vi kan bli ainsles".

Oscar Fjeld var en annen solid og hyggelig latin-lektor med doktorgrad og universitetslærerbakgrunn, men som "gikk så stille i dørene" at jeg ikke forbinder ham med noe anekdotisk. Jeg husker imidlertid at han syklet lange veier til og fra skolen i alle slags vær i nikkers og gråbrun vindjakke. Og så ble han respektfullt kalt "Det levende leksikon" også av sine jevnaldrende kollegaer.

Om før omtalte Jørgen Fredrik Ording må jeg imidlertid ta med hvordan han fullstendig "stjal showet" og dominerte nachspielet etter den store REKTORFESTEN, avskjedsfesten for rektor Heli på Hotel Continental. Det må vel ha vært like før sommerferien 1969. Heli selv, som meget høytidelig og bombastisk ble behørig takket av ved et overdådig arrangement, hadde også veldig lyst til å bli med på videre feiring av seg selv på uformelt nachspiel, men MÅTTE akkurat ved den anledning betvinge sin natur helt til yttergrensen av sin pliktmoral, og for en gangs skyld avslutte festen direkte og ledsage sin kone hjem, siden det var en meget offisiell anledning hvor det ble forventet av noen at rektor måtte holde på formene og trekke seg tilbake med stil og verdighet. Den vanlige festegjengen, og noen for hvem dette ble en engangsforeteelse, dro imidlertid til Ivar Magnus Ravnums leilighet i Hekkveien, hvor han da bodde sammen med sin første kone, den russiske kunstmalerinne, Neonila.

Utover kvelden og natten snakket og "foreleste" Ording kontinuerlig for alle som "stakk innom for å høre på" i minst fem timer - om Cicero, Cæsar, Cato Major, Platon, Marx, Erling Falk, Trond Hegna, Arnulf Øverland, Vidkun Quisling, Terboven, Rolf Stranger, Brynjulf Bull.... alt medens andre vanligvis adstadige lektorer i 50-årsalderen småklinte på verandaen eller tok en midlertidig høneblund under kjøkkenbordet. Aftenens, eller kanskje rettere morgenens clue, var imidlertid marsjen mot byen igjen utpå morgenkvisten.  Oppildnet av Ordings Mot - Dag - ånd og all annen  -ismefokusering vandret et skrålende opptog av utranglede Katta-lektorer og en adjunkt nedover fra Grefsen og mot byens sentrum, antrukket i smoking, røkende sigar og syngende "INTERNASJONALEN" På vår vei møtte vi arbeidere i busserull og med matpakke i hånda på vei til sine proletariske jobber, som vantro og bare halvveis returnerte våre hjertelige morgenhilsener. Seansen kan kanskje best beskrives som "SALONGRADIKALISME", en betegnelse som ofte brukes i nedsettende betydning, men som jeg alltid siden dette har forbundet med noe positivt, på samme tid ærlig følt solidaritet, stilig og festlig personifisert for meg gjennom Kattas absolutte "grand old man", Jørgen Fredrik Ording.

Den andre store latiner var HANSEN

(Det slår meg at jeg visst aldri har visst hans fornavn, og dette var jo før den forskrekkelige fornavnsmoten gjorde sitt inntog på norske lærerværelser og på arbeidsplasser forøvrig). Hansen var konservativ. Han snakket mest og fortest og høyest i de fleste friminuttene, samt hadde de sterkeste meningene om det meste. Da jeg en dag hadde hatt en fritime og vært hjemme og hørt radio, og kunne fortelle da jeg kom inn på lærerværelset at nå bombet israelerne Kairo, utbrøt Hansen spontant: "Flott - det var på høy tid". 6-dagerskrigen var innledet.

Lektor Hansen hadde vært professor i latin ved universitetet, men gått tilbake til skolen fordi det var mer pulserende liv der, og fordi han likte seg så godt i selskap med duggfriske russepiker, ble det sagt.  Jeg kan imidlertid ikke helt få dette siste til å rime, for jeg så aldri lektor/professor Hansen kurtisere eller flørte med unge piker.  Tvertimot, han kjeftet på dem og kalte dem i all sin sarkastiske vennskapelighet for "nek" og "gås" og lignende.

En vakker vårdag kom Hansen hjem til sin villa i Holmenkollåsen etter skoletid.

Da drev noen karer i busserull og grov en svær grøft i hans private hage i forbindelse med omlegging av et eller annet lednings- eller rørnett i området. Dette hadde han ikke fått noen beskjed om på forhånd. Hansen gikk derfor rasende bort til dem og spurte "hvad fanden dette skulle bety, og hvem der hadde gitt tillatelse dertil. "Arbeidsformannen snudde seg da og spurte brysk: "Veit dere hvem dere snakker tel?" Nei, det visste ikke Hansen, men det var derfor han spurte.

"Jeg er en kommunalt ansatt fagarbeider", sa arbeidsformannen, "så den slags teltale finner jeg meg ikke i!  Å er dere for en? "Jeg er en embedsmann i hvis have I graver, og har således krav på at vide hvad her bedrives", svarte Hansen. Deretter løste saken seg i minnelighet.

Fra gymnastikkseksjonen

AIf Malterud -"Kaptein" Malterud. Elever gjennom en menneskealder ved Oslo Katedralskole kunne fortalt anekdoter i hundretall om gymlærer'n /kaptein'n. For meg var han den eldre kollega, og jeg streifer kun innom noen av disse.

Da jeg kom til skolen høsten1964, nærmet Malterud seg allerede pensjonsalderen, og han var "et begrep" både blant elevene og blant kollegene. Han var respektert, men også litt latterliggjort, fryktet, nesten hatet, men også godt likt, nesten elsket, omstridt altså, og mangfoldig, litt enfoldig på en måte, men også skarp, fargerik, på vei til å bli en legende i levende live, et O.K.mannfolk av den eldre garde... Malterud var ren gymlærer, av den gamle skole, den med militær bakgrunn, som tilnavnet "kapteinen" også sier, ikke lærerutdannet og ikke akademiker. I så måte stakk han seg ut i lærerkollegiet, men han gled likevel veldig godt inn der. Han hadde de samme dannelsesidealer som resten av kollegene, snakket samme språk både i konkret og overført betydning, var lojal, solid, til å stole på, engasjert og stolt av skolen sin.

Stryk i gym, ingen ex. artium

På slutten av sin yrkeskarriere, under ett av mine to første år ved skolen, gjorde han seg landskjent og kom på førstesiden av "Dagbladet" fordi han strøk ca. et. dusin privatister i faget kroppsøving, slik at de ikke fikk bestått EXAMEN ARTIUM og kunne begynne å studere det året selv om de hadde klart seg i alle de teoretiske fagene de hadde vært oppe i. Denne episoden førte først til en mengde leserinnlegg i avisene, noen for, men de fleste imot "denne gale gymlærer".

Men enden på det hele ble ny gjennomgang, presiseringer og omvurdering av eksamensforskriftene i departementet. Stort sett ble det holdt for å være urimelig at stryk i kroppsøvingsfaget skulle hindre folk i å få begynne på universitet og høyskoler, men slik ble det for dem det gjaldt i dette årskullet, og Malteruds sensur ble aldri omgjort eller desavuert.

Egentlig var det en stor seier for kroppsøvingsfagets status, og det førte til klarere regler for ettertiden både hva eksamensordningen i faget angikk og med hensyn til kompetansereglene for opptak til høyere studier. Realitetene i saken var nemlig ikke slik de først ble vinklet i hovedstadspressen, at Malterud hadde vært urimelig streng og pirkete i sin evaluering av privatistene. Realiteten var at de kandidatene som ble strøket, ikke hadde tatt kroppsøvingsfaget alvorlig, og at de hadde neglisjert både forberedelse til og gjennomføringen av denne eksamenen fullstendig. Malterud hadde derfor ikke noe valg dersom han skulle utføre sin jobb på en yrkesetisk samvittighetsfull måte, og ikke bidra til en farse av en offentlig eksamen. Ordningen var på denne tid at kandidatene i god og reglementsbestemt tid før eksamensdagen ble tilsendt en tabell i frittstående gymnastikk, som det ble forventet at de skulle forberede seg på å fremføre som praktisk ferdighetsprøve. Dessuten kunne de som ønsket det legge fram dokumentasjon på deltagelse og prestasjoner innenfor aktiv idrett. (Jeg husker at jeg et senere år, som medsensor for Malterud, var med på å gi en "MEGET" til ishockeylandslagets keeper. "Kokken" Østensen blant annet på dette grunnlag ). De kandidatene som ble strøket av Malterud dette "rabalderåret", hadde imidlertid neglisjert hele opplegget. De møtte fullstendig uforberedt, hadde ikke lært det frittstående programmet, hadde ikke trenet på det, ja de kunne ikke engang vise den enkelte øvelse fordi de ikke hadde forstått terminologien i øvelsesbeskrivelsene. De kunne da selvfølgelig enda mindre vise flyt i overgangene mellom øvelsene, hvilket var et elementært minstekrav. Kandidatene møtte dessuten til alt overmål uten gymnastikkantrekk, medbrakte ikke skriftlig dokumentasjon som viste noen som helst interesse for faget, og anla en frekk og nedlatende tone overfor sensor. Opptrinnet vakte etter presseoppslagene betydelig oppsikt i hele miljøet omkring kroppsøvingsfaget, både ved skolene, ved ldrettshøyskolen og i fagforeningene. Etterhvert som sannheten kom for en dag, fikk fagets på en måte "grand old man' ved Osloskolene, Alf Malterud, full oppslutning, og mye ros for sin resolutte opptreden ved å statuere dette eksempel på at det gikk grenser for det "å bare få et artiumsfag! "

Malterud elsket faget sitt, og tok aldri lettvint på en eneste time.

Han var ingen "i - dress- og - fløyte - gymlærer". Han skiftet til treningsdrakt til hver time, og var alltid aktivt med i "linjegymnastikkdelen. " Periodevis benyttet han her noe han kalte for "kommandobrett", en slags opphøyet scene foran i salen, og viste herfra alle øvelsene og var forturner foran store klasser på 20-30 elever under gjennomførelsen av programmene. Samtidig hadde han full oversikt over klassen, en suveren kommandostemme, og nåde den som forsøkte å sabotere eller snike seg unna. Selv om han altså deltok i øvelsene selv, så han straks om det var enkeltelever bakerst i salen som ikke var helt nedi gulvet med nesetippen eller hadde bøy i hoften og krum rygg ved "push-ups" for armstrekkerne eller bøyde knærne når øvelsen var ment å tøye hasemusklene... Han var samvittighetsfullt opptatt av at hele kroppen skulle gjennomarbeides både med hensyn til styrking av de fleste muskelgrupper og forsvarlig oppvarming forut for og uttøyninger etter øvelsene. Jeg tror svært mange av dagens gymlærere ville hatt mye å lære av dette både faglig og metodisk, selv om ikke alt ble opplevet som "kuult" og morsomt av elevene - eller kanskje nettopp derfor! Malterud drev mye med det han kalte "ordningsøvelser".

Det var marsjering og løp rundt i salen, dannelse av geledd, rekker og linjeformasjoner, nøyaktighet med samtidighet og pauser i utførelsen, altså nokså beslektet med sluttet orden i det militære. Mange elever hatet mye av dette, og det kunne være lettvint for oss nye og yngre gymlærerne rett fra Statens gymnastikkskole og senere fra Norges ldrettshøgskole, å score billige popularitetspoenger på den gamles bekostning ved å innskrenke eller fullstendig gi avkall på denne "drillen". Og selvsagt modifiserte vi den, eller benyttet den ikke i det hele tatt under store deler av vårt øvelses- og aktivitetsutvalg. Men vi desavuerte aldri Malterud når det gjaldt hans rett til å gjennomføre den undervisning som han la opp til.

Vi erfarte også selv berettigelsen av Malteruds ordningsøvelser og disiplinen forøvrig, spesielt overfor nye klasser, hvor orden var en absolutt forutsetning for videreutvikling etter mer moderne prinsipper og et utgangspunkt for effektiv instruksjon av teknikk og bevegelsesmønstre.

Det har slått meg hvor katastrofalt langt den berømte "pendelen" har slått ut bort fra de gamle ordensprinsipper i kroppsøvingsundervisningen, når jeg sporadisk har måttet steppe inn som vikar i dette faget nå på mine eldre dager. Jeg har da til dels hatt store problemer med å slippe til med skikkelig instruksjon på områder som jeg fremdeles behersker, på grunn av at elevene ikke engang er opplært til å stanse all aktivitet og høre etter når det blåses et kort støt i fløyta, ikke kan sitte ned i halvsirkel for å ta imot informasjon om videre aktivitet og organisering av timen, ikke stå stille og holde alle baller til klarsignal er gitt, osv. osv.

Kaos og uorden er sannelig ikke synonymt med fleksibilitet, moderne tilnærming, elevsentrerthet - og slett ikke med trivsel!

Men i positiv forstand, som da også ble satt stor pris på av elevene og skolens administrasjon, la nok de nye lærerne i denne perioden opp til større variasjon både i aktivitetsutvalg og metodikk enn tidligere hadde vært vanlig ved skolen. Dette gjaldt den enkelte time, periodeplaner, ute- og inneaktiviteter og til og med teoriundervisning lenge før dette ble påbudt i noen fagplaner!

(2RA på Bislet bad 1964 -  skolen benyttet  dette i tillegg til Torggt.bad som "var sprengt")

"Radiogymlæreren" på den tid, Berit Stavdal, fulgte også noe av Malteruds klassiske mønster, men lå samtidig i forkant når det gjaldt å tilpasse nye tanker innenfor kroppsøvingsundervisningen.

1960-årene var i sannhet en brytningstid på dette området som på så mange andre områder

Det skal også sies at Malterud selv alltid var lojal mot oss nye lærerne, og han forsøkte aldri å motarbeide oss. Han ønsket også å lære noe nytt av oss, ikke for å gi avkall på det gamle som han behersket til fullkommenhet, men for å se hva han kunne adaptere/tilpasse eller supplere med.

De her omtalte "NYE", var foruten meg selv, først Reidun Aasnes Corneliussen, landslagsløper på 80 meter hekk, så Ivar Mørk, senere amanuensis ved Norges ldrettshøyskole og rektor i videregående skole i Oslo, og deretter Per Pettersen, Frigg og landslagsspiller i fotball og kvinnelandslagets første hovedtrener før Per Brogeland og Even Pellerud.

Da jeg fikk permisjon fra Katta høsten 1971, overtok Rasmus Johansen, idrettsleder for Oslostudentene, "min" jobb.  AII-rounderen Vivian Rønne, som makker for Reidun C. må også nevnes herunder på kvinnesiden, og det skal legges til at vi var tidlig ute blant Osloskolene med å koordinere og slå sammen klasser og grupper av både jenter og gutter, slik at vi mer delte etter aktiviteter enn kjønn. Elevene kunne i perioder i stor grad velge hva de ville drive med - "elevdemokrati" og metodereformer langt i forkant av gjeldende fagplaner igjen

(Jeg blir så rasende når jeg konfronteres med enkelte historieløse kvasipedagoger både innenfor kroppsøvingsfagets og på andre fagområder som snakker reformpedagogikk og prosjektundervisning som om det skulle være noe fundamentalt nytt i 1990-årene, og ikke i alt overveiende grad dreie seg om "keiserens nye klær" eller i beste fall er en videreutvikling av tidligere tiders kreativitet).

Yrkesstolthet og aldersgrense
Da Alf Malterud ble 68 år, forventet alle i kollegiet at han ville benytte seg av sin rett til å gå av etter særdeles lang og tro tjeneste i et svært spesielt krevende yrke for en aldrende mann. Og det ble gjort klart til en verdig markering av denne begivenhet.

Elevene gledet seg også til å få en av de yngre, i slutten av tyveårene og med fremdeles aktiv idrettsbakgrunn, som fast gymlærer. Men Malterud meddelte da både skolens og departementets ledelse at han ønsket å benytte seg av sin rett til å stå i full post, 28 timer gymnastikk i uken, til han var 70!  Rektor Heli var mildt fortvilet over beslutningen, alt tatt i betraktning, bl.a. sin bevisste personalpolitikk om foryngelse av kollegiet før han selv snart skulle gå av, samt tiltagende elevklaging over hovedpersonens synkende stjerne blant de sprekeste gymnastene med større interesse for ballspill og friidrett enn for "linjegymnastikk og blodgym".

Alle unntatt Malterud selv forsto de forskjellige aspekter i situasjonen. Han regjerte ufortrødent videre i kjent stil, ganske stivbent riktignok, men ulastelig antrukket og med beundringsverdig utholdenhet fra kommandobrettet!  Og som om dette ikke var nok - da han to år senere ble 70, søkte han Det Kongelige Kirke - og Undervisningsdepartement om dispensasjon for aldersgrensen for å kunne fortsette! Dette ble avslått!  Og motstrebende akseptert av søkeren, under hoderystende og fnysende, indignerte bemerkninger om uforstand og byråkrati fra øvrighetens side. "Øvrigheten" var tross alt Malterud vant til å adlyde, helt fra sine virkelige "kapteinsdager" i det militære, så dette gikk bra etterhvert.

I likhet med legendariske conrektor, Fredrik Bie, holdt han i årevis fortsatt kontakt med skolen, kom spaserende ned til store fri, satte seg ved de gamles stambord, og stakk også innom sin gamle kjære gymsal for å se på hva vi nå drev med. Han møtte også fast på jule- og årsavslutningsfester.

Som avsluttende Malterud-anekdoter tar jeg to ganske spesielle, fra før min tid, men som er helt sanne, som han har fortalt meg selv, og som omhandler hans forhold til skolens aller mest prominente elev gjennom tidene, hvilket ikke vil si så rent lite, nemlig nåværende Kong Harald, daværende Prins Harald, Katta-elev i midten av 1950-årene:

"Pøbelkongen"

En dag etter en gymtime i en realskoleklasse hørte Malterud fra sitt eget lille krypinn av et omkledningsrom innenfor gymsalen ville hyl og mye skrik og skrål fra det lille dusjrommet ved elevenes omkledningsrommet på hjørnet av Ullevålsveien og Frimannsgate.

Han styrtet til, åpnet døren til dusjrommet, men så nesten ingenting på grunn av vanndampen som strømmet mot ham idet han åpnet døren. Men midt i rommet skimtet han en spedlemmet liten gutt som stod med ryggen til døren og med en diger vannslange i hendene og sprutet iskaldt vann på de andre guttene! Disse fløy hylende omkring for å komme seg unna strålen!

Malterud hugg sin store kraftige neve i den lille guttens nakke og brølte:

"Hva er det du finner på gutt, din lømmel? Det får være måte på pøbelstreker!

Mildt forskrekket så han da gutten hadde sluppet vannslangen og snudd seg, at det var arveprinsen han hadde hugget tak i, og hadde tilsnakket på en så uærbødig måte.

Men det var OK. Det Kongelige Hoff hadde gitt klar beskjed til skolen om å behandle prinsen likt med de andre elevene, så langt dette var mulig.

Men historien gikk på skolen i min tid, og går vel trolig ennå, selv om det har tyntes i rekkene av samtidige av Malterud der. Det kunne vært interessant å få brakt på det rene om Kongen selv husker historien på samme måten. Jeg får kanskje be om audiens for det formål, en kildegranskning...

Prinsens gymkarakter
Malterud ville gjerne gi sin elev Harald "MEGET TILFREDSSTILLENDE"

i avgangskarakter til examen artium i faget kroppsøving. Dette ikke for å forskjellsbehandle, men for å påskjønne og vektlegge Prinsens positive holdning til faget, hvilket var et viktig anliggende og prinsipp for gym lærer Malterud overfor enhver elev. På den tid var imidlertid aktivitetene i gymnastikk i sal, frittstående og apparater, det helt dominerende karakterkriterium. Og på dette grunnlag kunne ikke Malterud forsvare bedre enn "TILFREDSSTILLENDE" på Prins Harald. Blant annet var han "litt tung i sessen", og hadde problemer med å komme skikkelig over "bukken" og "hesten".

Da kom Malterud til å tenke på at han ifølge evalueringsforskriftene hadde anledning til å trekke inn kriteriet "andre aktiviteter" for å få et bredere evalueringsgrunnlag. Og arveprinsen fikk sin MEGET! For som Malterud forklarte det: "Jeg kom til å tenke på at Harald var en meget habil skiløper. Og dessuten så var han jo allerede da en utmerket god seiler. Jeg gav ham derfor T i gym i sal, M i ski og S i seiling  slik at gjennomsnittet derved ble MEGET!"

Debuterende engelsklærer
Jeg var altså så heldig å få min debut som ordentlig engelsklærer på selveste Oslo Katedralskole. Jeg betrakter disse første 4-5 praksisår som engelsklærer nærmest som "utvidet læretid" fra Universitetet og Ped.sem. Det var en veldig god skole for meg å bli inspirert til å etterstrebe høyt nivå på undervisningen i daglig omgang med topp engelskfilologer som Finn Havnevik, Helgaker, fru Vindenes, frøken Gjerløw og Wanda Øgrim. Selv underviste jeg i engelsk i realskolen og på real- og latinlinjen. For engelsklinjen måtte man ha engelsk hovedfag. ( Jeg tok pedagogikk hovedfag i "Kattaperioden, og ble på det skolens første rådgiver)

Ett eksempel på nivået i engelsk kan være at i en reallinjeklasse på 30 elever fikk 18 S til Examen Artium og resten M, og etter klager fikk flere av disse siste hevet karakteren igjen. Selv hadde jeg også en slik vunnet klagesak. Min elev Anton, sønn av den første professor i fysiologi ved Norges Idrettshøyskole, nettopp kommet hjem fra USA, fikk først "bare M" fordi han hadde skrevet "thievery" istedenfor "theft" og "nite" for "night" i sin realskolegjenfortelling. Hvis det en sjelden gang forekom feil av typen manglende omskrivning av to do, manglende fordobling av trykksterk enkel endekonsonant, glemming av y til ie-regelen, adjektiv istedenfor adverb osv, var det aldri nødvendig med forklaringer! "Sinte" rødstrek under feilen og eventuelt et kraftig utropstegn i margen og minus på karakteren var nok til at eleven "skammet seg", gikk i seg selv, tok seg sammen og presterte normalt igjen neste gang!

Rutinene i engelskundervisningen i realskolen og gymnaset var helt faste fra hele min egen skoletid til og med min første lærerperiode.. På engelsk- og norrøn-linjen var det stil, og i realskolen og på real-, naturfag- og latinlinjen var det gjenfortelling hver 14. dag, med gjennomgåelse av disse uken imellom. I muntlig var det høytlesning og samtale om lesestykkene i læreverket hver time, bortsett fra når enkelte fantasifulle lærere "fant på noe nytt", aviser, blad, sanger, "games" etc. Fordelene med denne tradisjonelle undervisningen var at det vi lærte, det lærte vi grundig. Bedømt ut fra tradisjonell basiskunnskap tror jeg derfor de har rett som påstår at det har vært "nivåsenkning" i skolen de siste par-tre tiår. Samtidig er det innlysende at nye tidsepoker med en ny mediavirkelighet og den teknologiske utvikling krevde nye metoder og nye målsettinger.

Da Oslo Katedralskole ble det ene av landets 4 første reformgymnas i 1968, fikk jeg være med på begynnelsen av denne utviklingen. På Forsøksrådets initiativ og bekostning ble vi først sendt ned til Caledonien hotell i Kristiansand for å lære om det nye læreverket "Interesting things", og til Oddernes gymnas for å lære bruk av språklaboratorium, som da var det aller nyeste på metodikkens område. Dette slo visst aldri helt igjennom på landsbasis, både av praktiske, økonomiske og pedagogiske grunner. Men kassettspilleren var så definitivt kommet for å bli.

"Min" kjære 1-2 C 1967-69 som jeg var klasseforstander , engelsk - og gymlærer for;

jeg har ingen problemer med å huske navnene: Bakre rekke fra venstre-  Morten Kjærnes, Tore Tennøe, Dag Lorentsen, Bjørn Ole Austad, Paul Bjerke, Lars Borten, Morten Samset, Jan Bøhler, Haakon Manheim -  midtre rekke- Anne Stubberud, Else Moe, Ole Bernt Fasmer, Johan Ulvestad, Ola Svorken, Einar Zwaig, Hans Fristad, Kristin Gravklev, Anne Finnanger - fremre rekke- Britt Norman, Ellen Karin Larsen, Bente Borgen, Ingunn Bergland, Heidi Lian, Kristin Molland, Eva Diedrichsen, Anne Kristin Gaarder, Kari Høvik, Kristin Gravklev. ( Fraværende på bildet  -Halfdan Vier Simensen )

   Det ble også tid til pedagogisk triksing i engelsktimen -foto Tor Brandsnes 2A

Bistilling ved NKS
Samtidig med full hovedjobb som adjunkt på "Katta" og hovedfagsstudium i pedagogikk hadde jeg i flere år en bistilling som såkalt ekstern rettelærer i engelsk ved Norsk Korrespondanseskole.

Dette var mest for å tjene nødvendige penger til nystiftet familie med leilighet på Majorstuen, men det ga også nyttige erfaringer i engelsk og fine menneskelige kontakter på en måte. Jeg hadde i begynnelsen 2 kroner og 10 øre pr. rettet brev, og det var stor glede og økonomisk optimisme i den lille familien da lønnen etter en tid gikk opp til 2, 70! ( Og så var det frynsegoder som bl.a. en stor årlig fest på KNA-hotellet, for flere hundre eksternt og internt ansatte av alle profesjoner. Her kunne man møte brødrene Mortensen personlig og prate og danse og spise osv.

Hver eneste dag kom det en forsendelse i min postkasse på 6-7 til 15-20 brev. Disse satt jeg og rettet til nærmere midnatt, og gikk deretter aftentur ned til Industrigaten 41, inngang Bogstadveien, og puttet dem i rettet tilstand gjennom en postsprekk i døren. Herlig å være ferdig for dagen, etter ca 6+6=12 timers arbeidsdag. Så var det bare å vente på det månedlige oppgjør som skulle bringe balanse i månedsbudsjettet.

Dårligst timebetaling ble det hvis det kom mange brev med håpløse prestasjoner og mye slurv. Verst var det de dagene det lå mange konvolutter med tynne blå luftpostkonvolutter i den store samlekonvolutten. Da var det sjøfolk som var blitt overtalt av sine velferdsoffiserer i handelsflåten til å ta brevkurs, og det faglige nivå var i denne elevgruppen erfaringsmessig langt under gjennomsnitt. Det kunne ta over en halvtime å rette opp en enkelt besvarelse, skrive henvisninger til grammatikkparagrafer, gi egne individuelt tilpassede forklaringer, samt avslutte med pedagogisk positiv oppmuntring!  Jeg måtte her være veldig forsiktig med kommentarene for ikke å støte elevene fordi de ofte bedyret at de "kunne sjømannsengelsk", og ikke godtok hva som helst av rettinger og forslag fra en "teoretiker fra skolen i Oslo.

 "Det var et slit, men jeg gikk aldri på akkord med mine krav til meg selv om å gjøre en skikkelig jobb og uttrykke meg slik at eleven skulle få bygget opp sin selvtillit, få følelsen av å lykkes og sende inn brev igjen neste måned! Jeg husket selv min egen tid som brevstudent med Naturmetoden i barndommen, og hvordan jeg gledet meg til å få igjen brev med positive kommentarer. En gang hadde jeg, uten selv å vite det, som elev en meget skjønn ung frue som jeg selv hadde svermet for til de grader 15-16 år tidligere, på Framhaldsskolen på mitt hjemsted. Denne damen hadde så sagt til sin gamle tante da hun var på sommerferie på dette stedet at hun nå hadde meg som engelsklærer ved NKS, og at jeg hadde vært så flink til både å rette og oppmuntre henne til å fortsette med kurset da hun syntes det begynte å bli vanskelig. Hun beklaget at hun ikke hadde hatt frimodighet til å skrive det direkte til meg og takke meg, selv om vi en gang for lenge siden, på skolen, hadde hatt svært så god kontakt. Synd med slik beskjedenhet, egentlig, og jeg visste jo ikke at det var henne, tilogmed min gamle flamme, jeg nå hadde vært så hyggelig imot, og at det slett ikke hadde falt på stengrunn, for hun var jo gift og hadde skiftet etternavn!

Samme året hadde jeg en elev som jeg lenge lurte fælt på om var en meget kjent toppfotballspiller på mitt favorittlag Vålerengen, som jeg så alle hjemmekampene til i alle 60-årene. Det var jo samme -sen-navnet, og også riktig fornavn, men jeg kunne ikke riktig forestille meg at det virkelig var ham, som jeg så lenge hadde sett sånn opp til, som nå var min elev! Endelig tok jeg da heldigvis mot til meg, og spurte direkte på slutten av et rettet brev. Jo, det stemte, og han på sin side var begeistret for at læreren hans interesserte seg for fotball. Etter dette ble det fotballkommentarer i hvert brev, begge veier, og det fikk ikke hjelpe at gjennomsnittlig timebetaling for rettingsarbeidet derved gikk noe ned.

 I det hele tatt var elev-lærer-kontakten ved brevundervisning en helt annen enn mange sikkert forestiller seg. Brevskolelærerjobben er slett ikke "skreddersydd" for den tørre mennesketypen som er flink fagperson, men som ønsker å gjemme seg bort fra elevene på grunn av disiplinærproblemer i vanlige klasser. Forøvrig kan jeg med hånden på hjertet si at denne min grunnholdning om personlig kontakt og positiv stimulering alltid har vært min ledetråd for alt rettingsarbeid i alle skoleslag og overfor alle slags elever i alle mine lærerår! Når og hvis jeg fra tid til annen er blitt kritisert for å være for "snill med karakterene og raus med rosen", henger det helt klart sammen med dette, men jeg benekter ikke at denne kritikken ut fra visse premisser kan ha vært berettiget.