Det slår meg når jeg leser igjennom mine avisinnlegg og stikkordsmanuskripter
for taler at jeg er langt mer appellativ og følelsesladet i både
form og innhold enn de fleste andre på Ja-siden. Enkelte steder
bruker jeg facts og saksrettede fornuftsargumenter, men hovedinntrykket
er likevel at jeg legger mye mere vekt på helhets- og følelsesmessig
argumentasjon, dog likevel i høyeste grad LOGISK,
ut fra overordnede mål omkring vest-europeisk fellesskap, historisk,
kulturelt og politisk i en langt videre sammenheng enn kun økonomisk
og næringspolitisk.
Dette er selvsagt først og fremst typisk for hele min politiske
natur, men også et uttrykk for at jeg syntes Ja-siden overlot
for mye av følelsessiden i kampen om velgerne til Nei-siden, og
at jeg var overbevist om at kampen om "den norske folkesjela"
heller ikke denne gangen ville bli vunnet ved hjelp av ren logikk,
tørre facts og økonomiske verdier; like så lite denne gang som
i 1814, 1905 og 1972.