Foran folkeavstemningen i 1972 var jeg ikke aktivt med i noe politisk
parti, og heller ikke med i den organiserte Ja-bevegelse.
Men jeg var svært aktivt med i den uoffisielle debatt mann og
mann imellom, og i "krangelen" på arbeidsplassen ved Narkomanklinikken
på Hov i Land. Litt under halvparten av oss gikk med Ja-merker
på oss; resten bar Nei-merker, unntatt assisterende overlege Einar
Øfsti, som hadde laget seg sitt eget " TJA-merke".
De mange tvilere var også den gangen karakteristisk for situasjonen.
Og motsetningene gikk tvers igjennom familiene da som nå sist.
Min kone stemte NEI da også, og i 1994 stemte alle tre kvinnene
i min familie, kone og to døtre, NEI, mens min sønn og jeg og
min far stemte JA!
( Dette avspeiler jo også karakteristiske kjønnsforskjeller selv
om dette lille utvalget/samplet ikke er representativt, og derfor
gir altfor sterkt utslag ).
På Hov i Land i 1972, var min sønn, Ole Johan, 4 år, men han hadde
tydelig fornemmet atmosfæren, eller "vibrasjonene" som det het
i det miljøet, mellom JA- og NEI-siden. En dag spurte han nemlig:
" Er alle NEI dumme, pappa? Kan jeg leke med Morten og Birgitte?
" På det første spørsmålet svarte jeg noe sånt som, "Nei, ikke
nødvendigvis, men det er jammen ikke langt unna". På det andre
litt mer pedagogisk riktig, at man måtte være tolerant, og selvsagt
omgås og leke med også annerledes tenkende. Det tror jeg sank
dypt inn som barnelærdom, for 15 år senere benyttet han på sitt
russekort, uten at selvsagt jeg hadde hatt noe med det å gjøre,
det berømte Voltaire-sitatet om at " jeg er uenig i alle dine
meninger, men vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem.
"