Arve Bones- var i perioden før "fast inventar" på galleriet, åpenbart
i en "lærlingerolle" før han vel allerede da tok mål av seg å
bli Ap's gruppeleder, kanskje ordfører.
Bones har jeg lenge kjent meget godt fra andre organisasjonsmessige
og sosiale sammenhenger enn politikken. Han er solid på alle områder,
men muligens gir han utad et mer selvhøytidelig og maktutøvende
inntrykk enn nødvendig burde være for en trygg mann av hans kaliber.
Jeg setter pris på at Arve har gitt klart uttrykk for at han savner
meg som fast representant i kommunestyret, men jeg har aldri fått
bekreftet om han var en av de 29 fra AP som gav meg slengerstemme.
Bones har p. t. en knalltøff oppgave med å skaffe rammetimer og
forsvare seg mot massiv kritikk av den senere tids førte skolepolitikk.
At han tapte intern kampvotering mot Trond Hansen om å bli Ap's
ordførerkandidat, har han imidlertid tatt til etteretning på en
voksen måte og tilpasset seg.
Liv Stalsberg Engom - var lenge et friskt pust, og har blåst liv
i en gammel prinsippdebatt om Arbeiderpartiets takhøyde og partipisk.
Nå har hun visst sagt at hun gidder ikke mer. Hun ble nok nærmest
"kneblet" etterhvert.
Svein Engelstad - har raskt tilpasset seg både partipisk og takhøyde
etter ny selverkjennelse og overgang fra Senterpartiet den gang
han ennå var mest kjent i lokalmiljøet som sjef for en av Kongsvingers
nærradioer. Han er interessant å prate uformelt med fordi han
har stor sans for det politiske spillet, kjenner alle personkonstellasjonene
og intrigene både i eget og andre partier. Han tar mål av seg
til å være ideologisk bevisst, og lykkes vel i rimelig grad med
det, ihvertfall på Bastian, på Taverna´n og på julebordet.
Inger Seigerud Johansen - er seig i politikken. Nå kom hun jammen
inn igjen for n´te gang. Synd vi ikke fikk en periode sammen,
slik at vi fikk anledning til på en offisiell måte å friske opp
igjen mange uoffisielle meningsutvekslinger fra gamle gode Rådhusrestauranten
helt fra "Lørdagsbordets tid", da hun av "dentalen" kun ble tilsnakket
som "formann", men satte oss alle på plass, akademikerne, journalistene
og næringslivstoppene, med standardargumentasjon fra de harde
trettiåra.
Kjell Roos - faren til Øivind, gjorde også come back, ikke som
SV-leder, men nå som varamann for By- og bygdelisten, en temmelig
diffus sammenslutning, men også med mange spennende navn, en slags
rødgrønn variant av vår egen fridemokratisk-upolitiske, og nærmeste
konkurrent om mange uavhengige velgere.
Om Kjell Roos kan sies meget - og det blir det da også gjort.
Som "KIL- og toppidrettshater" står han ikke særlig høyt i kurs
på Taverna´n, men ganske høyt ved enkelte bord på Bastian.
Fra tidligere kommunestyreperioder var han mest berømt for å stemme
imot alt. Ja, en gang stemte han sogar mot sitt eget forslag,
fortelles det.
Denne gang ble han klubbet ned allerede på første møte og nektet
videre replikker etter å ha omtalt idrettsledere og fotballproffer
som horer og økonomisk prostituerte.
Forøvrig sitter jeg personlig gjerne ved hans bord et par -tre
halvliters tid, og jeg tror at også han befinner seg vel sammen
med et slikt merkelig sammensatt vesen som meg, som han vel aldri
blir skikkelig klok på.
Arild Skjefstadmoen - som jeg kjente fra min tid ved Kongsvinger
kretsfengsel, kom nå plutselig inn som listetopp for den nye FRP-gruppen,
og det var sikkert et sjokk for ham selv, men et vitnesbyrd om
populistiske bevegelse i partiets velgermasse.
Hans Olav Andreassen - som så mesterlig hadde parodiert meg som
fridemokrat i russetoget, ble valgt inn som fast representant.
Han hadde fulgt hovedstrømmen i partiet også etter Bolkesjø, men
jeg synes å fornemme ut fra hans diverse dissenser og uttalelser
noe ute i perioden at han kanskje begynner å få kalde føtter nå.
Werner Lundgrenn - "det gode menneske i FRP", som en Glåmdalsjournalist
så treffende skrev i et portrettintervju for ikke så lenge siden,
fikk som vanlig desidert flest stemmer, og rykket opp fra sisteplass
på listen til den første bak de kumulerte, og på den måten til
den varamannsplassen han i flere perioder nå har yndet å ha -
partiets grand old man, grå eminense og ubestridte uformelle leder.
Signe Marie Solvang - den alltid trofaste siden Anders Langes
dager, ble også denne gang varaperson, og det synes jeg er hyggelig.
Hun er en fin dame.
Jeg samarbeidet senest med henne i Eldres råd i inneværende periode.
Fredrik Ekrem - kom denne gang inn på en sterk tredjeplass for
SV, og det synes jeg er en velfortjent honnør til denne fine kulturpersonlighet
med lang fartstid i SF og SV. Ekrem er alltid interessant å snakke
med fordi han ikke er båstenker, og han har levd så lenge at han
både har perspektiv på historiske hendelser og kan vise storsinn
overfor personer som representerer andre grunnsyn enn hans eget.