Ordfører Kristiansen var raskt ute med å "utnevne" meg til min
egen gruppeleder for "eget parti". I så måte fikk jeg en klarere
status i Kongsvinger kommunestyre enn " de 4 utbryterne" fikk
på Stortinget.
Etter min fristilling fra FRP og alenerepresentant for Fridemokratene
ble interpellasjoner og resolusjoner en arbeidsform jeg etterhvert
fant praktisk å benytte for å skape litt blest om enkelte saker
og å nå ut i media med ting som ikke naturlig falt inn under vanlig
saksbehandling.
Det ble viktig for meg straks å komme på banen med konkrete utspill
som understreket nødvendigheten av min fristilling. Innvandringspolitikken
stod da sentralt, og jeg legger for dagen sterke positive holdninger
overfor innvandrerne i alle saker som berører dem.
En viss skadefrohet fra mine tidligere FRP-gruppepartnere kunne
jeg kanskje fornemme når jeg stanget hodet mot veggen med mine
forslag, eller en smule bitterhet hvis jeg tvertimot fikk støtte
for noe.
Men venner var vi fortsatt, stort sett.
Som "Fri" kunne jeg også straks bringe meg selv i en slags brobyggerrolle
mellom blokker og grupperinger i kommunestyret der dette var naturlig
ut fra saklighetsvurderinger.