4.2 Sentralt i perioden 1991-95

I den opprinnelige boken om min periode i kommunestyret har jeg et stort antall avisreferater fra sentrale saker og begivenheter.
Her i samleboken nevner jeg bare noen av disse, som til en viss grad kan minnes om uten å være helt avhengig av bilagene:

De aller fleste av mine egne innlegg i kommunestyret, både med og uten manuskript, kjennetegnes av ideologiske vinkling, punktvise struktur og polemiske form.
Kampen mot eiendomsskatten var en av de sakene jeg i mange omganger brukte mye både argumentasjon og følelser på.
Jeg forberedte delvis dette gjennom besøk på Tostrupkjelleren for å snakke med Peter Batta i Huseierforeningen.
Og så hadde jeg her alltid helhjertet støtte av Høyre med Tore Trømborg i spissen og faktisk også delvis av SP og Steinar Haarr, om enn på noe forskjellige premisser

Alkoholdebatter er alltid morsomme i Norge.
Og her er det alltid naturlig for liberalister både i FRP og HØYRE å benytte humor, harselas og ironi som debattform selv om dette da blir i sterk motstrid med gravalvoret og moraliseringen på den andre siden.

Jeg benytter hele tiden svært aktivt lokalavisene som diskusjonsforum parallelt med selve kommunestyret både i fellessaker og når rikspolitikk trekkes inn.

Noe av det hyggeligste i lokalpolitikken var de årlige julebord etter julemøtene. Her var det vanlig at partiene utvekslet morsomme julehilsener og gaveoverrekkelser med politisk snert i.
Jeg fant i mitt første år på å gi et kvartalsabonnement på Morgenbladet til ordfører Pedersen. Morgenbladet var jo i denne perioden å betrakte som FRP-organ ettersom det var eiet av FRP's tidligere nestformann, Hroar Hansen, hadde tidligere sentralstyremedlem Anne Beth Moslet som redaktør og min sønn, Ole Johan som desksjef.
Jeg synes å erindre at Kongsvinger FRP betalte ca. 10 slike gaveabonnement på Morgenbladet som vi ga til utvalgte skoler og andre arbeidsplasser, som opinionspåvirker og for å støtte avisen økonomisk.

Midtveis i perioden. oppstår den helt store dramatikk.
Arbeiderpartiets representantskap ville ikke godta den samarbeidsavtalen med SV som partiledelsen hadde forhandlet frem.
Ordfører Pedersen ble derfor i realiteten felt mer av sine egne enn av den brede opposisjonen mot ham.
Det saklige hovedpoeng for opposisjonskonstellasjonen fra SV til FRP var helse- og sosialpolitikken med særlig stor vekt på den helt dominerende saken om utbygging av Langelandhjemmet.
Det politiske hovedpoeng var unektelig likevel at man her plutselig fikk en mulighet til å "straffe" AP for det både politikere og store deler av byens befolkning hadde fornemmet gjennom mange, mange år, deres maktarroganse!

SV var "såret" fordi AP hadde ydmyket dem ved ikke å godta den fremforhandlede samarbeidsavtalen som hele denne perioden hadde ligget i kortene..
SV var i hele denne prosessen det mest interessante partiet. Hos dem lå det potensielle styringsflertall uansett hvilken side de ville falle ned på.
Man var visstnok kommet til enighet med Arbeiderpartiet på lederplan om en samarbeidsavtale, men det var en helt ny situasjon for grasrota i AP og deres mektige representantskap å ikke ha rent flertall i kommunestyret. Der trodde man fortsatt at man kunne presse SV enda lenger ved nye forhandlinger, eller at SV når det kom til avstemning i kommunestyret om ordførervalget, og likeledes i andre viktige saker senere i perioden, ikke ville våge å gå sammen med en ikke-sosialistisk blokk som både omfattet det ennå stigmatiserte FRP og den tradisjonelle hovedmotstander Høyre.
Der forregnet man seg imidlertid!
SV oppfattet AP-spillet som maktarroganse!

Jeg var selvsagt ikke flue på veggen under SV's gruppemøter, men vi fra andre partier fikk inntrykk av at Jan Kristiansen og Karin Andersen kanskje ville strekke seg enda litt lenger for å komme AP i møte ut fra praktiske sakshensyn og fordi sosialistisk ideologi fortsatt betydde mye for dem.
Mons Erik Holtbakk hadde derimot fått nok, og var innstilt på å svelge den ideologiske kamelen for å få gi AP en skikkelig nesestyver for deres maktarroganse.
Gunstig personlig kjemi mellom Holtbakk og flere av gruppelederne for de øvrige opposisjonspartiene spilte nok også en betydelig rolle.
Likevel var intet avklart da møtet om ordførervalget tok til.
Offisielt saklig gjaldt jo fortsatt striden ulike syn på organiseringen av kommunens samlede helseplan og utbyggingen av det nye Langelandhjemmet.

Men egentlig lå det i bunnen for opposisjonen til AP at man nesten for enhver pris ville sette en sluttstrek for deres absolutte maktmonopol gjennom flere decennier, og i særlig grad når de nå så ut til å ville ture frem som om ingenting hadde hendt med mandatfordelingen etter dette valget, og ville fortsette å diktere samarbeidsavtaler og å neglisjere andre partiers argumentering.
Ja, stemningen var på dette tidspunkt så opphisset at jeg tror at dersom man ikke allerede hadde hatt en stor sak å være uenige om, Langelandhjemmet m. m., så måtte man ha funnet på én!
(En sjelden gang kan politiske krisesituasjoner oppstå på en slik måte. )

Det hadde lenge vært sonderinger på gang mellom alle partier, og nå tok finregningen og gruppemøtene til.
Det ble tidlig avklart at KrF ville støtte AP, vesentlig fordi de var mest på linje i sykehjemssaken, men også fordi de to partiene i lengre tid hadde hatt mange andre samarbeidssaker.
Men AP + KrF ville bare gi 21 stemmer. AP måtte ennå ha 2 for å sikre flertall, dvs. begge 1-mandatspartiene, V og By/Bygde, hvilket det tidlig ble klart at de ikke ville få, eller minst halvparten av SP. Dette siste var helt til selve avstemningen var i gang det helt store usikkerhetsmomentet.
"Regnekunstneren", Ole Jonny Holt, hadde sitt daglige arbeid i Rådhuset, og tenkte omtrent som rådmannen og de andre på økonomiseksjonen i administrasjonen. "Ansvarlig budsjettering", snakket de selv om.
"Ap's forlengede arm", mente man i opposisjonen.
FRP og Høyre hadde naturlig nok minst problemer, selv om det unektelig for utenforstående kanskje kunne fortone seg litt merkelig at disse partiene fant det så naturlig å samles om Holtbakk fra SV som ordførerkandidat med Johanne Wetterhus fra Høyre som varaordførerkandidat.
Omvendt ville selvsagt vært enda bedre, men i denne omgang fullstendig urealistisk ut fra at SV alene hadde like mange representanter i kommunestyret som H og FRP til sammen.
Dertil kom at det var SV som måtte ta den store ideologiske belastningen ved å kaste en AP-ordfører. (Det kunne nesten minne om hva Finn Gustavsen gjorde mot Einar Gerhardsen i Kings Bay-saken).
Dramaet rullet videre med et utall av gruppemøter, internt i de enkelte partier og mellom noen av dem.
SV kunne selv ikke gå inn for Holtbakk. Naturlig nok burde vi i FRP og Høyre ha skjønt. Selvfølgelig kunne ikke et noenlunde ryddig og disiplinert parti, som vi da anså SV for å være, desavuere sin egen formann og gruppeleder, Jan Kr. Kristiansen.
Siste tverropposisjonelle gruppemøte hadde bare én pakkeløsning, nemlig ultimatum fra SV: SV kunne godta Wetterhus fra Høyre som varaordfører hvis Kristiansen fra SV ble ordfører.
Møtet ble meget kort fordi Trømborg, Krabseth og Aaserud alle var klinkende klare: OK til Kristiansen!

Egentlig ville vel ikke forskjellen på ham og Holtbakk bli så stor selv om Kristiansen hadde ord på seg for å være litt mer dogmatisk sosialist, og var den som hadde ført forhandlingene med Arbeiderpartiet nesten frem til en "lykkelig slutt" dem imellom.
Avstemningen og opptellingen ble ulidelig spennende. Ville O. J. Holt få noen andre med seg fra SP-gruppen, og kunne vi stole på at ingen andre "snublet" i ly av hemmelig valg? Det var jo her også sensitive menneskelige følelser og personsympatier inne i bildet!
Resultatet ble 23-22, og det som noen hadde fablet om, inklusive det journalistiske miljø i Glåmdalen, men få likevel hadde trodd, var et faktum:
Kongsvinger hadde for første gang på det noen kunne huske fått et ordførerpar som ikke var utgått fra Det norske arbeiderparti!
Det føltes merkelig.
Omtrent som da Borten kom og "slo ut" landsfader Gerhardsen assosierte jeg, men sa det ikke høyt.

Seiersstemningen på "Bastian" var ubeskrivelig høy utover senkvelden og tidlig natten, og etterpå hadde noen av oss nachspiel i påvente av morgenavisen.

Det smakte aldeles fortreffelig endelig å få satt Arbeiderpartiet med vedhenget Kristelig Folkeparti skikkelig på plass, og vi øynet også lyset i tunnelen med hensyn til å få bygget ut en helse- og eldreomsorg som byen kunne være bekjent av.
Men det var en vond bismak tilstede på kort sikt med tanke på enkeltpersoners skjebne, for ikke å snakke om hva som senere dessverre skulle komme til å skje av personlig tragedie og politiske problemer...