Ut på høsten 97 begynner jeg mer og mer å komme på avstand til
det som foregår i Kongsvinger kommunestyre.
Kort tid før jeg ble syk natten til 6. november syntes jeg imidlertid
at det var interessant å være med i komiteen for utredning av
Gardermoen-effekten for vår region.
Ordfører Hansen oppfordret meg til å være fast representant for
mitt parti her, og jeg ble enig med Moe om en slik fordeling.
Arbeidsmåten med forsøk på konstruktiv nytenkning mer enn polemikk
tiltalte meg igrunnen i denne fasen av mitt politiske engasjement.
Dessuten fikk jeg lyst til mer og mer å kaste meg ut i rikspolitiske
debatter,
og jeg skriver en del rikspolitiske spontaninnlegg i VG, Dagbladet
og på Internettsider. I Glåmdalen "gidder" jeg plutselig ikke
å skrive mer.
Dette er ingen protest mot lokalavisen, som alltid har behandlet
meg meget godt, også når jeg har skrevet skarpe innlegg stikk
i strid med avisens eget grunnsyn, men "det bare er slik!"