4.1 Personkarakteristikk

Under litt tvil tillater jeg meg en liten uhøytidelig karakteristikk av samtlige av denne periodens kommunestyrerepresentanter i den rekkefølge bildene kommer, altså slik de rent subjektivt virket på meg:

Terje Pedersen -har jeg alltid hatt et godt forhold til fordi jeg har kjent ham som skolemann helt siden jeg kom til Kongsvinger som leder for P.P. -kontoret i 1973, og i den sammenheng besøkte Lundersæter skole.
I andre enden av tidsskalaen treffes vi fortsatt ofte før kamper og i pausen på Gjemselund i felles samtaler og ønsker om at KIL skal vinne.
Pedersen er jovial og sosial, besitter kunnskap, viser følelser og har vanligvis en avbalansert og sympatisk væremåte, litt høytidelig og verdig som kler en ordfører. Derfor var det så merkelig at han som møteleder i kommunestyret ofte la seg til en unødvendig arrogant holdning overfor representanter for høyresiden, og at han virket nærmest hatsk, uforsonlig, usaklig og nedlatende overfor FRP, særlig Øverby og Krabseth, som han til alt overmål hadde et vennskapelig forhold til i henholdsvis privatlivet og i andre kommunale fora.

Asbjørn Hoelsæther ble ofte ledd av både i opposisjonen, i pressen og sogar bak ryggen i eget parti, fordi han ble oppfattet som litt komisk i sin tilsynelatende selvhøytidelighet og sine forstokkede holdninger om partiets ufeilbarlighet. For meg kom han seg betraktelig ved nærmere bekjentskap. Han har lagt ned en imponerende arbeidsinnsats i tunge politiske verv i mange år, og savner absolutt ikke helhetssyn og perspektiv på sakene når han får tid på seg til bearbeidelse og ikke blir utidig provosert av lettbente debattfantomer.

Karin Trosdahl representerte utvilsomt en ny giv i A-partiets noe tilstivnede handlingsmønster før denne valgperioden. Hun hadde sterk saklig bakgrunn fra kommunalt arbeid på mange plan og felter, og kunne som listetopp nå prege sin gruppes virksomhet i kommunestyret gjennom konstruktiv, grundig og faktaorientert saksforberedelse og gjennomføring av sakene på en sympatisk måte og med kvinnelig sjarm og intuisjon for menneskelige samarbeidsrelasjoner.
Og så danser hun som en "prima ballerina" på julefestene og ellers, en egenskap jeg setter umåtelig stor pris på hos en kvinnelig politiker!

Ranveig Harbosen og Lillian Tronbøl - begge trauste, seriøse og solide partiveteraner, kritiske og selvstendige i sine vurderinger, i høyere grad enn prototypen på en AP-grupperepresentant.

Steinar Haarr - en virkelig all-round tungvekter i lokalpolitikken, men også ideologisk forankret og med synspunkter på rikspolitikk i perspektiv.
Sterk i saklig argumentasjon og til tider virkelig slagferdig debattant. Lojal overfor hele SP, men en av hovedarkitektene bak samarbeidsopposisjonen til AP.
At Steinar er oppkalt etter vår felles oldefar på vår felles morside, Steinar Nielsen, i Stangvik på Nordmøre, spilte aldri noen formildende rolle under våre innbyrdes verbale oppgjør som politiske hovedmotstandere, dog langt mere ideologisk og rikspolitisk enn i praktisk lokalpolitikk, hvor vi faktisk etterhvert kom til å stå nokså nær hverandre.

Jan Kr. Kristiansen - min gamle venn fra mangeårig samarbeide innenfor Kongsvinger Lektorlag/NUFO. Konstruktiv, kunnskapsrik, saklig og ytterst velmenende. Ideologisk kanskje av de mest ortodokse SV´ere på det lokale plan. Et pålitelig og seriøst pliktmenneske, men med mye lun og underfundig humor bak fasaden.

Aud Olstad Moen - nyutsprunget SV-stjerne, med solid fartstid i det mer skjulte.
Danser fantasifullt og godt.

Åse Wisløff Nilsen - solid, arbeidsom, menneskelig, samarbeidende, positiv, langt mer romslig enn jeg på forhånd trodde KRF-ere kunne være.
Samarbeidet formelt mest med AP, men viste i enkeltsaker betydelig forståelse overfor FRP. Danser ikke (av prinsipp?)

Steinar Krabseth - grundig beskrevet og omtalt i mine bøker om FRP og FRIDEMOKRATENE. En skvær og likandes kar som jeg alltid respekterte og så opp til. Imponerende lokalpolitisk innsikt og enorm arbeids- kraft og vilje. Realpolitikeren par excellence i FRP-gruppen.
Noen har trodd at jeg etterhvert kom på kant med ham mot slutten av perioden, og at vi rivaliserte om innflytelse og eksponering.
Det er ikke riktig! Det var "Bolkesjø-syndromet" i FRP som egentlig gjorde meg rabiat også i lokalpolitikken, og jeg aksepterte at Steinar sa tydelig fra om hvor grensene gikk for min gruppelojalitet.
Det har ikke vært negative personlige følelser mellom meg og noen i Kongsvinger FRP som følge av splittelsen på landsplan og mellom daværende FPU og moderpartiet.

Johanne Wetterhus - en striks og reservert dame ved første øyekast, men du verden hvilket fyrverkeri av varme og sjarme og endog lun humor ved nærmere bekjentskap. Hun var rasende flink som opposisjonspolitiker og en skarp og vittig debattant, på grensen til det sarkastiske enkelte ganger.
Som ordfører vokste hun raskt med oppgavene, og ble en virkelig fin og representativ førstedame til å bekle byens politiske toppverv.
Ikke minst løste hun alle representasjonsoppgavene på en elegant og verdig måte. Personlig var jeg begeistret over å se henne i KIL- supporterutstyr på hver eneste eliteseriekamp på Gjemselund i hennes periode. Det understreket at hun tok sin "borgermesterfunksjon" innenfor ordførervervet på alvor.
"Johanne-effekten" ble et begrep i byens etterhvert mer personfokuserte lille politiske verden, men dessverre ble den borte etter 1995-valget.
Johanne danser som en "lady", og likte etter eget utsagn ekstra godt "å feste med de store gutta i FRP" ved helt spesielle anledninger.

Hans Otto Bjørnstadhaugen har jeg hatt et meget godt forhold til siden hans tid som skolestyreformann, og jeg fikk hans støtte i mange stridssaker, både som NUFO-kommunetillitsvalgt og privat.
En hyggelig og fortrolig tone fortsatte i all politisk virksomhet oss imellom selv om Hans Otto kanskje var den aller mest markante motstander av partiet FRP i hele dette kommunestyre.
(Et skoleeksempel på hvor naturlig det kan være å skille person og sak. )
Fra talerstolen hadde jeg ofte ekstra øyekontakt med Hans Otto fordi jeg visste at han satte ekstra stor pris på min form, og at han koste seg over mine spissformuleringer og min subtile argumentasjon selv når ironien gikk ut over hans kjære Arbeiderparti.
Som pragmatisk politiker var han flink og effektiv og fremfor alt veldig entusiastisk, så ivrig at det ofte forundret mange at denne sindige og vennlige og snille "onkel politi" da i enkelte saker kunne forvandle seg til en ordentlig hissigpropp. Særlig var det Høyre og FRP som forarget ham. Fine fruer og banksjefer i Høyre kunne erte ham slik på seg at man undertiden kunne fornemme klassekamptoner fra de harde trettiåra og nesten Menstadslaget enda tidligere i Hans Ottos motinnlegg og replikker.

Juel Stubberud - mente noen at "kanskje hadde vært med lenge nok i lokalpolitikken", og burde forbeholde sine mange historier av folkelig karakter for kulturelle mimrefora isteden for å oppta mye tid fra kommunestyrets talerstol med dem.
Selv fikk jeg mer og mer sans for Juel etterhvert som jeg opplevde ham som både konstruktiv i det å finne praktiske løsninger på enkeltsaker og i alltid å ivareta kultur- og verdiaspekter i saker som kunne stå i fare for å bli utsatt for ensidig økonomisk plankekjøring.
Han var "gammel og god Arbeiderpartimann med røtter i bevegelsen", som det heter, men likevel mindre dogmatisk enn mange yngre oppkomlinger i denne berømmelige "grasrota. " (I parentes bemerket om dette folkelige begrepet har jeg selv en gang på "Bastian Brasseri" spissformulert meg om grasrota med å si at "jeg hater disse evinnelige gressrøttene", til min Fridemokratlistekandidat Jørgen Stangs store fornøyelse. Som mangemillionær og sossete bohem med almenkulturell ferniss gikk han vel fri for karakteristikken å skulle tilhøre den).

Helge Norvalls - min meget gode lærerkollega gjennom mange år, var kumulert høyt oppover på listen, og sett på som en kommende sterk mann i partiet. Han fikk da også pålagt seg store oppgaver, bl.a. leder for byggekomiteen for Langelandhjemmet, og jeg tror han gjennomførte pålagte arbeidsoppgaver både i komiteer, utvalg og i partiapparatet på en meget tillitsvekkende og solid måte.
I debatter i selve kommunestyret lå han imidlertid svært lavt i terrenget, og tok faktisk sjelden ordet i det hele tatt. Dette ga meg følelsen av at han vel så på meg som en ordkåt jypling og en kvasipolitisk klovn der han satt og smilte og humret når jeg hadde mine eskapader på talerstolen eller ble klubbet ned for altfor lange replikker fra plassen i salen.

May Britt Sletten - solid talsmann (det språklige bastarduttrykk "talskvinne" foretrekkes vel der i gården) for sitt parti, og kanskje enda mere målbærer for sitt fagforbund i alle relevante saker.
Hun hadde ord på seg for å "bruke hodet" og ikke bare stemme slik hun fikk beskjed om, hvilket onde tunger i opposisjonen ikke unnså seg for å fremheve som karakteristisk for mange i den største partigruppen.
Danser godt og gjerne.

Bernt Olav Neskvern - ambisiøs, her i startgropen for en mulig betydelig lokalpolitisk karriere. Virket på meg i begynnelsen noe naiv i sin sosialdemokratiske partitroskap uten motforestillinger, og jeg ble virkelig sjokkert da han på bussen til kommunalt julebord på Gjestegården avslørte total mangel på kjennskap til "Mot DAG"! Og det til tross for at mannen vitterlig underviser i samfunnskunnskap i videregående skole. Høyrekjempen, Tore Trømborg, hadde derimot inngående kunnskaper om Erling Falk, Ordinger og Buller og om hva både Karl Evang og Trond Hegna hadde sagt ved visse anledninger, samt hvordan det egentlig forholdt seg med Sigurd Hoel og John Lyng i denne sammenheng. Vi på den såkalte høyresiden hadde en givende busstur i samtale om sosialistisk ideologi i det helnostalgiske perspektiv. Neskvern bør skjerpe seg, og burde sette seg inn i hva som burde være barnelærdommen for sosialister av alle avskygninger, men som min erfaring tilsier at det slett ikke er...

Rolf Køste -virket i begynnelsen grå og dyster på meg. Men det var før jeg ble kjent med ham. Jeg blir ofte "lurt" av folk som "setter sitt lys under en skjeppe". Etterhvert kom det for dagen at han bl.a. hadde vært ordfører både på Røros og i Finnmark og hadde fått Kongens fortjenestemedalje, og etter nærmere bekjentskap i komiteer, på valgting og på tilstelninger på Skyrud sykehjem, ble jeg klar over hvilken kapasitet og dertil nesten humorist han egentlig var.

Per Nytrøen - nesten motsatt av Køste. Han satte ikke sitt lys under en skjeppe.
Han debuterte på talerstolen med brask og bram med å tale til galleriet, og ble klubbet ned av ordføreren. Det var i en stor sak om økonomisk krisehjelp til KIL. "Å komme til Kongsvinger fra Rendalen var som å komme til Chicago, så stort var det", ropte Nytrøen ut over forsamlingen. "Og KIL i eliteserien var det største av alt, og du Gunnar Taalesen, som sitter der oppe på galleriet og hører på, har mye av æren for det... " - Bank, bank!" fra ordfører Pedersen: "Representanten må snakke til salen og ikke til galleriet. "
Alle lo, og jeg syntes Nytrøen var festlig.

Jeg har selv ofte snakket mere til galleriet, og til pressebenken enn til salen, men aldri eksplisitt - tiltalen har vært herr eller ærede ordfører, og øyekontakten har vært i salen selv om ordene enkelte ganger har vært valgt med tanke på opinionspåvirkning av tilhørere på galleriet eller på avisoverskrifter!

Nytrøen hadde forøvrig en slags uoffisiell forkjærlighet for oss i Fremskrittspartiet. Han kunne komme å sette seg ved vårt bord i kantinen og si: "Jeg er enig med dere gutter, helt enig". På spørsmål om hvorfor han da ikke stemte med oss, påberopte han seg selvsagt dette med spillereglene og takhøyden, hvilket vi selvsagt både forsto og aksepterte.
Dette kunne jo i enkeltsaker også være tilfelle andre veien, eller i forhold til flere partier.

Den tverrpolitiske forbrødring både i kantinen og på "ettermøtene" på Bastian Brasseri opplevde selvsagt jeg som ekstra givende
Disse har faktisk vært fulgt opp i ganske stor grad også i inneværende periode av oss forsmådde eller selvvalgt ikke tilstedeværende representanter i kommunestyret.
Vi har "stiftet" noe vi spøkefullt kaller "Galleripartiet", med forhenværende AP-ordførerkandidat, Tone Sønsterud, som formann/forkvinne.

Berit Sjøli Nilsen - solid helsepolitiker som la et godt grunnlag for senere bestyrerstilling ved Langelandhjemmet ved å være med på den politiske behandlingen fra første stund.
Alltid så elskverdig å engasjere meg til dans ved gitte anledninger.

Trond Hansen - kjente jeg dessverre ikke så godt personlig så lenge Pedersen og Hoelsæther satt i ordførerstolene, Trosdahl var gruppeleder, og både Harbosen, Tronbøl og Bjørnstadhaugen var mer dominerende AP-talsmenn enn "backbencheren" Trond Hansen.
De gangene han tok ordet syntes jeg nærmest at han var litt for traurig, en prototyp sosialdemokrat av den litt grå og forstokkede typen.
Kjemien oss imellom var ikke god, og personkontakten enda mindre.
Dette forandret seg ikke i vesentlig grad før under valgkampen før neste valg,
i -95. Da kom jeg i snakk med ordførerkandidat Hansen i pauser under flere debatter, og oppdaget at han jo var veldig hyggelig. Han imponerte meg også både med saklighet, kunnskaper, engasjement og til og med veltalenhet i selve debattene. Da han i tillegg i høy grad delte min interesse for Kongsvinger eliteserielag i fotball, følte jeg at vi faktisk var i ferd med å bli venner!
Jeg var ergelig på meg selv for at jeg hadde latt meg rive med av dem som hadde et negativt syn på ham, både i høyreopposisjonen som mente han ville bli en skandale for byen som ordfører, og ikke minst i hans eget parti hvor det var minst 3, eller i starten opptil 6 grupperinger, som hadde ønsket en annen ordførerkandidat fra AP.
Dessuten var desksjefen Hansen upopulær i deler av Glåmdalen etter en fagforeningssak for noen år siden, hvor han ble kritisert for å ha tatt arbeidsgivers parti i en oppsigelsessak mot et fagforeningsmedlem som kolleger mente burde få støtte av sin tillitsvalgte Hansen.
Jeg kjenner overhodet ikke denne saken, men det var på denne bakgrunn min partifelle Lorentz Moe på vår egen liste til 1995-valget, og under sterk påvirkning av visse kretser i Glåmdalen, gikk til frontalangrep på Hansen under konstituering av det nye kommunestyre for 1995-99 og ordførervalget.
Jeg frarådet, og likte slett ikke at Moe brukte dette argumentet, selv om jeg også mente at vi skulle støtte Wetterhus under valget, p.g.a. alt det positive som vi syntes hun hadde stått for i forrige periode.
Moe skiftet også ganske snart syn på Trond Hansen etter at han ganske snart viste seg å vokse veldig med oppgaven og ble en både representativ og dyktig ordfører og en flink og sympatisk møteleder.
Lorentz gikk da til det reale skritt å be Trond Hansen uforbeholdent om unnskyldning, både skriftlig og fra kommunestyrets talerstol. Dette var noe helt nytt og nesten uhørt i denne tidligere så prestisjeredne forsamling, hvor krampaktig forsvar av egen ufeilbarlighet nesten alltid hadde vært karakteristisk for forholdet både mellom personer og partier.
Jeg tror Moes reale unnskyldning, "kuvending og kryping til korset" i enkeltes vokabular selvfølgelig, var sundt for personrelasjonene og selve atmosfæren i dette forum og i det lokalpolitiske miljø totalt.
Fra Fridemokratene/Uavhengiges side har Hansen fått en god del støtte i inneværende valgperiode, bl.a. i sin strategi for utnyttelse av "Gardermoen-effekten" til Kongsvingers beste.
I synet på bygging av Kongsvinger storhall kom imidlertid den faste representant Moe og første varamann Svorken dessverre til å stå på hver vår side, han meget kritisk motstander og jeg nærmest reservasjonsløs og sterk tilhenger, helt på linje med ordføreren.

Arnt Sannan - et ganske friskt pust fra det høye nord i Ap-gruppen, men nøyde seg med denne ene perioden.

Kari Bergersen, senere Rudi, Øvrebyen videregående skoles energiske bibliotekar, utrolig energisk og pågående også i politikken, men snakket alltid altfor ofte og altfor lenge i alle saker.

Per Johansen - representerte liksom ofte den såkalte sunne fornuft.
En hyggelig kar, som jeg i mange år tidligere hadde hatt et godt samarbeide med i skolestyret og diverse nevnder der.

Sølvi Benterud og Anne Marie Trøen - kjenner jeg egentlig lite til, lå vel da temmelig lavt i terrenget i de politiske debatter.

Reidar Andreassen - sa heller ikke stort i kommunestyresalen, men jeg kjenner ham som en jovial kar fra flere valgfunksjonærseanser sammen.
Og så er han mannen til kjempehyggelige serveringsdame Klara fra gamle gode Rådhusrestauranten.

Karin Andersen - selvsagt dette kommunestyrets mest markante og dyktige realpolitiker og også flink debattant Jeg unner henne virkelig både senere suksess som fylkesvaraordfører og nå fast plass på Stortinget.
Sterk FRP-motstander, men viste oss alltid respekt og imøtekommenhet på det personlige plan og i sosiale sammenhenger.

Mons Erik Holtbakk - SV's andre eller tredje virkelige tungvekter, som etterhvert kom til å spille en dominerende rolle i samarbeidspolitikken i konstellasjonen "alle de andre mot Ap og KrF".
Noen mente visst at han var en kverulant og en splitt og hersk -politiker både i eget parti og som varaordfører, men personlig har jeg alltid hatt et meget godt forhold til Holtbakk. Jeg tror det kommer av vår gjensidige sans for ideologier og langsiktige perspektiver på rikspolitikk istedenfor båstenkning innenfor de enkelte partier.

Tor Håby - kjenner jeg egentlig ikke stort, men synes å erindre at han var en typisk Sv-miljøpolitiker som alltid var opptatt av CO2 og kildesortering og sånn.

Asbjørn Rymoen - muligens omtrent som ovenstående, men jeg kjenner ham for lite til sikker beskrivelse.

Lars Sjøberg, Unni Sørli og Karin Moen - nesten det samme.
Merkelig igrunnen hvor mye mer innbyrdes like alle SVére synes å være enn folk fra andre partier, skjønt disse tre kjenner jeg ganske godt fra skolesektoren, men det skal ikke beskrives her.

Tore Trømborg - er jo nesten et kapittel for seg.
Etter min mening dette kommunestyrets desidert beste all-round debattant,
og dessuten spesielt innsiktsfull i økonomiske saker, naturlig nok med bakgrunn som banksjef.
Det kanskje mest imponerende med Trømborg var at han i de mest finurlige sammenhenger kunne sitere Marx og sosialistveteraner av alle avskygninger,
og bruke disse utsagn mot kommunestyrets sosialister og sosialdemokrater i dagens konkrete saker. Han var en mester i ordspill og elegante formuleringer i saker av ideologisk karakter, men argumenterte også nøkternt og utsøkt logisk når det var nødvendig i praktiske saker.
Av og til når saksbehandlingen ble langdryg og prosaisk og kjedelig kunne han og jeg der vi satt ved siden av hverandre finne på å oppføre oss som litt uskikkelige skolegutter, og fordrive tiden med å skrive lapper til hverandre, mest sarkastiske bemerkninger på våre politiske motstanderes bekostning,
og det var jo selvsagt ikke pent gjort av oss, men skadet heller ingen offentlig siden det kun var internhumor.

Pernille Egeberg - en solid og sympatisk Høyredame på alle måter,
gjorde seg gradvis mer og mer gjeldende på alle saksområder og spesielt innenfor skole- og helse- og sosialpolitikk. Hun har en kjekk sønn, Halvor, som senere sporty stilte opp på min egen Fridemokratliste, og også gjorde en betydelig innsats i Ja -til -EU-bevegelsen.

Heli Gjems og Helgi Thorarinsson sa ikke så mye, men stemte stort sett riktig etter min mening.

Karen Aasvestad og Ole Johnny Holt sa derimot altfor mye, og stemte i tillegg oftest uriktig.
Begge var uberegnelige og ikke alltid lette å holde styr på for SP-gruppeleder Haarr.

Helge Bjerke - var en atypisk senterpartist med blant annet interesse for aksjemarkedet og sans for markedsliberalisme. Vi hadde mange fine samtaler i kantinen.

Kari Marie Aaserud - var typisk Venstrekvinne, idealistisk og velvillig,
godt orientert og forberedt i alle saker. Grep ofte ordet, og beholdt det i lengste laget ofte.

Ola Svorken - forbigås her i stillhet - ( atypisk... )

Arne Øverby - ble aldri forbigått i stillhet. Markerte seg sterkt i alle saker av praktisk karakter, f.eks. innkjøp av hjullastere og sånn, og måtte da tålmodig og overbærende forklare meg i pausene hva disse kjøregreiene var for noe. "Sandblåseren" overlot vanligvis de ideologiske betraktninger til meg, men slo av og til voldsomt til med populistiske uttalelser, og ertet da alltid på seg ordfører Pedersen og hele gjengen av de mest taleføre sosialdemokratene.
Øverby hadde vært med lenge, kjente spillet bak kulissene i politikken, og hadde dertil imponerende lokalkunnskap både om saker og personer.

Kjell Joramo - FRP-gruppens mest konservative.
Likte vel derfor min flørt med de unge liberalistene bare så måtelig.
Han var mer aktiv på gruppemøter enn på kommunestyrets talerstol, og ganske skeptisk til mye av det som foregikk på den lokalpolitiske arena. Han trivdes ikke så godt at han ønsket gjenvalg.

Eva Berggren - kjenner jeg ikke særlig godt. Det var i begynnelsen også litt vanskelig å forholde seg til By- og bygdelisten fordi de da stilte med
forskjellige personer på møtene, før Øivind Roos for alvor ble bitt av basillen, og selv ble stabil fordi han både ønsket å påvirke sakene og fordi han likte å høre sin egen stemme både i salen og på ettermøtene på Bastian.