Herunder vil jeg si svært lite om på saker som ble behandlet i
min periode, 1992-96. De er bedre dekket i offentlige dokumenter.
Isteden vil jeg i den grad det faller naturlig 3-7 år etterpå
utdype litt om personene, atmosfæren, de politiske konstellasjonene
og maktspillet.
For meg personlig ble kommunestyreperioden 1992-96 en interessant
og givende tid fordi jeg for første gang i mitt over femtiårige
liv var blitt ordentlig politiker liksom, og ikke bare et politisk
interessert samfunnsmenneske slik som alltid tidligere.
I Kongsvingers politiske historie ble perioden spesiell fordi
mandatfordelingen var: Arbeiderpartiet 20, Sosialistisk Venstreparti
9, Høyre 5, Fremskrittspartiet 4, Senterpartiet 4, Venstre 1,
Kristelig Folkeparti 1 og By- og bygdelista 1 = 45 totalt.
Men før man var kommet så langt, var det blitt ført en lang og
ganske hard, men samtidig "morsom" valgkamp, etter undertegnedes
subjektive oppfatning av dette.
Jeg nøt hvert øyeblikk på stand, i lokalradio -og TV, på forberedende
partimøter, på folkemøter i store og små forsamlinger, samt de
utallige politiske samtaler på gater og utesteder og i private
hjem - fordi jeg nå engang er slik at jeg elsker debatt og meningsutveksling
i seg selv!
Ap "forsterket" i enkelte debatter sitt lokale lag med etablerte
rikspolitikere med lokal tilknytning. Noen mislikte dette, men
jeg syntes det var en ekstra utfordring.
Halvt spøkefullt, men med en betydelig kjerne av ærlig og selvironisk
sannhet, har jeg ofte sagt at jeg gir blaffen i om jeg taper alle
sakene, bare jeg vinner debatten! En slik holdning er selvsagt
helt forkastelig, narraktig og foraktelig ut fra alle normale,
saklige, seriøse og ansvarsbevisste synsvinkler - og så gikk det
da også som det måtte gå: Jeg fikk bare denne ene perioden i BYSTYRET!
Men det skyldes ikke denne min ovennevnte "svakhet" som "politisk
homo ludens" om jeg skal karakterisere meg selv slik.
En hovedgrunn til at mange fra mange partier har sagt at de savner
meg i "bystyret", er nok at jeg oppførte meg som den jeg var der.
Jeg fikk god pressedekning fra første stund i aktiv politikk.
Lokalpressen syntes jeg var et friskt og originalt innslag, og
at det var morsomt med en "ny" mann på et nytt område, for hittil
hadde jeg jo vært mest kjent som skolemann og fagforeningsmann
i "gule fagforbund", avisdebattant om de forskjelligste emner,
samt KIL-patriot og kafékjendis.
At jeg alltid har hatt stor personlig kontaktflate og stort interessefellesskap
med pressefolk har nok utvilsomt hatt stor betydning for min politiske
profilering.
Etter en lang og entusiastisk nominasjonsprosess var vi i lokalpartiets
styre og i hele miljøet stolte over den endelige valglisten vi
fikk til ganske så smertefritt.
Den hadde god yrkesmessig spredning og brukbar bredde m.h.t. de
klassiske krav til alder, kjønn og geografi.
Fire par far/mor -sønn /datter var representert, og tyder ikke
akkurat på generasjonsmotsetninger om vår politikk.
Veteranene, sandblåseren og tannlegen, var spesielt begeistret
for at den drevne kommunalpolitiker fra AP, Kobbeldirektør Steinar
Krabseth, endelig hadde meldt seg til aktiv tjeneste for oss etter
en lengre latenstid i en sympatifase.
Dessuten var vi stolte over å ha fått tungvekterne major Kjell
Joramo og oberstløytnant Helge Skaar til å tone flagg. De representerte
seriøsitet i form av sine høye militære grader/titler og sin kultiverte
personlighet, og måtte både som militære og pensjonister representere
store velgergrupper med antatte FRP-sympatier.
At sykehusets sjefsbiokjemiker Klaus Øverland meldte seg frivillig
betød også en sterk styrking av fagekspertise på listen på et
av våre viktigste satsningsområder, helsepolitikk.
At han skulle ha hatt en fortid som kommunist, ble hverken verifisert
eller avkreftet, og spilte da overhodet ingen rolle, helst var
det i så fall morsomt, og ville ha understreket vår takhøyde og
plass for selvstendig tenkende mennesker som kunne skifte mening
i forhold til ny erkjennelse.
Vår nye og effektive sekretær, Irene Linnes, ble "satt på i lærerolle",
etter eget ønske på første ukumulerte plass. Vi vet jo i ettertid
at dette sikkert var en god skole, siden hun idag er kommunepartiets
desiderte førstedame og gruppeleder.
Min tidligere elev ved Øvrebyen videregående skole, Ole Martin
Nicolaisen, fikk 2.plassen i kraft av helhjertet samfunnsengasjement
og stor arbeidskapasitet, og for meg var det viktig å ha en FPU'er
høyt oppe for at ikke listen skulle bli for konservativ og populistisk
baktung i forhold til det liberalistiske, selv om disse motsetningene
ennå ikke var blitt tydelige i partiet på landsplan.
Vi følte under valgkampen at vår liste ble respektert og tatt
på alvor både av velgerne og våre politiske motstandere i de andre
partiene. Dette var ganske viktig for oss, for det kunne ikke
benektes at partiet tidligere hadde hatt et visst troverdighetsproblem
i Kongsvinger, selv om dette sikkert var nokså uberettiget.
Å bli listetopp syntes jeg var hyggelig da valgresultatet forelå,
men ærlig talt var det ingen direkte overraskelse, min brede kontaktflate
med byens befolkning sikkert langt mer enn min politiske fortjeneste
tatt i betraktning.
Listetopp for Arbeiderpartiet ble sympatiske Karin Trosdahl som
nå kom inn i Kongsvingerpolitikken for alvor og med tyngde og
friskhet.
Karin Andersen ble selvsagt oppskriftsmessig listetopp for SV,
og Øivind Roos åpner her et 2-perioders løp for den nyetablerte
By- og bygdelisten meget sterkt, og han skulle etterhvert vise
seg slett ikke å bli noen "flopp" i kommunalpolitisk sammenheng.
FRP nådde ved dette valget sitt mål om god representasjon i utvalg
og nevnder/råd, og fikk derved solide baser for innflytelse i
praktisk politikk.
Det var ikke snakk om kun å fungere som protestanter og populister
og opinionspåvirkere og kverulanter i kommunestyret, om noen skulle
ha forventet noe slikt av vår gruppe. Vi var alle innstilte på
å gjøre en helhjertet og saklig jobb i kommunens tjeneste og også
å vise konstruktiv samarbeidsvilje med alle partier som ville
møte oss uten fordommer.
