At jeg ble nokså alvorlig syk, og måtte gjennomgå tre operasjoner
for tarmslyng med komplikasjoner like før og etterat den egentlige
valgkampen startet om høsten, beklager jeg meget sterkt.
Dermed ble ikke dette slik jeg hadde gledet meg oppriktig til.
Mer enn kommunepolitikere flest tror jeg nok at jeg elsker selve
det politiske spillet og debattene i seg selv.
Jeg ser på det som en konkurranse, en spennende lek med ord og
logiske argumenter og spissformuleringer.
Selvsagt er ikke en slik innstilling til noe så alvorlig som helse-
og eldreomsorg, skole- og oppvekstvilkår, økonomistyring, velferd
for alle, livsverdier og holdninger osv. osv, comme il faut og
akseptabelt i det hele tatt.
Det er muligens nedrig og narraktig og barnslig og umodent, men
jeg tilstår i min ærlighet at det for meg i betydelig grad er
slik, selv om jeg selvsagt ikke ville hatt noe som helst vanskeligheter
med å skjule det eller bortforklare det om jeg skulle ha hatt
sterke motiver for det, av psykologiske eller praktiske grunner
eller av hensyn til "mitt gode navn og rykte" eller ønske om å
være så ufeilbarlig og "normal" som folk flest...
Jeg tilstår tvertimot at det for meg ofte har vært viktigere å
vinne debatten enn avstemningen, og at gleden ved å legge de store
planer ofte kan være vel så givende som gjennomføringen og resultatet
av dem!
Jeg ser ikke bort ifra at det kanskje er en "politisk narr" jeg
egentlig har vært når det kommer til selvransakelsens time, som
er her og nå...
( Eller er det kanskje noen andre som også er slik, eller i hvert
fall litt slik? )