Jeg for min del var nå egentlig blitt partiløs, men begynte snart
å kalle meg Fridemokrat.
Det viktigste for meg etter bruddet med Fremskrittspartiet, som
fremfor alt var en politisk samvittighetssak, var umiddelbart
å markere min både følelsesmessige og saklige støtte til utbryterne
av partiet og i Stortingsgruppen, og selv få støtte igjen her
lokalt for å bevise at jeg ikke var "helt politisk død", som visstnok
Krabseth og andre i den indre Frp-krets i Kongsvinger ganske rimeligvis
antydet.
Den nokså spontant oppståtte bevegelsen "FRIDEMOKRATENE" kunne
gi meg politisk legitimitet og tilhørighet, og jeg kunne fortsette
i kommunestyret og i avisspaltene med æren og min politiske integritet
i behold.
Ja, jeg følte at jeg ble respektert for mitt standpunkt og min
handlemåte i alle andre kretser enn i den aller hardeste kjerne
av den konsoliderte del av FRP.
Jeg er glad for at personlig uvennskap aldri oppstod mellom meg
og noen fra denne fløyen heller. Til det hadde vi alle levd så
lenge med de interne spenninger i partiet at vi var vant til å
tolerere hverandre, altså i langt høyere grad her lokalt både
i Kongsvinger og i Hedmark som helhet, enn sentralt i partiet!
Etter både Bolkesjø og min fristilling i Kongsvinger kommunestyre
hadde jeg ingen annen målsetting med min politiske virksomhet
enn å gjøre det beste ut av situasjonen fra sak til sak ut valgperioden,
og derved være en erfaring rikere når den var omme. Det var litt
godt å slippe å gå på akkord med personlige vurderinger og prioriteringer
i saker som omhandlet flyktninger og innvandrere og enkelte investeringssaker
hvor jeg følte at FRP-gruppens strenge økonomiske ansvarlighet
var i overkant av det tilrådelige i forhold til de gode formål
man måtte si NEI til.
I de fleste saker stemte jeg fortsatt sammen med FRP-gruppen,
og jeg følte ikke at jeg sviktet mine velgere ut fra det program
jeg var valgt på, og det jeg hadde sagt i valgkampen eller skrevet
i avisene.