Jeg sympatiserte i hele min aktive FRP-periode meget sterkt med
"Kronprinsene", Pål Atle Skjervengen og Tor Mikkel Wara, samt
etterhvert som det tilspisset seg med Ellen Wibe og Ellen Christine
Christiansen og hennes mann, "sjefsideologen" Jan Arild Snoen.
Senere ble jeg personlig kjent med Stortingsutbryterne Steffen
Bråten, Roy Wetterstad og Oscar Hillgård i tillegg til altså Ellen
Chr. C.
Ole Johan hadde helt siden FPU-perioden sin kjent alle disse meget
godt, samt "denne Grønntun", FRP's enfant terrible par excellence...
Det mest triste rent personlig var at vi på denne måten måtte
bryte med både Carl I. Hagen og Jan Simonsen, som inntil da spesielt
Ole Johan hadde hatt et nært både arbeidsmessig og kameratslig
forhold til.
Men at det skar seg med Carl, var kun på sak. Jeg holdt ham fortsatt
for å være Norges suverent største nålevende politiske personlighet,
og omtaler ham som "fordums karismatiske leder" i en appell i
Morgenbladet 16.september-93.
I en periode hadde Ole Johan deltatt i FRP's gruppemøter på Stortinget,
"som uoffisiell personlig rådgiver" for Carl I., som han selv
spøkefullt uttrykte det.
Med friskusen fra Stavanger, joviale og frispråklige Jan Simonsen,
drakk han øl på innvandrerrestauranter (! ).
Med Pål Atle og Tor Mikkel og Ellen og Ellen og en lang rekke
av "superliberalerne" ble det lange og spirituelle diskusjoner
på Ryktebørsen (ennå på Amalienborg ).
Jeg innrømmer gjerne at det for meg fra "provinsen" var "stas"
å komme med i dette miljøet under sporadiske hovedstadsbesøk i
egenskap av "faren til Svorken" og "den 57-årige FPU'er ".
Nota Bene! Alvheim deltok aldri i disse "treffene", og selvfølgelig
heller ikke Hedstrøm og Kleppe og sånne.
Selvfølgelig fikk denne omgangskretsen betydning for både far
og sønns "veivalg" ved Bolkesjø.
En spesiell skuffelse for meg var det at det nettopp var min delvis
overfladisk bekjente helt fra Studentersamfundets tid, Fridtjof
Frank Gundersen, som gikk hardest ut mot sympatiske og idealistiske
Ellen Wibe.
Spesielt ille var dette fordi jeg hele tiden tidligere hadde sett
på Gundersen som en slags garantist mot de verste "Stutumene og
bygdetullingene" i partiet i kraft av sin professortittel og akademiske
bakgrunn og legning!
Selv gjør jeg et siste forsøk på å samle partiet så langt jeg
føler at jeg kan bidra i mitt førsteinnlegg til Fylkesårsmøtet
i Kongsvinger 22. -23. januar 1994.
Innledningen er nesten patetisk i sitt forsøk på å appellere til
selvironi og overbærenhet!
Senere har konservative populister, og jeg er subjektivt fristet
til også å si til dels «reaksjonære» elementer hatt full kontroll
over partiet her i fylket.
Etter en god periode med ansvarlige og moderate Steinar Krabseth
i ledelsen, som dessverre heller ikke endte med Stortingsrepresentasjon
i 1993.
Ved 1997 års valg ble den typiske og pragmatiske kommunepolitiker,
nei- til-ulv og nei-til-EU-mannen, Per Roar Bredvold, valgt. som
Hedmarks første FRP-representant noensinne. Han er OK som person,
men hverken liberalistisk elle særlig original eller nytenkende.
Jeg sendte etter valget fellestelegram til ham, Karin Andersen
fra Sv og Bjørn Hernæs fra Høyre og sa at jeg var glad for at
de alle tre kom inn fremfor Ap´5. eller Sp´s 2. mandat, men at
jeg denne gangen hadde stemt på sistnevnte av dem.
Før jeg forlater personfokuseringen i denne omgang vil jeg gjerne
til slutt få med følgende i noe springende form:
Av lokal interesse kan nevnes at Kongsvingers «grand old FRP'er»,
Erik Münster, var Thorgeir Eriksens rival til førsteplassen på
Stortingslisten i 1989.
At han tilslutt tapte denne drakampen skyldes kanskje litt kuriøst
i bunn og grunn at Münster ble oppfattet som litt for «aristokratisk»
i forhold til den nye profil som FRP da tok sikte på å fremme,
nemlig FRP ikke som ekstremt Høyreparti, men FRP som småkårsfolkets
og den folkelige sunne fornufts parti.
Thorgeir Eriksen, med sin «majorpondus» og mer strømlinjeformede
lederstil, ble ansett som en kraftigere frontfigur for å få kontakt
med de brede lag av folket i kamp for populistiske saker og mot
offentlig byråkrati, formynderskap, skatter og avgifter, såvel
for privatpersoner som for «små og mellomstore bedrifter», som
det heter...
FRP har hatt flere store profiler med sympatiske menneskelige
trekk, som har vært sterkt medvirkende for mine positive følelser
for Fremskrittsbevegelsen.
Jeg avslutter min dokumentasjon med én lokal og én på riksplan
når det gjelder dette:
1. Werner Lundgrenn er den enkeltperson, kanskje ved siden av
min sønn, som sterkest bidrog til at jeg gikk til det skritt
å melde meg til aktiv tjeneste for partiet her i lokalpolitikken.
Jeg følte også et betydelig ubehag over å måtte skuffe Werner
da bruddet med partiet etterhvert ble uunngåelig etter «Dolkesjø».
Dette til tross for at jeg nok hadde inntrykk av at Werner rent
politisk sympatiserte med Bolkesjølandsmøtets flertall, og hilste
den nye partiprofilen om «tilbake til utgangspunktet»velkommen.
Ikke lenger å skulle delta på lokallagsmøter, formøter før kommunestyremøter
og hjemmebesøk hos Werner som «likandes kar», har jeg likevel
følt som et personlig tap. Ikke uten grunn er Werner i A-presseorganet
Glåmdalen karakterisert som "det gode menneske i Fremskrittspartiet"
2. Ellen Wibe, på riksplan, var derimot den enkeltperson som mest
direkte bidrog til at jeg forlot partiet - paradoksalt nok - altså
som en SYMPATIHANDLING overfor henne - noe jeg til fulle allerede
for lengst har dokumentert og beskrevet, og ikke ytterligere behøver
å utdype.
Hun tilførte partiet FRP en ny dimensjon, som det er utrolig beklagelig
at det ikke skulle være mulig å finne varig plass for.
Det er vanskelig å være sikker på hvordan partiets stilling idag
ville vært uten Bolkesjøsplittelsen.
Kanskje ville det da ikke vært et 12-16- prosentsparti.
Kanskje ville det vært et 20- prosentsparti eller kanskje bare
et 4-prosents-?
Uten splittelse og rekonsolidering kunne det faktisk slått begge
veier.
Selv tok jeg åpenbart feil da jeg antydet, bl.a. overfor senere
varaordfører i Oslo, Svenn Kristiansen, som flere ganger har vært
kursleder i Kongsvinger og Hedmark FRP, at hvis FRP ga avkall
på de unge liberalistene som politisk kraft, ville partiet smuldre
hen til et lite protestparti rundt sperregrensen på 4%..
Kristiansen mente forholdet ville være omvendt - at om superliberalistene,
Grønntunfløyen, ble for dominerende, ville partiet havne rundt
denne grensen..
Jeg beklager, men jeg har nå i ettertid ingen vanskeligheter med
å innrømme at det var Kristiansen som her fikk rett; og det samme
gjelder forøvrig tilsvarende vurderinger og spådommer om dette
hos mine gamle venner her lokalt, Werner, Steinar K., Kjell J.,
Arne Ø. og Irene L.