2.4 Liberalistfløyen

Jeg sympatiserte i hele min aktive FRP-periode meget sterkt med "Kronprinsene", Pål Atle Skjervengen og Tor Mikkel Wara, samt etterhvert som det tilspisset seg med Ellen Wibe og Ellen Christine Christiansen og hennes mann, "sjefsideologen" Jan Arild Snoen.
Senere ble jeg personlig kjent med Stortingsutbryterne Steffen Bråten, Roy Wetterstad og Oscar Hillgård i tillegg til altså Ellen Chr. C.

Ole Johan hadde helt siden FPU-perioden sin kjent alle disse meget godt, samt "denne Grønntun", FRP's enfant terrible par excellence...
Det mest triste rent personlig var at vi på denne måten måtte bryte med både Carl I. Hagen og Jan Simonsen, som inntil da spesielt Ole Johan hadde hatt et nært både arbeidsmessig og kameratslig forhold til.
Men at det skar seg med Carl, var kun på sak. Jeg holdt ham fortsatt for å være Norges suverent største nålevende politiske personlighet, og omtaler ham som "fordums karismatiske leder" i en appell i Morgenbladet 16.september-93.

I en periode hadde Ole Johan deltatt i FRP's gruppemøter på Stortinget, "som uoffisiell personlig rådgiver" for Carl I., som han selv spøkefullt uttrykte det.
Med friskusen fra Stavanger, joviale og frispråklige Jan Simonsen, drakk han øl på innvandrerrestauranter (! ).
Med Pål Atle og Tor Mikkel og Ellen og Ellen og en lang rekke av "superliberalerne" ble det lange og spirituelle diskusjoner på Ryktebørsen (ennå på Amalienborg ).
Jeg innrømmer gjerne at det for meg fra "provinsen" var "stas" å komme med i dette miljøet under sporadiske hovedstadsbesøk i egenskap av "faren til Svorken" og "den 57-årige FPU'er ".
Nota Bene! Alvheim deltok aldri i disse "treffene", og selvfølgelig heller ikke Hedstrøm og Kleppe og sånne.
Selvfølgelig fikk denne omgangskretsen betydning for både far og sønns "veivalg" ved Bolkesjø.

En spesiell skuffelse for meg var det at det nettopp var min delvis overfladisk bekjente helt fra Studentersamfundets tid, Fridtjof Frank Gundersen, som gikk hardest ut mot sympatiske og idealistiske Ellen Wibe.
Spesielt ille var dette fordi jeg hele tiden tidligere hadde sett på Gundersen som en slags garantist mot de verste "Stutumene og bygdetullingene" i partiet i kraft av sin professortittel og akademiske bakgrunn og legning!
Selv gjør jeg et siste forsøk på å samle partiet så langt jeg føler at jeg kan bidra i mitt førsteinnlegg til Fylkesårsmøtet i Kongsvinger 22. -23. januar 1994.
Innledningen er nesten patetisk i sitt forsøk på å appellere til selvironi og overbærenhet!

Senere har konservative populister, og jeg er subjektivt fristet til også å si til dels «reaksjonære» elementer hatt full kontroll over partiet her i fylket.
Etter en god periode med ansvarlige og moderate Steinar Krabseth i ledelsen, som dessverre heller ikke endte med Stortingsrepresentasjon i 1993.
Ved 1997 års valg ble den typiske og pragmatiske kommunepolitiker, nei- til-ulv og nei-til-EU-mannen, Per Roar Bredvold, valgt. som Hedmarks første FRP-representant noensinne. Han er OK som person, men hverken liberalistisk elle særlig original eller nytenkende.
Jeg sendte etter valget fellestelegram til ham, Karin Andersen fra Sv og Bjørn Hernæs fra Høyre og sa at jeg var glad for at de alle tre kom inn fremfor Ap´5. eller Sp´s 2. mandat, men at jeg denne gangen hadde stemt på sistnevnte av dem.

Før jeg forlater personfokuseringen i denne omgang vil jeg gjerne til slutt få med følgende i noe springende form:
Av lokal interesse kan nevnes at Kongsvingers «grand old FRP'er», Erik Münster, var Thorgeir Eriksens rival til førsteplassen på Stortingslisten i 1989.
At han tilslutt tapte denne drakampen skyldes kanskje litt kuriøst i bunn og grunn at Münster ble oppfattet som litt for «aristokratisk» i forhold til den nye profil som FRP da tok sikte på å fremme, nemlig FRP ikke som ekstremt Høyreparti, men FRP som småkårsfolkets og den folkelige sunne fornufts parti.
Thorgeir Eriksen, med sin «majorpondus» og mer strømlinjeformede lederstil, ble ansett som en kraftigere frontfigur for å få kontakt med de brede lag av folket i kamp for populistiske saker og mot offentlig byråkrati, formynderskap, skatter og avgifter, såvel for privatpersoner som for «små og mellomstore bedrifter», som det heter...

FRP har hatt flere store profiler med sympatiske menneskelige trekk, som har vært sterkt medvirkende for mine positive følelser for Fremskrittsbevegelsen.
Jeg avslutter min dokumentasjon med én lokal og én på riksplan når det gjelder dette:
1. Werner Lundgrenn er den enkeltperson, kanskje ved siden av min sønn, som sterkest bidrog til at jeg gikk til det skritt å melde meg til aktiv tjeneste for partiet her i lokalpolitikken.
Jeg følte også et betydelig ubehag over å måtte skuffe Werner da bruddet med partiet etterhvert ble uunngåelig etter «Dolkesjø». Dette til tross for at jeg nok hadde inntrykk av at Werner rent politisk sympatiserte med Bolkesjølandsmøtets flertall, og hilste den nye partiprofilen om «tilbake til utgangspunktet»velkommen.
Ikke lenger å skulle delta på lokallagsmøter, formøter før kommunestyremøter og hjemmebesøk hos Werner som «likandes kar», har jeg likevel følt som et personlig tap. Ikke uten grunn er Werner i A-presseorganet Glåmdalen karakterisert som "det gode menneske i Fremskrittspartiet"


2. Ellen Wibe, på riksplan, var derimot den enkeltperson som mest direkte bidrog til at jeg forlot partiet - paradoksalt nok - altså som en SYMPATIHANDLING overfor henne - noe jeg til fulle allerede for lengst har dokumentert og beskrevet, og ikke ytterligere behøver å utdype.
Hun tilførte partiet FRP en ny dimensjon, som det er utrolig beklagelig at det ikke skulle være mulig å finne varig plass for.

Det er vanskelig å være sikker på hvordan partiets stilling idag ville vært uten Bolkesjøsplittelsen.
Kanskje ville det da ikke vært et 12-16- prosentsparti.
Kanskje ville det vært et 20- prosentsparti eller kanskje bare et 4-prosents-?
Uten splittelse og rekonsolidering kunne det faktisk slått begge veier.
Selv tok jeg åpenbart feil da jeg antydet, bl.a. overfor senere varaordfører i Oslo, Svenn Kristiansen, som flere ganger har vært kursleder i Kongsvinger og Hedmark FRP, at hvis FRP ga avkall på de unge liberalistene som politisk kraft, ville partiet smuldre hen til et lite protestparti rundt sperregrensen på 4%..
Kristiansen mente forholdet ville være omvendt - at om superliberalistene, Grønntunfløyen, ble for dominerende, ville partiet havne rundt denne grensen..
Jeg beklager, men jeg har nå i ettertid ingen vanskeligheter med å innrømme at det var Kristiansen som her fikk rett; og det samme gjelder forøvrig tilsvarende vurderinger og spådommer om dette hos mine gamle venner her lokalt, Werner, Steinar K., Kjell J., Arne Ø. og Irene L.