Men altså før vi kommer så langt, til den bedrøvelige endelikt,
var det flere givende og positive år i det jeg vil karakterisere
som en "begeistringsfase":
Det var både politisk og ikke minst menneskelig hyggelig å begynne
å arbeide i Kongsvinger lokallag sammen med "grand old man", Werner
Lundgrenn, veteranen Arne Øverby, legen Odd Larsen, den saklige
næringslivsmannen Lars Joramo, unge og entusiastiske Kåre Bråthen,
eldrepolitikeren Signe Marie Solvang, og ennå i denne første fasen
også ungdommene Jørn og Ole Johan før de flyttet fra Kongsvinger.
En kraftig oppblomstring i lokalpartiet ble det foran kommunevalget
i 1991 da "tungvektere" som Kobbeldirektøren Steinar Krabseth,
pensjonert oberstløytnant Helge Skaar, pensjonert major Kjell
Joramo, sjefsbioingeniør Klaus Øverland og den energiske gymnasiast
Ole Martin Nicolaisen meldte seg til aktiv tjeneste, samt at vi
fikk en meget flink og profesjonell sekretær i Irene Linnes.
Jeg nevner såpass mange seriøse titler fordi det tidligere hadde
vært et populært ankepunkt mot partiet også i Kongsvinger blant
våre "fiender" og kritikere at det bestod av "lettvektere, bygdetullinger,
kverulanter, skakk-kjørte ungdommer "osv.
Hyppige møter, først i "Husflidens Hus" i Parkveien og senere
i Kobbels lokaler, var effektive og konstruktive, og det ble lagt
et solid grunnlag for kommunevalget -91.
Resultatet ble da også veldig bra, og en overraskelse for allmennheten,
tror jeg det må sies.
Med en sterk gruppe på fire (Svorken, Øverby, K. Joramo og Krabseth)
og med Nicolaisen, Lundgrenn, Skaar, Øverland, L. Joramo, Solvang,
O. J. Svorken og Per Wasa på varamannsplassene var en viktig barriere
i lokalpolitikken brutt i form av at vi følte at FRP-gruppen i
kommunestyret ble mer respektert, anerkjent og "tatt på alvor"
enn tidligere grupper der hadde vært!
Høydepunkter i det politiske engasjement var utvilsomt fylkesårsmøtene,
både når det gjelder det politiske "håndtverk" som der ble utøvet,
organisatorisk planlegging, programarbeide, prioritering og gjennomkjøring
av saker, resolusjoner og kontakt med media.
På mitt første fylkesårsmøte, det på Skaslien pensjonat på Kirkenær
i1988, var jeg mektig imponert over det voldsomme engasjementet
for eksempel når det gjaldt å sikre seg posisjoner og bli valgt
til verv i partiet.
Jeg hadde på forhånd til stadighet hørt fra andre partier at man
beklaget seg over hvor vanskelig det var å få folk til å påta
seg oppgaver.
Her ble jeg så vitne til at det var fraksjonsvirksomhet, korridorpolitikk,
støtteinnlegg fra talerstolen og masse følelser og prestisje involvert
i nesten hvert eneste personvalg, helt ned til for eksempel tredje
og fjerde varamannsplasser i styrer og utvalg og komiteer!
Dessuten skal herunder ikke underslås at det sosiale samvær alltid
spilte en stor rolle under FRP's forskjellige typer møtevirksomhet
på krets- og høyere plan.
Det hadde mye å si både for personlig vennskap og bygging av politiske
allianser.
Jeg tviler på om noe annet parti i Norge har det så "festlig"
som FRP...!
I mine debattinnlegg på fylkesårsmøter og i et stort antall avisinnlegg
viser jeg meget stor lojalitet, ja jeg vil nesten si kjærlighet
til partiet. Jeg utøver en helhjertet polemisk innsats for å fremme
partiets politikk og overbevise lesere og tilhørere. Jeg betoner
ekstra sterkt det liberale, det antibyråkratiske og det pragmatisk
genuine særlig i forhold både til Høyre og Arbeiderpartiet når
det gjelder sentrale områder som helse- og eldreomsorg og den
økonomiske politikk i sin helhet.
Jeg støtter meget iherdig opp under Steinar Krabseths Stortingskandidatur
ved valget i1993.
Vi hadde grunn til å tro, etter meningsmålinger og responser på
stands og valgmøter at han hadde en fair sjanse.
Dette ville ha vært et fint plaster på såret etter den gedigne
fadesen med Thorgeir Eriksens plass som glapp med bare noen få
stemmers margin fire år tidligere, i1989, da gallup viste at FRP
i Hedmark nesten sikkert ville få sitt første mandat noensinne
og faktisk hadde sjanser til 2 med over 11 prosents tilslutning.
Som kjent begikk Eriksen bare noen dager før valget den taktiske
brøler å uttale at Hamar sykehus burde nedlegges til fordel for
ytterligere utbygging i Elverum og Kongsvinger. Dette var kanskje
ikke så dumt i sak, men stemmene fra fylkets mest folkerike region
forsvant!
FRP fikk litt i underkant av de magiske 8%, og Eriksen mistet
sin antatt sikre Stortingsplass med 123 stemmers margin!
Denne «sykehusfadesen» ble i rikt monn brukt mot Eriksen da det
kort tid etter valget oppsto flere fraksjoner mot ham internt
i fylkespartiet, og det etter kommunevalget i 1991 førte til at
Eriksen gikk ut av FRP og meldte overgang til Høyre både i Elverum
kommunestyre og i Hedmark fylkesting.
Eriksen påsto det hadde vært organisert strykekampanje mot ham
i Elverum,
iscenesatt av Knut A. Sæther og Sondre Nordjorde-fløyen...
Ole Johan ble fylkesformann, og gjorde sitt beste for å holde fløyene i partiet sammen i resten av valgperioden, før også han etterhvert trakk seg tilbake, dels på grunn av sin arbeidssituasjon i Morgenbladet med bopel i Drammen og Oslo, og dels på grunn av tiltagende politisk misnøye med at de liberale elementer både i FPU og i moderpartiet ble mer og mer motarbeidet, uglesett og tilslutt skviset ut.
«Utrenskningen» i fylkespartiet kulminerte med at Torgny Lars
Bakken ble regelrett kastet ut fra alle verv ved årsmøtet i Vinger
Hotell, Kongsvinger 29/1-94.
Thorgeir Eriksen døde dessverre plutselig på Mallorca 16. mai
1997 - og jeg sendte i den forbindelse et dyptfølt kondolansebrev
til hans familie på vegne av Ole Johan og meg selv. Thorgeir ble
ikke synderlig populær i vide kretser av Hedmark FRP etter sin
overgang til Høyre, men vi fra Kongsvingerregionen respekterte
ham som en seriøs, ærlig, redelig og samlende samarbeidets mann,
som vi satte stor pris på både som politiker og menneske.
Utover sommeren og høsten 1993 bærer mine avisinnlegg og kommentarer
i intervjus form sterkere og sterkere preg av at jeg blir mer
og mer kritisk til deler av partiets politikk og frustrert over
personmotsetningene, en utvikling som til slutt kulminerer med
splittelsen i Stortingsgruppen etter Bolkesjølandsmøtet på sentralt
hold, og min egen utmelding av partiet etter Årsmøtet i Hedmark
i Kongsvinger.
Jeg vil igjen presisere at det var utviklingen sentralt som var
den alt overveiende grunn til at jeg handlet som jeg gjorde; ikke
de ganske bagatellmessige meningsforskjellene som fant sted i
vår kommunestyregruppe i Kongsvinger!