Først måtte jeg imidlertid gjennom det jeg vil kalle en "sympatifase"
før det var naturlig for meg å bli medlem.
Jeg tar en rekke forbehold for min direkte støtte til partiet,
og på en måte definerer jeg hva som er den egentlige FRP-politikken
etter min egen smak og tolkning!
Dette forhold kommer i mer eller mindre grad til å følge meg under
hele min aktive FRP-periode, helt til bruddet på Bolkesjø, hvor
forskjellen på realiteter og illusjoner er blitt så åpenbar at
det ikke lenger går an å definere og tolke seg bort fra problemene,
og fortsatt være partimedlem i kraft av å "forme partiet i sitt
bilde".
Ole Johan tok aldri noe dramatisk brudd med partiet. Han trakk
seg bare stille og rolig tilbake fra aktivitet, og sluttet å betale
kontingent.
Men han sa til meg etter Bolkesjø: "Kom deg ut av det partiet
snarest mulig, pappa".
Det kostet ham nok mye rent følelsesmessig å måtte si dette, for
han hadde i mange år regnet seg som personlig venn både av Carl
Ivar Hagen og Jan Simonsen. Men det var Pål Atle Skjervengen og
Tor Mikkel Waara som hadde hans lojalitet. Om Siv Jensen sa han
at "hun var den beste av dem som ble igjen".
Da kunne jeg fortelle at jeg allerede var ute, og på helt selvstendig
grunnlag denne gang!