2.1 Omsider inn i partiet

Jeg ville neppe noen gang ha blitt medlem av Fremskrittspartiet, eller kommunepolitiker i det hele tatt, hvis det ikke hadde vært for min sønn, Ole Johan.
Vanligvis heter det at "han er sønn av sin far", og for mitt vedkommende skulle det gå mange årtier før jeg "frigjorde" meg fra min egen far når det gjaldt partitilhørighet.
Mellom meg og min sønn har forholdet imidlertid vært akkurat omvendt. Her er det sønnen som har påvirket faren i helt avgjørende grad, og jeg har under hele min fartstid i FRP-bevegelsen gått under tilnavnet " Faren til Svorken".
Ole Johan var meget aktiv som FRP'er helt fra 7.klasse i ungdomsskolen.
Han skrev flittig Min - Mening-innlegg i Glåmdalen, ble etterhvert vararepresentant både i Kongsvinger kommunestyre og Hedmark Fylkesting, nestformann og formann i Hedmark FRP og nominert på 3.plass på Stortingsvalglisten i 1989.
I begynnelsen av denne voldsomme aktivitet følte jeg "avkommets vidløftighet" som en absolutt belastning, nærmest en skandalisering av familien og mitt eget kanskje bare innbilte gode navn og rykte.
Det var f.eks. ille da han og kamerat Jørn Jørgensen ble innkalt på ordfører Terje Pedersens kontor for å få refs for en eller annen episode i forbindelse med virkemiddelbruk ved en FPU-stand i Messehallen under Kongsvingermarken.
På grensen var det også da min fremmelige sønn i en stort anlagt skoledebatt med rikspolitikere som Thorbjørn Jagland, Theo Koritzinski, Ragnhild Kveset Haarstad og andre, gikk over til å snakke om folketrygden, og sa til Jagland "... Slike som deg skulle egentlig sitte bak lås og slå... folketrygdfondet er som en pengepyramide og kommer til å sprekke... og du påfører kommende slekter dette grenseløse underskuddet...!"

Men egentlig hadde jeg på dette tidspunkt mer og mer, litt etter litt, begynt å beundre ham også!
Ikke bare for ungdommelig mot og friskhet og engasjement, men også for logikk i resonnementene, verdivalgene og formuleringsevnen både skriftlig og muntlig. Enkelte ganger syntes jeg nok fortsatt at han var for kategorisk og manglet evnen til å se motforestillingene.
Men jeg begynte virkelig å gå i meg selv da han besvarte disse anklagene med at det var jeg som var for rund og konturløs og vinglete og inkonsekvent.
Jeg satte umåtelig stor pris på at han ikke lot seg lede av vanetenkning og autoritetstro, men opptrådte selvstendig i forhold til både meg og resten av sitt familiemiljø.
Min "frie oppdragelse" lot så langt til å ha båret de gode og ønskelige frukter. Jeg måtte respektere hans selvstendige utvikling - og dialogen oss imellom har alltid siden vært saklig og direkte, og omgangstonen og samværsformene oss imellom har siden mer vært som mellom voksne kamerater enn et tradisjonelt far - sønn - forhold med vekt på autoritet og avstand, avhengighet og normativ oppdragelse på den ene siden og frigjøring og opprør mot opphavet på den andre.

Altså, "faren til Svorken" og "unge herr Svorken selv" slo etterhvert til, som parhester på fylkesmøter i første rekke, men også i noen grad i lokallag og i betydelig grad i avisspaltene, ikke minst i den 5-årsperioden da Ole Johan ble journalist /desksjef /redaksjonssekretær i MORGENBLADET, i Hroar Hansens og Anne Beth Moslets tid som henholdsvis aviseier og sjefredaktør, begge altså med fortid som nestformenn i FRP.

Det bør for ordens skyld nevnes at Ole Johan sluttet i Fremskrittspartiet før den politiske utsilingen startet og at han siden ikke har vært politisk aktiv.