Med hensyn til økonomisk politikk og sosialdemokratisk "utjamningsfilosofi"
tør det være et megetsigende paradoks at jeg som barn fra et "småkårshjem"
aldri hadde slike store pengebekymringer som barn og ungdom som
jeg siden har hatt i mesteparten av mitt liv som voksen familieforsørger
med nominell fast inntekt såkalt godt i overkant av gjennomsnittsinntekt,
eller til og med "høytlønnet" i LO-vokabular!
Aldri siden har jeg hatt så mange penger disponibelt til personlig
forbruk, mat og drikke, klær, reiser, fornøyelser og deltagelse
i kulturelle begivenheter etc. som i den perioden jeg liksom skulle
være "fattig student", og levde på studielån pluss ekstrajobbing
på kveldstid og i ferier!
I skole- og studietiden fikk jeg de høyeste satser i stipend og
lån som Statens Lånekasse for Studerende Ungdom kunne gi. Dette
på grunn av min fars lave inntekt, først som bare usikker "løsarbeider",
som han kalte seg med et fælt ord, syntes jeg, og siden som lavtlønnet
landpostbud.
Dette gode tilskrev jeg på den tid ene og alene Arbeiderpartiets
og Einar Gerhardsens fortjeneste!
(At mange unge studenter fra såkalte borgerlige hjem fra øvre
middelklasse ikke fikk slike stipend og ikke engang lån, og derfor
måtte føre et ytterst sparsommelig liv i studietiden og avlegge
nøyaktige regnskaper for sine strenge fedre som måtte ta ekstraarbeide
på ettermiddags- og kveldstid for å finansiere sine barns studier
på egen hånd, ble jeg klar over først mange år senere, samtidig
som den nye arbeiderklassens kravmentalitet åpenbarte seg for
meg også i mange andre sammenhenger!)