1.3 Myten om den fattige student

Med hensyn til økonomisk politikk og sosialdemokratisk "utjamningsfilosofi" tør det være et megetsigende paradoks at jeg som barn fra et "småkårshjem" aldri hadde slike store pengebekymringer som barn og ungdom som jeg siden har hatt i mesteparten av mitt liv som voksen familieforsørger med nominell fast inntekt såkalt godt i overkant av gjennomsnittsinntekt, eller til og med "høytlønnet" i LO-vokabular!
Aldri siden har jeg hatt så mange penger disponibelt til personlig forbruk, mat og drikke, klær, reiser, fornøyelser og deltagelse i kulturelle begivenheter etc. som i den perioden jeg liksom skulle være "fattig student", og levde på studielån pluss ekstrajobbing på kveldstid og i ferier!

I skole- og studietiden fikk jeg de høyeste satser i stipend og lån som Statens Lånekasse for Studerende Ungdom kunne gi. Dette på grunn av min fars lave inntekt, først som bare usikker "løsarbeider", som han kalte seg med et fælt ord, syntes jeg, og siden som lavtlønnet landpostbud.
Dette gode tilskrev jeg på den tid ene og alene Arbeiderpartiets og Einar Gerhardsens fortjeneste!
(At mange unge studenter fra såkalte borgerlige hjem fra øvre middelklasse ikke fikk slike stipend og ikke engang lån, og derfor måtte føre et ytterst sparsommelig liv i studietiden og avlegge nøyaktige regnskaper for sine strenge fedre som måtte ta ekstraarbeide på ettermiddags- og kveldstid for å finansiere sine barns studier på egen hånd, ble jeg klar over først mange år senere, samtidig som den nye arbeiderklassens kravmentalitet åpenbarte seg for meg også i mange andre sammenhenger!)