På gymnaset leste jeg en god del om MOT DAG, og etter nærmest
indoktrinerende påvirkning av min sylskarpe, intellektuelle venn,
Kai Dyrkorn, var jeg da jeg våren 1959 begynte å gå i Det Norske
Studentersamfund, "predestinert" til som akademiker på venstresiden
å forsøke å gå i fotsporene av Mot-Dag-istene som vi på avstand
så lenge hadde beundret, Erling Falk, diverse "Ordinger og Buller",
Trond Hegna, Karl Evang og ikke å forglemme "våre gode riksmålsvenner",
Arnulf Øverland og Sigurd Hoel.
Det store PARADOKS som vi måtte lære å leve med, var her at man
godt kunne være radikal eller endog revolusjonær i økonomisk politikk,
og samtidig konservativ i sprogpolitikk.
I samtlige av mine aktive studieår støttet jeg på denne bakgrunn
alltid VENSTRESIDENS formannskandidater i Studentersamfundet,
dvs. Karl Nandrup Dahl, Berge Furre, Asbjørn Eide, Hans Fredrik
Dahl, Ingjald Ørbech Sørheim og Einar Førde av dem som ble valgt,
og bl.a. Magne Lerheim, Toril Skard og Øivind Foss av dem som
ikke ble valgt.
Egentlig hadde jeg det litt ubehagelig med meg selv da jeg av
prinsipielle grunner måtte stemme mot Lars Roar Langslet, Arne
Haugestad, Tore Lindbekk og Francis Sejersted, som jo ble valgt
fra de konservative i 1960-62, fordi jeg innerst inne satte disse
høyere som "karismatiske og studentikose personligheter" enn de
mer grå realpolitikerne fra venstresiden.
Etter Einar Førdes periode tror jeg imidlertid at selv jeg på
det tidspunkt ville ha fått nok av dogmatismen og klassetilhørigheten
i Studentersamfundet.
På den tid begynte det å bli klart for nesten alle i studentmiljøene
som ikke direkte tilhørte SUF og AKP-ml, at polariseringen og
maktkampen i Samfundet var i ferd med å ødelegge det som debattforum,
for ikke å snakke om som et studentikost, sosialt sted å være
for alle Oslo-studenter.
Det skal her i ærlighet og beskjedenhet tilføyes at jeg aldri
turde å bestige Studentersamfundets ærverdige talerstol, til tross
for stort engasjement i mange av debattene der.
En mannsalder senere kan man kanskje lakonisk si at både synet
på Studentersamfundets ærverdighet og undertegnedes selvtillit
har forandret seg i en slik retning at mer aktiv deltagelse fra
talerstolen ville vært naturlig! Imidlertid både var og er BODEGAEN
et utmerket sted å befinne seg når såvel samfunnsproblemer som
livsgåter skal "løses" - til alle tider!