I ettertid er jeg litt "stolt" av at jeg skrev en artikkel både
i Glåmdalen og i Driva i slutten av september 1979 hvor jeg faktisk
lanserte Gro Harlem Brundtland som statsministerkandidat FØR dette
var seriøst brakt på bane i Arbeiderpartiet selv eller i pressen,
så vidt jeg kan huske. Det var Rolf Hansen som på dette tidspunkt
var tiltenkt å overta etter Odvar Nordli.
At jeg samtidig lanserte Hermod Skånland som finansminister, Olav
Hestenes som justisminister, Per Nyhus som sosialminister og delt
Kirke- og undervisningsdepartement mellom Jacob Jervell og André
Bjerke, var jo å betrakte som "fleip" i realpolitisk forstand,
men jeg synes nå 20 år etterpå at det er et "genialt" uttrykk
for en politisk prioritering på holdningsplanet.
Selvfølgelig rir jeg her noen personlige kjepphester når det særlig
gjelder teologi og språkpolitikk, men jeg fremholder også at fagekspertise
i noen grad noe oftere burde gå foran partipamptilhørighet når
det gjelder statsrådposter.