At jeg som liten gutt, i 5-6-årsalderen, startet som Arbeiderpartisympatisør,
skyldes helt utvilsomt nesten utelukkende at både min farfar og
min far var Arbeiderpartikarer, og jeg var glad i dem begge. Det
ville være illojalt, svikefullt, nedrig og fullstendig uhørt å
ikke være det samme som mine mannlige forbilder.
Riktignok var min morfar Bondepartimann, og flere av mine onkler
var Venstremenn, men disse stod meg tross alt ikke fullt så nært
som far og den bestefar som jeg delte hus med.
Når det gjaldt min mor, som altså hadde en far og en storebror
som var Bondepartimenn, måtte hun fint omstille seg og følge min
far i å stemme på Arbeiderpartiet etter at hun ble gift, og dette
hadde jeg inntrykk av at også min morfar aksepterte og fant naturlig.
Hverken far eller morfar var spesielt «bibelsprengte», men det
syntes som om de bekjente seg til ordene om at en hustru skal
forlate sin far og bli tro hos sin mann, samt at kvinner skal
tie i forsamlingen.
De første heftige politiske diskusjonsdueller jeg kan huske var
de mellom min kjære bestefar og hans gode venn, men samtidig politiske
motstander, stedets eneste Høyremann.
Det måtte han være, for han var handelsreisende av yrke. Bestefar
var kombinert urmaker og poståpner, og kunne forsåvidt ha vært
nesten hva som helst, men som både håndtverker og statstjenestemann
var det vel naturlig at han var Arbeiderpartimann.
Diskusjonene gikk mye på om det var Nygaardsvold eller Hambro
som hadde rett.
Når høyremannen slapp opp for selvstendige argumenter feiet han
all tvil unna med å si: Det står jo i Adressa! Ettersom bestefar
ikke hadde lest det samme i Tidens Krav, var man imidlertid like
langt, eller snarere kort.
Av denne konstellasjonen lærte jeg noe om toleranse og gjensidig
respekt i politikken som jeg alltid har tatt med meg, og dessuten
at ikke alt som står i avisene kan betraktes som absolutte sannheter!
Gode barndomsminner noe senere var alle valgforedragene som min
far tok meg med til like etter krigen, og 1. -mai- feiringene
med taler, flagg og hornmusikk på den tid.. (Odelstingspresident
Olav Oksvik og kommunalminister Ulrik Olsen, begge fra byen vår
Kristiansund, vil for alltid ha en plass i mitt politiske hjerte.
)
Første sprekk i dette rosenrøde og ufeilbarlige bildet av Gerhardsens
Arbeiderparti kom da selveste bestefar brøt ut og sa at nå fikk
det være nok!
Heretter ville han stemme Venstre! Det var ca 1950, og jeg gikk
i storskolen på folkeskolen.
Foranledningen var at bestefar ville forsvare sin bakersønn, onkel
Edvard, som med tyngde, overbevisningskraft og i sterk affekt
hevdet at Arbeiderpartiet med sine skatter og sin omsetningsavgift
tok livet av både ham og alle andre småbedrifter!
Far sa til dette at bestefar dessverre begynte å bli senil, og
viste sviktende dømmekraft, og denne forklaringen slo jeg meg
nesten utrolig nok til ro med i de neste tyve år.
Det primære i politikken for meg var lenge at jeg regnet meg for
å komme fra "arbeiderklassen", i kraft av at ingen i familien
var rike, og at de fleste arbeidet mer med hendene enn med hodet.
Derfor måtte dette kjennetegne klassetilhørigheten selv om ingen
egentlig tilhørte industriarbeiderproletariatet, og heller ikke
gruppene småbrukere og fiskere, som på den tid var kjennetegnene
på "typiske arbeidere".
Jeg var besjelet av en usvikelig og enkel tro på at man i alle
livets forhold måtte forsvare de svakestes rett, at man skulle
få etter behov og yte etter evne, osv. osv. Alle de sosialdemokratiske
slagord og forenklede "basalsannheter" gikk rett inn i meg, og
ble merkelig nok værende der lenge etter at jeg ble "en studert
og presumptivt selvstendig tenkende mann"...
På skolen skrev jeg stiler og hevet røsten i diskusjoner i pakt
med disse meninger og verdier, men forøvrig var jeg ikke partipolitisk
aktiv.
Jeg kom aldri, merkelig nok, i befatning med politiske ungdomsorganisasjoner.
Deres rekrutteringsarbeide må på denne tid i mitt miljø ha vært
uhyre slett, faktisk, ettersom en så lettpåvirkelig yngling som
jeg ikke ble fanget inn av en eneste av disse.