1.1 Familiepåvirkning

At jeg som liten gutt, i 5-6-årsalderen, startet som Arbeiderpartisympatisør, skyldes helt utvilsomt nesten utelukkende at både min farfar og min far var Arbeiderpartikarer, og jeg var glad i dem begge. Det ville være illojalt, svikefullt, nedrig og fullstendig uhørt å ikke være det samme som mine mannlige forbilder.
Riktignok var min morfar Bondepartimann, og flere av mine onkler var Venstremenn, men disse stod meg tross alt ikke fullt så nært som far og den bestefar som jeg delte hus med.


Når det gjaldt min mor, som altså hadde en far og en storebror som var Bondepartimenn, måtte hun fint omstille seg og følge min far i å stemme på Arbeiderpartiet etter at hun ble gift, og dette hadde jeg inntrykk av at også min morfar aksepterte og fant naturlig.
Hverken far eller morfar var spesielt «bibelsprengte», men det syntes som om de bekjente seg til ordene om at en hustru skal forlate sin far og bli tro hos sin mann, samt at kvinner skal tie i forsamlingen.

De første heftige politiske diskusjonsdueller jeg kan huske var de mellom min kjære bestefar og hans gode venn, men samtidig politiske motstander, stedets eneste Høyremann.
Det måtte han være, for han var handelsreisende av yrke. Bestefar var kombinert urmaker og poståpner, og kunne forsåvidt ha vært nesten hva som helst, men som både håndtverker og statstjenestemann var det vel naturlig at han var Arbeiderpartimann.
Diskusjonene gikk mye på om det var Nygaardsvold eller Hambro som hadde rett.
Når høyremannen slapp opp for selvstendige argumenter feiet han all tvil unna med å si: Det står jo i Adressa! Ettersom bestefar ikke hadde lest det samme i Tidens Krav, var man imidlertid like langt, eller snarere kort.
Av denne konstellasjonen lærte jeg noe om toleranse og gjensidig respekt i politikken som jeg alltid har tatt med meg, og dessuten at ikke alt som står i avisene kan betraktes som absolutte sannheter!
Gode barndomsminner noe senere var alle valgforedragene som min far tok meg med til like etter krigen, og 1. -mai- feiringene med taler, flagg og hornmusikk på den tid.. (Odelstingspresident Olav Oksvik og kommunalminister Ulrik Olsen, begge fra byen vår Kristiansund, vil for alltid ha en plass i mitt politiske hjerte. )

Første sprekk i dette rosenrøde og ufeilbarlige bildet av Gerhardsens Arbeiderparti kom da selveste bestefar brøt ut og sa at nå fikk det være nok!
Heretter ville han stemme Venstre! Det var ca 1950, og jeg gikk i storskolen på folkeskolen.
Foranledningen var at bestefar ville forsvare sin bakersønn, onkel Edvard, som med tyngde, overbevisningskraft og i sterk affekt hevdet at Arbeiderpartiet med sine skatter og sin omsetningsavgift tok livet av både ham og alle andre småbedrifter!
Far sa til dette at bestefar dessverre begynte å bli senil, og viste sviktende dømmekraft, og denne forklaringen slo jeg meg nesten utrolig nok til ro med i de neste tyve år.

Det primære i politikken for meg var lenge at jeg regnet meg for å komme fra "arbeiderklassen", i kraft av at ingen i familien var rike, og at de fleste arbeidet mer med hendene enn med hodet.
Derfor måtte dette kjennetegne klassetilhørigheten selv om ingen egentlig tilhørte industriarbeiderproletariatet, og heller ikke gruppene småbrukere og fiskere, som på den tid var kjennetegnene på "typiske arbeidere".
Jeg var besjelet av en usvikelig og enkel tro på at man i alle livets forhold måtte forsvare de svakestes rett, at man skulle få etter behov og yte etter evne, osv. osv. Alle de sosialdemokratiske slagord og forenklede "basalsannheter" gikk rett inn i meg, og ble merkelig nok værende der lenge etter at jeg ble "en studert og presumptivt selvstendig tenkende mann"...
På skolen skrev jeg stiler og hevet røsten i diskusjoner i pakt med disse meninger og verdier, men forøvrig var jeg ikke partipolitisk aktiv.
Jeg kom aldri, merkelig nok, i befatning med politiske ungdomsorganisasjoner.
Deres rekrutteringsarbeide må på denne tid i mitt miljø ha vært uhyre slett, faktisk, ettersom en så lettpåvirkelig yngling som jeg ikke ble fanget inn av en eneste av disse.