Kap.5

Refleksjoner og engasjement ad religion og diverse
At jeg skulle befatte meg med dette emnet religion, kan vel i enkelte kretser vekke en viss forundring. Jeg er vel neppe kjent for å være særlig "religiøs" av meg.Imidlertid har emnet på en måte alltid engasjert meg, på et både teoretisk og følelsesmessig plan.

Min religiøse miljøbakgrunn er nok både sammensatt og diffus. Jeg kommer ikke fra noe "rabulistisk" eller intellektuelt opprørsk hjem som skulle tilsi min ervervede kritiske, til tider direkte negative holdning, til religion generelt og kristendom spesielt. Mine foreldre var vanlige statskirkemedlemmer som en gang iblant på søndager tok meg med til kirken. De ba tilogmed Fadervår hver kveld før de sovnet, og lærte meg å gjøre det samme. De satte likevel aldri sine ben i stedets bedehus, slik som de fleste som vi anså som "kristne" i det lille bygdesamfunnet, gjorde. Det kom heller aldri jeg til å gjøre.

Da jeg "hadde fått presthanda" ved konfirmasjonen i 1951,  gikk isteden veien rett til "det syndige ungdomshuset og dansen og alt det som fulgte med" der:

På folkeskolen lærte jeg min bibelhistorie godt, og fikk karakteren S til avgangseksamen.

Det bibelske begrep "fariseerne" forbandt jeg med de stedlige "leserne" på bedehuset. Her levde jeg i barndommen litt under følelsesmessig "krysspress" fordi jeg tok åpenbart avstand fra noen av dem for tvilsom økonomisk og menneskelig dobbelmoral, mens jeg hadde et ytterst godt forhold til andre av dem som idrettsledere og hyggelige folk på alle måter.

Av mine læreronkler og ene tante "lærte" jeg samtidig at liberal teologi og Universitetet og Kristian Schjelderup var bra, men at pietisme, ortodoks teologi, indremisjon og Ole Hallesby var tvilsomme og betenkelige saker, for å si det mildt. Slik barndomspåvirkning ligger utvilsomt bak når jeg i avisartikler og politiske utspill forsvarer Jervell og Køhn og ikke minst Hognestad.

(Alle de "liberale" onklene og tantene i Nielsenslekten i 1950-årene)

På framhaldsskolen og realskolen begynte jeg for alvor å få store vanskeligheter med å forene selv moderat tro med intellektuell redelighet og fornuft, og på gymnaset slo dette så sterkt ut at jeg bare "måtte" sende min artikkel til det "liberale" organ Dagbladet! (Dagbladet 25/5-1956)

(Denne var opprinnelig skrevet som skolestil, som jeg fikk M+ på av min personlig kristne, men likevel tolerante norsklærer og klasseforstander. Dog skrev han flere sider med kritiske merknader og motargumenter som kommentarer til besvarelsen. Positiv pedagogikk!

Jeg var på denne tid ekstremt begeistret for alle filosofer og forfattere som kritiserte og endog latterliggjorde kristendommen  - f.eks. Voltair om å knuse skamløsheten, og religion som kun overbygning på moralen til erstatning for frykten for politiet overfor menigmann, samt Øverland om kristendommen som den tiende landeplage og nattverden som kannibalisme...

Først som "moden mann", 39 år i 1975, er jeg rede til "å gjøre noe med det", og finner at tiden er inne til å beskikke mitt hus i retning av intellektuell redelighet som agnostiker, og altså melde meg ut av statskirken, og ikke gå inn i noe annet trossamfunn, men kanskje søke tilknytning til Humanetisk Forbund.

Jeg bruker sogar min "gymnasiastartikkel" som begrunnelse for anmodningen om utmeldelse til tross for at jeg forlengst er blitt lektor, og kanskje kunne ha uttrykt meg enda mer dypsindig og akademisk. Jeg syntes da, og kanskje enda mere oppsiktsvekkende, jeg synes fortsatt, som 62-åring med lang livserfaring og mange prøvelser og noe mer lesning bak meg, at denne artikkelen "holder" som "forklaring"både på de erkjennelsesmessige, moralske og psykologiske aspekter som knytter seg til spørsmålet om religiøs tilknytning! Jeg gidder ikke flere spissfindigheter om disse spørsmål på nåværende stadium av livet.

Religion og tro føles ikke lenger viktig for meg!

Det er kanskje paradoksalt, ettersom folk flest begynner å gruble mer over slikt når de føler at "det jordiske liv" begynner å nærme seg slutten.  Jeg synes tvertimot at jeg heller vil bruke tid og tanker og følelser på viktigere ting , som familie og fritid, sosial kontakt og for eksempel fotball, for å nevne noe.

I samtale med prost Aas i 1975 ga jeg uttrykk for lignende tanker, og la selvkritisk til at "dette kanskje kunne skyldes at jeg har stagnert i min intellektuelle utvikling på gymnasiaststadiet...". Prosten svarte, litt lettvint , syntes jeg da, men sikkert ærlig ut fra hans ståsted, "Ja, du la meg ordene i munnen."Jeg skjønner heller ikke hvorfor prosten var så velmenende å sende mitt utmeldingsbrev tilbake fordi han "antar at jeg en gang i fremtiden kan angre at jeg har gitt utmeldingen denne formen, og at det da tross alt er bedre at jeg har dette brevet enn at det skal bli liggende i arkivet."

Dessverre kan jeg ikke nå gå i videre dialog med prosten om hvordan jeg nå ser på dette i et 23-årsperspektiv, ettersom prosten forlengst er gått til sitt "evige liv", mens jeg inntil videre fortsatt befinner meg "her nede", og i min enfoldige arroganse synes at brevets form var helt suverén, og at jeg beklager at det ikke ligger i arkivet  Hvorfor er det så viktig for skolefolks seriøse overordneder å beskytte enkelte av oss mot oss selv?

Noe av det samme skjedde med rektor Jarle Pettersens berømte brev til Kongsvinger skolekontor i skolesjef Sigvart Svendsens tid om at "I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, Jehovas Vitne får låne Tråstadhallen!" Dette historiske klenodium er visstnok også fjernet fra arkivet i formyndersk hensikt. At enden på "utmeldingssaken" ble at jeg trakk den tilbake etter muntlig dialog med prost Aas, som jeg fikk et vennskapelig og hyggelig personlig forhold til, er til å leve med.

Jeg er fortsatt statskirkemedlem, og synes det er OK å være én av de over 90 prosentene som halvhyklerisk benytter Den Norske Kirke, den såkalte "folkekirken", som "serimonimester"ved de klassiske 4 anledninger, dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Det får stå der som et tankekors til det er altfor sent "å gjøre noe med det" nok en gang og definitivt. Men selvsagt er det et stadig irritasjonsmoment selv om jeg nå har et ganske avslappet forhold til problematikken.

Jeg blir jo "fly forbanna" rett som det er når bispekollegiet og kirkerådet og i særdeleshet indremisjonsselskapet driver dels med snurrepiperier og dels med menneskehets! Det er jo bare for dumt og for primitivt! Men vanligvis gidder jeg ikke å engasjere meg i den offentlige debatt om slike ting nå lenger.

I forhold til mitt broderskap i Odd Fellow har jeg også hatt visse betenkeligheter med min oppriktighet i trosspørsmål. Men her er det jo så viselig innrettet at vi til tross for mye gammeltestamentlig tankegods i våre ritualer og nytestamentlig i vår terminologi, likevel står over alle konfesjoner og alt sektvesen, og bare bekjenner oss til troen på "et høyere vesen". Dette begrepet kan jo tolkes temmelig fritt, individuelt og filosofisk, og Ordenen har vedtatt å godkjenne både humanetikere og agnostikere, men ikke ateister i sine rekker. Jeg har derfor tilhørt dette gode broderskap nå i over 12 år, nådd øverste patriarkgrad i Leiren  og fått "ringen"!

Det er dog ikke for meg et "religionssubstitutt"!

"Banningen i Stangvik kirke" 1.juledag 1976  som det refereres til i portrettintervju med meg av Sigmund Fossen i "Glåmdalen" 22. februar 1992, er jo unektelig et "høydepunkt" i mitt utagerende religiøse engasjement. Jeg føler meg fryktelig såret i egenskap av akademisk borger fra Universitas Osloensis når min hjembygds sogneprest på selve juledag mistenkeliggjør dette læresteds teologiske fakultet og ber om offer til det forhatte Menighetsfakultetet i mine øyne, slik som jeg innledningsvis har antydet noe av bakgrunnen for.

Mens den "forbannede kompakte majoritet" av "grasrotsmenigheten" reiser seg for å gå frem og ofre, bryter følelsene frem i meg, slik at jeg til tross for at min gamle far og tre mindreårige barn sitter ved siden av meg i kirkebenken, "velger å gjøre skandale", reiser meg og sier høyt:  "Dette finner jeg meg faen ikke i!" Så går jeg ut, og smeller kirkedøren hardt igjen etter meg !

Stakkars godslige sognepresten får lettere sjokk, og kommer ut av hva han egentlig skal si fra prekestolen, og forkorter resten av seremonien, er det senere blitt meg fortalt av noen som var tilstede og oppfattet seansen.

Senere ble dette en anekdote i flere varianter.

Jeg har fornemmelsen av at episoden ennå huskes når jeg en sjelden gang setter mine ben i denne kirken, f.eks. ved kirkekonserter. Noen liksom stirrer på meg med blikk som "jøss går han i kirken". Jeg fant det nødvendig med en oppklaring fra mitt ståsted i 3 lokalaviser.      

Min fetter, universitetsteologen under både Jakob Jervells og Helge Hognestads kateter, og sønn av en av mine kristenliberale læreronkler, senere både sogneprest på Vestlandet og norsk prest i utlandet, kom smilende etter, og sa til meg før julemiddagen at han hadde sittet 4 benker bak oss i kirken, og hadde hatt lyst til å gjøre det samme som meg med samme begrunnelse, men han kunne ikke godt tillate seg det i sin stilling og situasjon. "Så høyt har det ikke smelt i kirkedøra siden Wittenberg", la han til. Det gjorde meg godt å få et slikt perspektiv på det inntrufne.

"Den store kirkestriden i Kongsvinger" velger jeg nå i hovedsak å la tale for seg i form av de fotostatkopierte avisinnleggene med enkelte  påførte notater istedenfor å gå inn på selve realitetene igjen.Det er jo ganske bemerkelsesverdig hvor stor mediaomtale en slik relativt liten sak i substans kan få både i lokalpressen og litt lenger ut når tema, personer, handligsforløp og presentasjonsformer ligger til rette for det.

Det var jo egentlig en skjebnens ironi at nettopp biskop Hille skulle bli skyteskive, en av de mest liberale biskopene i det daværende bispekollegium, og i det tradisjonelt mest liberale bispedømme i Norge. Hognestads senere utvikling innenfor og utenfor Kirken skal heller ikke her kommenteres.

Jarle Pettersens personlige rolle i dette "mediaspillet" er interessant og psykologisk/sosiologisk sett både interessant og morsom. Med sin helt unike sans for humor og dramatikk, sine sammensatte verdiholdninger og sin sjarmerende påvirkningskraft og innflytelse over sine kolleger og venner, setter han det hele igang med kollegiemøte på egen skole, lar seg intervjue av Hedmarksradioen og trekker seg deretter tilbake til sitt hjem i Badstuveien og lar "snøballen rulle" av egen kraft, vel vitende om at han har støttespillere som både er tale- og skriveføre og protestlystne der ute i miljøet.

Både denne "religionskrigen" og saken om alternativ livssynsundervisning, danner vel en slags opptakt til "den store skolestriden i Kongsvinger,"med skolesjef Erik Steen i hovedrollen, som jeg har omtalt annet steds..Her var jo også religion og livssynsspørsmål både en underliggende og en direkte saklig faktor

 Jarle ! ! !

Kongsvinger English-Speaking Club
var nesten en "institusjon" i vår småby rundt 1975, liksom tilsvarende i storbyen Oslo ca 10 år tidligere. Min tale på "den store ambassade-festen" i Vinger Hotell beskriver vår virksomhet. Det var en fin tid, men klubben er ikke senere blitt gjenopplivet etter at den gradvis gikk i oppløsning, selv om mange av personene fra den gang stadig er oppegående i Kongsvingermiljøet på flere områder. Men mange er jo også borte, reist eller hva verre er, så hver ting har sin tid...

Allan Wittingham, legendariske fotballtrener Danny MacLennon, Winnie Lind, rektor Harald Rokstad, lektor Erik Sinding Larsen, sykepleier Margaret Tangen og Glåmdalens Toril Marshal var sentrale personer i vår glansperiode.

  (Danny på privat besøk med datter i Langelandsfaret 23. Utenfor "Englishspeaking club" husker jeg ham best fra hans råd på Gjemselund etter rent vristspark fra 16-meteren og stang rett inn:

"Remember Mr.Svorken, never repeat a good demonstration!" )

Anglo-Norwegian Summer Public School
på Skjeberg Folkehøgskole i 1969, og året før på Hundorp Folkehøgskole (nå Dalegudbrands gard på Vinstra), var fine sommeropplevelser og gode undervisningstilbud som alternativ til språkkurs i England, som allerede da begynte å komme, og som senere er blitt svært utbredt.

Kombinasjonen av 2 engelske og 2 norske lærere, 5 engelske kostskole-elever og de norske ungdommene var i grunnen ganske genial når det gjaldt å skape engelsk miljø som ved en ekte Public School. Inndeling i houses og praktisering av skikker skulle være mest mulig naturtro, og jeg tror også både det språklige utbytte som elevene fikk, og den personlige inspirasjon til videre studier i internasjonal ånd, hadde positive langtidsvirkninger for deltagerne.

I min avslutningstale på Speech Day på Skjeberg sier jeg bl.a. (... ) express some simple words of gratitude, first of all, of course, to the Norwegian boys for your excellent behaviour, your good temperament and high spirits, your sence of humour and your open-heartedness in your relationship with your teachers. I´d certainly like to see you all again!Next I´d like to thank the Bedford School Boys for their essential contribution. Thanks to the fact that you´ve done your jobs so excellently, I myself could go sun-bathing and sea-bathing, and really relax with an easy conscience. I also very much appreciated our informal talks during trips to Høysand and at dormitory feasts. I´m looking forward to seeing you all again in Oslo for a finishing cup of kindness before your return. Finally, Mr Knapp and Mr Naadland, - thanks to your leadership I think the very idea behind this course has been fulfilled. It´s very interesting, indeed, from a teacher´s point of view, to observe the tremendous change in personality development in a positive direction that seems to have taken place during 10 days of these very young men´s lives.

(... ) As far as I can see, the combination of learning English in a new way, and having a jolly good time living together in a sound competitive, but yet most friendly atmosphere, are factors underlying the proved success of these courses (... )

Jeg synes nå i ettertid at jeg ikke kun nøyer meg med høflighetsfraser ved denne anledning, selv om det jo er noen av dem også. Det ligger faktisk mange av mine "pedagogiske kjepphester"her!

Og det virker som om jeg riktig koser meg med selve formuleringene på et ganske høytidelig engelsk, som var mer vanlig i mine skolesammenhenger opp til dette tidspunkt, både her og ved Oslo Katedralskole, enn det senere har vært, på Hov og i Kongsvinger.

Med min gamle fri-idrettsleder fra BUL, Jacob Naadland, har jeg jo i mange tiår senere hatt god kontakt, og Friundervisningsleder og lærerhøyskolelektor på Elverum, Ninian Millar, har jeg også senere truffet ved mange anledninger, bl.a. han som leder og jeg som elev ved fagkurs i engelsk ved Hedmark og Oppland Lektorlag og Hedmark NUFO.

I det hele tatt har det vært mange "kryssende veier" innenfor et svært sammensatte pedagogiske miljø som er gjennomlevet gjennom en del faglig interessante og sosialt givende tiår.

Klassestyrertale ved Holt ungdomsskole 1978 -

Denne talen "sitter" ennå, 2 hele decennier etterpå, i mange elevers minne, og også i noen foreldres og enkelte læreres. Det får jeg nemlig av og til høre. Jeg er også så ubeskjeden at jeg ikke synes dette er så veldig rart, for jeg husker den også selv som ganske spesiell, samt at jeg husker den fine øyenkontakten jeg hadde med mange i salen, og trampeklappet på slutten.

Det jeg derimot synes er litt pussig, er at talen vakte såpass mye oppsikt både i positiv og negativ retning, og at den faktisk i noen grad tilogmed kan sies å ha dannet opptakten til "Skolestriden i Kongsvinger", slik som omtalt i boken om denne. Det er jo bare "for dumt"! Da må jo det som måtte oppfattes som "kraftuttrykk" være løsrevet fra sin sammenheng, og selve budskapet totalt misforstått, eller satt på hodet. Jeg får imidlertid akseptere og forsøke å forstå at enkelte kan være uenig i den "livsanskuelse" som kommer til uttrykk, og i de sitater og eksempler som benyttes for å underbygge visse verdier som jeg forsøker å formidle.

Ved gjennomlesning i 1998 får jeg faktisk lyst til å sitere/omskrive Mykle fra 1957

( om "Rubinen" ): Les talen 2 ganger, den har et budskap også! Som avtroppende 62-åring tar jeg slett ikke avstand fra det jeg som 42-årig klasseforstander på toppen av mitt yrkesaktive liv sier om: (... )

- Aldri har ungdommen vært verre enn nå, for over 2000 år siden (Sokrates). Alder er ikke et spørsmål om år, men om sinnstilstand. Vi er temmelig like, og gode på bånn alle sammen. Menneskenaturen er god, læren om arvesynden tiltross. Når den ny vin blomstrer, så gjærer det i den gamle. Du skal ikkje sova burt sumarnatta. Early to bed and early to rise, and you´ll meet very few of our best people. Lærerdeltagelse på nachspiel med elever burde være obligatorisk for fast tilsetting. Hvordan tolkes Mønsterplanens intensjoner, og hvor stor er takhøyden i norsk skole?). Ikke alle vet at slike nachspiel idag går "pynteligere" for seg enn for 20 år siden! Hva med 20 år etterpå?

Gjør opprør mot urett og Janteloven! Stol på deg selv. Vær deg selv. Realiser deg selv. Tenk fritt og fordomsfritt. Dere er ikke like, men likeverdige. Lev Livet. Finn din måte. Bare eksistere er ikke nok, finn mening, tilfredstill behov, for deg selv og dem som betyr noe for deg. Life is a series of ups and downs. All the world is a stage, and we are merely players. The world is a comedy to those who think, and a tragedy to those who feel, men jeg sier bare her og nå: Bruk både forstand og følelser. Ha respekt for logikk og kunnskaper, men vit også at klokskap og lykkefølelse ikke kan måles i kunnskapsmengde. Ikke vær altfor redd for å dumme deg ut hvis du derved kan få nærmere forhold til andre mennesker. Jeg takker også for alt hva jeg har lært av dere.

Det er tydelig at jeg har gitt mye av meg selv i denne talen! Mange dype sitater og personlige refleksjoner til tross; jeg tror ikke talen gikk over hodet på folk. Noe svulstig skal det etter min mening være ved høytidelige anledninger. Det behøver ikke å bli gravalvorlig for å være alvorlig. Ofte bærer vår tid preg av overforenkling og altfor stor nøkternhet både i form og innhold, særlig form, også ved anledninger som burde tilsi andre dimensjoner.

Rektortaler ved Tråstad ungdomsskole 1987 og -88
Tema i "den store talen til elevene ved avslutningsfest" er om læring og livet og om karakterer og karakter. Jeg synes nå i ettertid at den talen på en god måte balanserer verdien av ulike former for kunnskap, og at den respekterer ulike mennesker og verdier. Toleranse og menneskelighet poengteres sterkt mellom linjene.

At jeg valgte å belyse en del sentrale verdibetraktninger gjennom å bruke "levende modeller" fra min egen skoletid, falt i meget god jord, og jeg har i mange år etterpå fått spørsmål både fra elever og foreldre som var tilstede, om hvordan det egentlig har gått med Kjell og Bjarne, og det har jeg heldigvis kunnet svare ganske presist og ærlig på, skjønt det ikke har vært hovedpoenget i denne talen.

Avskjedstale til Tråstad-lærerne 17/6-88 ved middag på Chang Ching House.

I boken "Sluttstrek for skolen" kommer jeg jo en del inn på at min rektorperiode på mange måter var en stridig tid. I denne talen hever jeg meg i stor forsonlighet over dette med overveiende svært så nøkterne betraktninger, dog med en viss brodd enkelte steder. Både ironi og selvironi er karakteristisk for formen.

"Bokanmelderen"
Jeg har selvsagt aldri tatt mål av meg til å bli bokanmelder på alvor. Jeg har ikke lært særlig mye om litteratur, og har heller ikke lest så mye. Denne gimmicken med anmeldelser av min beste venns bøker synes jeg imidlertid er morsom! Skjønt det er slett ikke noe falsum. Jeg har gjort så godt jeg kunne, som amatør. Det er i og for seg ærlig ment, og jeg står for det jeg har uttalt. Men selvfølgelig er dette først og fremst en vennetjeneste overfor min aller beste venn gjennom en mannsalder, fra felles skole- og studietid til hektisk yrkesperiode hver for oss, men med hyppige møter såvel i gamle som nye omgivelser, delvis under omskiftelig familieliv og "omskolering" til en annen tilværelse som aldrende. Det er forbannet bittert at skjebnen ville at vi ikke nå begge skal skrive samtidig som aldrende småbohemer, og utveksle gjensidige nyerfaringer og fortsatt dele de gamle nostalgiske!

Et bittelite plaster på dette siste såret er når jeg en relativt sjelden gang møter en annen av Eides anmeldere, redaktør Egil Torvik, på Tostrupkjelleren, og kan snakke anekdotisk og personlig om vår felles venn, Bjørn.  Torvik var med på å feire Eides store 50-årsdag i verdige former på Hotell Nobel i Molde, kun med telefonisk gratulasjon fra meg, dessverre, dessverre. Selvsagt burde jeg ha tatt tjuvperm fra skolen og direktefly til Årø for å være mine venners venn ved en slik anledning. Det ble jo aldri noe dacapo på 60-årsdagen, slik som jeg vel trodde det skulle bli.

Hans anmeldelse understreker jo også hvordan mediaverden og dens utøvere fungerer sammen. Torvik siterer meg uten på det tidspunkt å kjenne meg personlig, altså bare med forfatteren som mellommann. Typisk for "Køpenickiadelignende tilstander" er det også at lokalavisen Driva siterer Norges eldste avis Morgenbladet med hensyn til sin lokale forfatter, og kanskje tror at denne Svorken virkelig er Morgenbladets faste og proffe anmelder, istedenfor å være identisk med deres egen "sommerferiekverulant" 2-3-tiår tidligere.

Saklig sett er jeg faktisk litt stolt over det jeg iakttar og påpeker om bokens ingredienser, bygdemiljøet, Mykle-assosiasjonene (selv om disse er veldig åpenbare), forfatterens "tospråklighet", og endelig selvironien som både går på forfatter og anmelder i sluttreplikken om uforbederlige bygderomantikere og aldrende kristianiabohemer fra 60-årene.

Med hensyn til Bjørn Eides bitre strid med Hans Hyldbakk   både i avisspaltene og i privat brevkorrespondanse, velger jeg standardfrasen "ingen kommentarer", i pietet overfor min litt personlig  bekjente, bygdedikteren som fylte 100 år 8. mai 1998. Virkelig synd og  unødvendig at et mangeårig vennskap mellom den gamle Hans  og den unge Bjørn skulle ende slik

I Tande P´s smak
"Mot alle odds-anmeldelsen" kommer til å bli min mest "berømte/beryktede" og omtalte etter at den til de grader falt i selveste Tande P´s smak i en prestisjetung Dagbladspalte. Dette satte jeg pris på, selv om mine døtre på arbeidssteder og utesteder i Oslo visstnok ble lettere flaue over gamlefar da de ble spurt om dette var faren deres.

Tande P. skriver i sin Dagbladspalte 20/9-91 bl.a.:

Anmeldt for reisning... anmelderne gjør ofte bedre litterære prestasjoner

enn forfatterne de anmelder... En innmari god bokanmeldelse så forleden dagens lys i avisa Driva... "Erotikk spiller også i denne romanen en vesentlig rolle. I så måte må det vel betraktes som et kvalitetsstempel at en middels potent middelaldrende mannlig leser ble påført ereksjon opptil flere ganger under lesingen". Hatten av for Ola Svorken... Dette blir suksess!... For nå vil sikkert Svorken bli anmeldt av sedelighetspolitiet? Og puritanerne vil gå mann av huse for å skaffe seg boka - for å finne ut hva det er som har hisset opp Svorken så til de grader...

 "Lørdagsbordet"
Det sosiale liv på gamle, tradisjonsrike Rådhusrestauranten i Kongsvinger på lørdager ca. klokken 12-16 i en ca 10-årsperiode rundt 1980 var for meg som cafémenneske veldig viktig. Det var det nærmeste jeg i denne småbyen kunne komme det urbane miljø med pulserende gjennomstrømning av kjentfolk, frisinnet replikkveksling og kontinentale drikkevaner som fascinerte meg på Theatercaféen i Oslo i min studietid og senere da jeg bodde i hovedstaden. Enkeltepisoder med mer "nordiske" drikkemønstre ødela ikke helhetsinntrykket av en viss stil over denne periodens "lørdagsbord".

Noe av det mest  fornøyelige med "Lørdagsbordet" var den nære kontakten mellom lokalpolitikerne, lokalpressefolket, lokalkjendisene og lokalbegersvingerne av de forskjelligste avskygninger. For oss "voksne" er kafékulturen aldri blitt den samme i Kongsvinger etter at Rådhusrestauranten etter diverse åndebesvær omsider døde hen. Det er derfor jeg i 1993 kjemper så drabelig i avisspaltene og i Kommunestyret for en "gjenoppliving"

I betydelig grad var vel også denne kulturen personavhengig, noen flyttet og noen ble borte og noen la også om sin livsstil. Jeg minner spesielt om mitt ofte  siterte utsagn om at "byen ble aldri den samme etter at Henning Stenerud forlot den. "

P.S. Og nå etter 10. april 1999 blir heller aldri LIVET det samme etter at han forlot oss alle for godt. Jeg er glad for at Tor Solbakken skrev minneordet på vegne av oss alle. 

Da Rådhusrestauranten ble borte, og byen egentlig ble uten treffested med særpreg for "voksne", søkte jeg etterhvert mer og mer tilbake til hovedstaden for å tilfredsstille denne del av mine sosiale behov. Theatercaféen og Valken og Lorry var der som før, og i tillegg kom Ryktebørsen på Amalienborg for en kortere periode, samt ikke minst, jeg gjenoppdaget Tostrupkjelleren fra 60-årene, som nå ble Presseklubb. Min pressesønn hjalp "under tvil" sin halvgamle far til å få eget medlemskort, under påskudd av å være betydelig lokalpolitiker, samfunnsdebattant og frilanser!

Om minneord
Minneord hører ikke akkurat til mine "lystbetonte" skriveoppdrag, enten de er selvpålagte eller kreves av meg "i embets medfør" Likevel har jeg i årenes løp  skrevet temmelig mange minneord.De jeg har tatt med i min Diversebok  er alle svært personlige og kanskje litt utradisjonelle i både form og innhold.Ett gjelder en mann av den største betydning for min utvikling som barn. Et annet er skrevet i takknemlighet mot min første arbeidsgiver.Et tredje er internt i familien, men likevel på sin plass.ut fra faglig/yrkesmessig begrunnelse. Et fjerde og femte er en kombinasjon av kollegaforhold på jobben og i aller høyeste grad personlig vennskap.

Forøvrig kunne nok nekrologskriving nesten blitt heldags-og helårsbeskjeftigelse i min nåværende alder dersom man skulle følge opp hver gang en person som man har hatt et mer eller mindre fortrolig og godt forhold til, "går ur tiden".Men her har jeg bevisst valgt å bli meget restriktiv.

Unntaksvis velger jeg å skrive personlige brev direkte til pårørende, istedenfor avisnekrologer, når jeg føler at situasjonen krever det, eller når egne følelser presser ekstra hardt på.

P.S. Nå føler jeg at jeg aldri mer kommer til å "orke" å skrive nekrologer. Da min aller beste venn i Kongsvingermiljøet døde nå nettopp, bare 49 år gammel, var det så sjokkerende at jeg fant alle ord meningsløse, og foretok meg intet!  Den samme tomhets - og savnfølelse oppsto da min kombinerte studiekamerat, kollega, venn og nabo plutselig gikk bort like etterpå; skjønt jeg møtte apatisk frem i begravelsen...

Odd Fellow
Siden 1987 har jeg vært en ODD FELLOW, broder i LOGE 67, Castrum Kongsvinger, 4 grader, og patriark i LEIR 1 NORGE, 3 grader, "ringen" 14/10-98.

Jeg har ikke hatt "tunge verv eller embeder"i Ordenen, men vært en alminnelig broder i over 10 år, og nå altså patriark, og akter å forbli på dette plan i overskuelig fremtid. Jeg kan av åpenbare grunner ikke gå nært inn på en beskrivelse av dette losjeliv ettersom det dreier seg om en lukket orden. Jeg har kanskje heller ikke vært noen "ekte Odd Fellow" i den forstand at denne tilhørighet i høy grad har preget min hverdag, tatt mye av min arbeidskraft og vært prioritert i min fritid. Jeg har ikke deltatt i pinseutfarter til losjer i andre land, jeg har ikke Rebekka-kone, og jeg tar ikke ordet oppe i salen til ritualpørsmål, bevilgningssaker eller bygningstekniske spørsmål.

Men jeg har deltatt i et rimelig antall møter, gjort en meningsfylt sosial innsats for de eldre som vi lager hyggetreff for, og satt pris på svært mange personlige bekjentskaper og følt et betydelig broderskapsmessig fellesskap både på utallige ettermøter og i hverdagssituasjoner av ulike slag.

Men ærlig talt har jeg ofte følt de såkalte forhandlinger i losjens organer som lite vesentlige og meningsfylte. Med velvillig tolkning kan jeg kanskje også si at ritualer og spill har gitt meg noe positivt, men neppe mer enn lesning av Gammeltestamentet og diverse former for kontemplasjon sikkert også kunne ha gitt.

Derimot har jeg i betydelig grad opplevd stillheten i losjesalen, samt stjernehimmelen i leiren, som mentalhygiene, en vitamininnsprøytning før møtet med neste dags hverdagsproblemer. Og ettermøtene med sosialt samvær har jeg nesten ubetinget opplevd som menneskelig givende. Her er ingen ubehagelige,, ubehøvlede og irriterende medmennesker, men nesten uten unntak bare hyggelige, og til dels meget spirituelle og interessante mennesker. Kanskje blir idyllen og harmonien til tider vel påfallende?

Og som innflytter til Kongsvinger i 1973 har Odd Fellow-tilknytning fra 1987 gitt meg et visst perspektiv gjennom personlig bekjentskap med noen av loge Castrums stiftere, fra 1953 som broderforening og fra 1963 som selvstendig losje, f.eks. Leif og Per Castberg Voss, Jørgen Husemoen, Ole Moss, Paul Scott, Odd Hultgren, Johs. Pettersen, Ernst Engh og Hans Christian Boisen. Nesten for hvert skritt jeg tar i denne vår småby treffer jeg eldre, jevnaldrende og yngre brødre, og befinner meg vel derved. Jeg tror jeg kommer til å dyrke det vennskapelige og sosiale fellesskap innenfor ODD FELLOW i betydelig grad i årene som kommer.

Mitt forhold til bekjennende tro på "et HØYERE VESEN" er antydet som et filosofisk problem i det jeg har skrevet om RELIGION, men byr ikke på nevneverdige praktiske problemer. Jeg har også her i høy grad inntrykk av at dette heller ikke er noe adekvat problem for en overveldende majoritet av medbrødre med tilsynelatende tilsvarende livssynsrelasjoner som meg selv.

Så lenge Ordenen og Storlosjen meg bekjent ikke har satt dette definisjonsspørsmål skikkelig under en fagfilosofisk lupe, "gidder ikke" jeg å gjøre det heller, bare for "å holde min agnostiske sti ren".

Humanetikere godtas jo, og ateist er jeg ikke fordi det egentlig er like lite forenlig med en vitenskapelig holdning til eksistensielle spørsmål som personlig gudstro er det!