Kap 4 Kjendisanekdoter

Med Ernst Sørensen og André Bjerke på Theatercaféen
En kveld rundt 1960 var det stappfullt av studenter i gamle Aulakjelleren under et stort debattmøte om språkutviklingen. Innledere var professor Sigmund Skard fra nynorsk- og samnorskleiren, og André Bjerke og Ernst Sørensen fra "oss".

Jeg overvar møtet sammen med Kai Dyrkorn, som fra før var stor Sørensen-beundrer; jeg kjente ham på det tidspunkt ikke personlig, og heller ikke så mye på avstand.

Fra selve debatten skal jeg ikke gjengi saklige synspunkter;  vi tok ingen notater.

Jeg husker først og fremst at "våre to" drev "min engelskprofessor" nesten til vanvidd med sin ironiske debattform. Forsamlingen lo mer og mer etter som Skard ble sintere og sintere, rødere og rødere i toppen, og ordene knitret som maskingeværsalver ut av munnen på ham, enda mer enn vanlig, slik jeg fra før kjente ham fra hans litteraturforelesninger i auditorium 15 i Vestbygningen.

Kanskje ligger denne opplevelsen nokså mye bak når jeg ofte senere i livet, i forskjellige sammenhenger, har hevdet at "det viktigste er å vinne debatten, ikke sakene og avstemningene".

( I min smule lokalpolitikerkarriere har jeg sogar til mine kollegers enorme irritasjon og forbauselse åpent innrømmet at jeg ofte bevisst snakker mer til galleriet og pressebenken enn til salen).

Etter møtet ble våre to debatthelter stående et par minutter utenfor Domus Media for å oppsummere, mens Kai og jeg tok det med ro bare på noen få meters avstand, ærbødig tyvlyttende til hva de sa.

"Så du hvor sint han ble?" sa Ernst lattermild. "Javisst", sa André, "jeg tror det gikk bra".

"Da går vi vel over en tur", sa Ernst, hvorpå de skrådde tvers over Karl Johan, rett gjennom "Nille", over Stortingsgaten og inn på "Caféen", uten å ense at de hadde sine to aller største beundrere på slep, de relativt nybakte studenter fra "nynorskens høyborg", Orkdal off. landsgymnas. Så paradoksal var verden i "de gyldne 50- og 60-årene", slik jeg nå i snart overmoden alder tenker tilbake på dem. En to-tre halvliters tid senere var vi i spirituell samtale ved felles bord, etter at vi på en fiffig måte hadde greid å få kontakt nede på toalettet i felles presserende ærend der, og ble invitert bort - den desidert største hendelse hittil i våre unge stud.med. og stud.philol.- liv!

Mer om og med Ernst på TC
Senere ble det flere interessante møter med begge disse riksmålsgigantene og kulturpersonlighetene, som nok dessverre ikke helt har fått den almene anerkjennelse som de burde ha hatt i litteraturhistorien og det generelle åndsliv utenfor vår egen bevegelse, slik det har utviklet seg i "A-4-retning" i løpet av de siste par-tre decennier.

Fra det indre miljø på"Caféen" tar jeg her med 2 selvopplevde hendelser:

Én gang reddet Ernst meg fra en pinlig situasjon der. Jeg hadde besøk av min barndoms lensmann fra mitt hjemsted. Han var nå førtidspensjonert, og i hovedstaden "for å gjøre byen".

Plutselig reiste han seg ved bordet og ville synge, bare etter én konjakk. Han hadde fått insulinføling! Legendariske hovmester Dahlin styrtet til og ville ha "lovens lange arm" utvist, noe jeg ikke fant urimelig, men dog ytterst flaut. Da kom Ernst smilende bort og sa at han gikk god for sin gamle venn fra Trondhjem. Derfra kjente de begge formannen, nota bene, ikke forkvinnen, i Trondhjem Riksmålsforening, Janna Ullman, altså Livs mor. Deretter oppsto en humoristisk meningsutveksling om hennes karakteristiske egenskaper og attributter. Ernst syntes hun hadde et noe for firkantet og unyansert sprogsyn. Lensmannen syntes først og fremst at hun var en flott Quinde. Jeg forbandt henne mest med at hun hadde vært den perfekte vertinne den gang i russeåret -57, da Erik Godager og jeg besøkte henne i hennes hjem, og hun etterpå spanderte en helaften i Palmehaven på oss fattige studenter, men bolde riksmålsforkjempere, fra provinsen lengst sør i Trøndelag, som hadde organisatorisk samarbeid med den mektige foreningen i stiftshovedstaden.

Da hovmesteren hørte alt dette, roet han seg ned, og det ble ingen sang ved bordet.

Til slutt skal nevnes at Ernst Sørensen ikke hatet nynorsk. Han hatet SAMNORSK! Klassisk landsmål respekterte han. Han snakket varmt om Vinje, Garborg, Duun og Aukrust, det jeg hørte. Og et absolutt høydepunkt i eleganse og kurtise var den aftenen på Theatercaféen da han gikk bort til bordet hvor den nyutspungne "nynorskstjernen", Marie Takvam, satt, og knelende omfavnet henne og kysset henne med stor ømhet langsomt på hånden, via overarmen og oppover på hennes nakne og hvite skuldre. Stor munterhet blant et stort publikum! Og herr Hovmester lot det under en smule tvil skje, skjønt opptrinnet vakte betydelig oppsikt, og var på kanten av frivol adferd på en så fin restaurant i første halvdel av 60-årene.

Ernst Sørensen var om mulig enda oftere på TC enn selv André Bjerke.

I hele den felles studietid for Kai Dyrkorn, Bjørn Eide og meg ( og de "assosierte medlemmer" Jørgen Jørgensen, Dag Coucheron, Otto Hageberg, Børre Johnsen og Sverre Lid ) spiste vi fast søndagsmiddag på Theatercaféen, og gikk der jevnlig også på hverdagskvelder. Ganske utrolig" kanskje, som "fattige studenter". Men TC var faktisk ikke spesielt dyr restaurant på den tiden heller, og det var ikke spiseplikt for stamgjester, og vi jobbet alle hardt i sommerferiene for å spe på studielånet slik at vi kunne prioritere som vi gjorde. På helt vanlige hverdager, mellom forelesningene, spiste vi jo fiskeboller til  Kr 1,80 på Varden, raspeballar til 2, 70 på Parkstova eller Hamburger til 4, 50 med studentrabatt på Humla, senere Ribo, alt dette for å kunne tillate oss søndagsmiddag til 10 -15 kroner og jevnlige halvlitere til 3, 30 på TC.

Ernst Sørensen "bodde" på Theatercaféen - gjerne fra lunsjtid til stengetid, og år etter år, i flere tiår - bortsett fra at han vel både skrev og underviste andre steder også innimellom.

En del av anekdotene og sitatene etter ham er vel tatt vare på, men det meste av viddet tilhørte nok kun øyeblikket, de mange øyeblikkene. "De tørste skal være de siste, som skrevet står". "Samnorsk er som å drikke champagne av kopp " osv. osv. Samt dette: "Hva caféen ikke ga oss, kunne kanskje Bios gi oss". Dette siste var vel i et sjeldent anfall av helsebetraktninger, og jeg må da også innskyte at jeg en enkelt gang påtraff ham sammen med en engere krets av venner på søndagstur i Nordmarka, litt innenfor Sognsvann, kledd i anorakk og med gammel ryggsekk slengende på ryggen. Men ellers altså var det helst i strøket rundt Stortingsgaten han kunne påtreffes, og en enkelt gang for mitt vedkommende på "Valken. "

Nå var Sørensen selvsagt ikke bare sprogpolemikeren, som jeg først og fremst kjente ham som, men også en usedvanlig mangfoldig kulturpersonlighet, litteraturhistoriker, forfatter, dikter, journalist, redaktør, foredragsholder, kåsør, lærer - og antroposof. I samtale med Ernst satt man selvfølgelig ofte igjen med økte faktakunnskaper om de emner som ble berørt, men den alt overveiende følelse man satt igjen med, var at man hadde fått utvidet sin horisont og sitt perspektiv!

Møte med Aksel Sandemose på Theatercaféen

Periodevis i 1950- og 60-årene satt Aksel Sandemose  ofte flere dager i trekk på Theatercaféen. Oftest satt han der alene, som en utilnærmelig Sfinx. Av og til var han der sammen med sin tredje og siste kone, en ung og vakker dansk dame, som kunne forårsake sjalusifølelser hos den gamle dikterhøvding. Ja, en gang ble Sandemose sogar slått ned utenfor på fortauet, uten at jeg husker detaljene omkring den episoden, men den vakte betydelig oppsikt i miljøet.

Så utilnærmelig var Sandemose på kafé at han var kjent for å bestille en ekstra drink i et glass som han satte foran seg på den andre plassen på et to-mannsbord, for at det skulle se ut som om han hadde selskap, og ikke ville bli forstyrret av uvedkommende.

En slik søndag satt Bjørn Eide og jeg et stykke inne i lokalet, i "Bunnefjorden", ved et firemannsbord med ryggen mot veggen og utsikt mot Klingenberggaten.

.

Vi hadde i et par timer iakttatt at det ingen andre kom til "Sandemosebordet" ved en av søylene under og litt foran "musikkhyllen til valsekongen", Reidar Thommessen. Stud.odont. Bjørn Eide  hadde lest alt, absolutt alt, av Sandemose. Han beundret ham nesegrust, og identifiserte seg sterkt med hans karakter og livsstil. Han var helt "syk" etter å gå bort å snakke med ham. Men han visste utmerket godt at Sandemose kunne være outrert avvisende når han været faren for inntrengning ved hans bord fra kjendiskåte lømler, kultursnobber, kvasilitterater og alskens andre banale gjennomsnittsmennesker som intet av verdi hadde å tilføre hans egen tankeverden når han slik satt i kreativ kontemplasjon, eller rett og slett bare ønsket å slappe helt av kun i sitt eget gode selskap.

Vel, nok en halvliter satt Bjørn ganske taus og overveiet alle disse motforestillingene - kanskje var han, for å være helt ærlig, en smule kjendiskåt - og kanskje også i en viss forstand litt kultursnobb - men kvasilitterat og gjennomsnittsmenneske? - Nei, ikke faen heller!  Dermed reiste han seg, og gikk på toalettet, i første omgang. Han ble lenge der nede i underetasjen. Hadde han kanskje møtt denne stamgjesten, fabrikkeieren som vi kalte "Såpekoker´n"? Eller var det åpningsreplikken som trengte finpussing og utenadlæring?

- Oi, der kom han endelig. Han går rett og stødig, passe fort, virker verdensvant, ansiktet i alvorlige, men ikke gravalvorlige, folder. Han ser ut som en akademiker, hvilket også en stud. odont. visselig er, spesielt når han ikke bare leser faglitteratur, men et bredt spekter av norsk og engelsk samtidslitteratur. Han ser dog ikke ut som en kultursnobb, takk og pris. Mer som en blanding av kulturradikaler og finere bohem, som vel også stemmer godt overens med selvbildet... Der holder han på å passere stambordet, men stopper plutselig, men behersket, tar et lite skritt tilbake, lener seg mot Sandemose, og åpner munnen... Men hva i all verden skjer - skjedde?

Bjørn blir plutselig rett i ryggen igjen; han hopper formelig bakover, snur på helen, og kommer med forholdsvis raske skritt mot bordet hvor jeg sitter og venter. Kritthvit i ansiktet, som hadde han fått sjokk, virker besvimelsen nær, roper ut en bestilling på en dobbel whisky, syvogenhalv-centiliter, til kelneren som befinner seg ved sidebordet. Så vakler han opp i skinnsofaen, og sier stakkåndet til meg:" Faen til fyr, vet du hva han sa?"  -"Nei?" –

 "Vik fra meg menneske!!!"

Etter dette begynte også jeg å lese Sandemose. Jeg fikk låne "Varulven" av Bjørn fra hans private bokhylle på hybelen i Heierstuveien  allerede samme kveld. Bjørn fortsatte også å lese ham. Vi respekterte ham på en besynderlig måte nesten vel så mye som før, men vi var ikke helt sikre på om vi egentlig likte ham lenger. Tenk å møte en høflig og velment henvendelse på en så forutinntatt og arrogant måte - Vik fra meg menneske! Han hadde dog sagt menneske, ikke Satan!

Min første innskytelse hadde vært at vi skulle gi blaffen i studielånet, og vinke på hovmesteren og få sendt over en dobbel whisky til Sandemose også, i storsinn etter den forsmedelige kalddusj som vi hadde fått, og som en kompensasjon for det ubehag som vi i vår ubetenksomhet sikkert hadde påført ham. Men ikke en gang det turte vi! Imidlertid ble utsagnet stadig sitert i vår engere krets, og fikk etterhvert nesten rang av stående uttrykk.

(Slik så herrene stud.odont og stud.philol ut , henholdsvis i begynnelsen av " de gyldne 60-årene   -  og 30 år senere   -  " sic transit gloria

Med Olav Hestenes, Axel Jensen og Jens Bjørneboe på Stortorvets Gjestgiveri
Mitt første møte med Olav Hestenes  etter vårt samarbeide for riksmålssaken i mitt russeår 1957 var et tilfeldig møte på restaurant Gamle Kristiania i 1972.

Hestenes var forsvarer for Dr. Greve, som var tiltalt for å ha tatt LSD sammen med pasienter som ledd i psykoterapeutisk behandling. Bruk av LSD som et middel til gjenopplevelse av barndom og fortrengte opplevelser var på den tid en omstridt, men ikke helt uvanlig behandlingsmetode.

Det spesielle - og også "kriminelle" i saken, ettersom jo Dr. Greve, forøvrig han med barnesepereklamen, fikk fellende dom, og ble fradømt sin legepraksis for noen år, var ikke at han benyttet LSD i behandlingsøyemed, men at han SELV, som behandlende terapeut, inntok stoffet SAMMEN med klienten. Dette fordi han mente at dette skapte optimal tillit og samhørighet mellom de to parter i behandlingsrelasjonen, og at man således oppnådde en høyere form for EMPATI.

Forsvarsvitner i Greve-saken var Axel Jensen og Jens Bjørneboe.

Disse tre satt en ettermiddag etter dagens rettsforhandlinger på nevnte restaurant i livlig passiar. Tilfeldigvis ble jeg sittende ved sidebordet etter overvært engelskforelesning på Blindern, som jeg hadde studiepermisjon fra min jobb på Hov i Land, Statens Klinikk for Narkomane, for å følge.

Jeg kunne ikke unngå å høre hva disse herrer snakket om, for de hvisket ikke akkurat eller prøvde å gjøre seg anonyme eller reserverte på noen som helst måte. Dette brukte jeg som påskudd til å ta kontakt, med tilføyelsen at jeg akkurat nå stod midt oppe i deres problemstilling i mitt arbeide.

Olav Hestenes gjenkjente meg faktisk også fra 15 år tilbake, og bad meg meget vennlig om å sitte ned ved deres bord. Han hadde interesse av å høre mine synspunkter på narkotikaproblematikk generelt og på LSD i behandlingsøyemed spesielt, sa han. Etterhvert i samtalens løp mintes vi også Orkdalsepisoden og andre ting fra 50- og 60-årenes språkstrid.

Axel Jensen opplevde jeg som ekte, men ekstrem i sin stoffliberalisme, nærmest blottet for motforestillinger. Derfor fant Hestenes støtte i mitt nyanserte syn på disse spørsmål, og han underbygget dette kraftig med henvisninger til sine allerede da utallige forsvarssaker for mordere og vinningsforbrytere hvor stoff spilte en hovedrolle. Axel Jensen var overbevist om at det nettopp var sakens omstridte kjerne, den LSD-fremkalte EMPATI, som hadde hjulpet ham i behandlingssituasjonen med doktor Greve.

Jens Bjørneboe opplevde jeg som ekstremt bitter og sarkastisk overfor samfunnet som helhet og overfor besteborgerskapet i alle dets avskygninger. Men hans skarpsinndige observasjoner og hans rammende formuleringer gjorde sterkt inntrykk. Utrolig korttenkt og dumt av meg ikke å notere dem ned mens de var ferske, for nå er de jo forlengst borte.

Sjelden eller aldri har jeg tilbrakt mer interessante 2-3 timer over en del halvlitere ved et restaurantbord enn denne ettermiddagen på Gamle Kristiania, inngang Møllergaten.

Det er blitt sagt om Olav Hestenes at han dominerte ethvert restaurantbord han var tilstede ved, og nødig slapp andre til som ville føre ordet, men denne gangen lyttet han faktisk til sine forsvarsvitner med stor oppmerksomhet, og jeg fikk faktisk også følelse av at han lyttet til mine erfaringer fra Hov i Land med ekte interesse, og ikke betraktet det som utidig "kjendiskåthet" fra min side at jeg som ung jypling henvendte meg til deres bord. Det satte jeg stor pris på, og det gjorde at jeg også ved senere anledninger kom i snakk med ham på diverse utesteder, selv om riksmålskampen for oss begge var kommet på avstand. Jeg møtte ham senere med års mellomrom og ganske tilfeldig på Theatercaféen flere ganger, på "Kassa" ved Ullevål Stadion, på "Valken", på "Justisen" og sist på Tostrupkjelleren i november 1996, da han vemodig og nesten makabert, men typisk og fullt forståelig var der for å "ta avskjed" vel en måned før han motstrebende døde.

På skolen min ble det nesten en anekdote om meg av at jeg tok "tjuvperm" og reiste i hans begravelse i Frogner kirke - og ble borte i fire dager!

Debattkveld og nattevandring med Trygve Bull
Trygve Bull ville nok betakke seg kraftig for å bli registrert som "riksmålskjendis" på linje med de andre jeg omtaler. Hans engasjement i Arbeiderpartiets kultur- og språkpolitikk i 1950-årene, plasserer ham nok snarere som en av våre motstandere, saklig sett. Han var oppnevnt som bokmålsrepresentant i Norsk Språknemnd, og representerte som sådan nærmest den forhatte samnorsklinje, slik vi i riksmålsbevegelsen så det.Det var noe sterkt paradoksalt i at Trygve Bull, i likhet med sine berømte brødre fra samme intellektuelle miljø, jo både skrev og snakket et uklanderlig riksmål i praksis. Det er utvilsomt ut fra partipolitiske og sosiologiske premisser at Bull hele tiden har forfektet et langt mer"radikalt" språksyn enn hans personlige språkføring skulle tilsi. Bulls samboer i senere år fortalte meg også under Riksmålsforbundets landsmøtemiddag 24. oktober i 1998 at Trygve på eldre dager mente Riksmålsforbundets innsats hadde vært positiv og nødvendig for å forhindre kulturell forarming og en "språklig samling" etter utviklingslinjer som ville være helt ødeleggende for begge våre tradisjonelle skriftformer

Kombinasjonen radikal i vanlig politikk og konservativ i språksyn er forøvrig ikke uvanlig. Det er nok å nevne Bulls Mot Dag-venner, Arnulf Øverland og Sigurd Hoel, og at endog Olav Hestenes på litt eldre dager stilte seg bak et opprop til støtte for Arbeiderpartiet foran et Stortingsvalg. Mot Dag og Mot-Dag-istene har alltid interessert og fascinert meg, og det er først og fremst gjennom Trygve Bulls bøker om emnet jeg har skaffet meg noe kunnskap om dette. Det var derfor en stor opplevelse for meg å få treffe denne mannen personlig, som jeg så lenge hadde beundret på avstand. Dette skjedde under et debattmøte om skolepolitikk i gymnasiesamfunnet "Kattugla" ved min egen skole Oslo Katedralskole i 1964 eller -65.  Bull var innbudt som innleder og forventet superdebattant. Jeg var håndplukket som representant for "yngre, populære lærere" eller noe sånt diffust. Fra selve debatten husker jeg absolutt ingenting. Det viser vel nærmest at i et 30-årsperspektiv kan det saklige innhold ofte bli underordnet de mer perifere personlige og følelsesmessige eller stemningsmessige opplevelser, det som senere kan gjenoppleves som en episode eller i beste fall kan bli til en anekdote.

Det jeg nemlig husker best fra denne kvelden, var at jeg etter møtet kom til å ta følge med Trygve Bull i retning Homansbyen og Sorgenfrigaten hvor vi bodde. Da vi var kommet like forbi Turnhallen i St. Olavsgate, stoppet Bull, og spurte med et visst ettertrykk: "Kjente du denne fyren som så frekvent og intenst henvendte seg til meg hele tiden, og lot som om vi hadde sammenfallende synspunkter? Han virket veldig naiv! Han kunne ikke ha særlig greie på hverken skole eller politikk. Var det ikke Stensås eller noe slikt han kalte seg?"

Jeg svarte som sant var at jeg kjente ganske godt til ham. Det var amanuensis i pedagogikk, Svein Stensåsen, faktisk en av de bedre foreleserne jeg hadde hatt både på mellom- og hovedfag i pedagogikk ved Universitetets Pedagogiske Institutt. ( Senere ble han professor både ved dette instituttet og ved den nye Idrettshøyskolen på Sogn ). "Dessuten er han Arbeiderpartiets skolepolitiske hovedtalsmann både i Oslo bystyre og skolestyre, " la jeg til. "Jasså, sier du det", sa Bull. "Det var det dumt jeg ikke visste, for så skulle jeg ikke ha vært så overbærende med ham. Jeg skulle ha kjørt ham litt! Mye av det han sa var det jo ingen logikk i, og så formulerte han seg jo som en tåkefyrste.

"Denne nattlige samtale i kjølig høstluft i St. Olavs gate for over 30 år siden, rinner meg ofte i hu når jeg nå på mine eldre dager irriterer meg over banale kvasipedagoger, av langt mindre format enn professor Stensåsen, som legger ut om læreplaner og reformer og utviklingsarbeid som om skulle det være noe fundamentalt nytt, og ikke kun "keiserens nye klær". Jeg tenker på det herlig antiautoritære og ikke-servile i at Trygve Bull, som til tross for at han til daglig formidlet kulturarv og åndelige verdier til vordende lærere fra Oslo Lærerskole ( samtidig med Per Lønning ), ikke kjente sin fagkollega på det høyeste trinn av fagområdet, og heller ikke sin partikollega høyt oppe i systemet og hierarkiet. Og så attpåtil skammet han seg ikke over det! Jeg syntes han var suveren og selvbevisst sympatisk i sin arroganse og ergrelse over at han hadde latt amanuensen slippe for lett. Jeg tror jeg først og fremst har vært så fascinert av Trygve Bull fordi han har vært noe så sjeldent som EN ARISTOKRATISK SOSIALIST.

Kapteinen, Sandemose og Hitler.

- første barbesøk i hjembyen etter hjerneslaget

(Dette er "ringen sluttet" m.h.t. caféanekdoter - og jeg hopper fra 1960-årene til 1990-årene)

En dag i desember 1997 stakk jeg innom "Bastian" for første gang etter hjerneproppen.

Jeg har begynt å kalle den det nå, fordi jeg synes det fæle ordet SLAG høres så nifst ut. Det minner meg så ubarmhjertig og nådeløst om alle barndomsminnene om svært gamle menn som plutselig ble funnet døde rundt omkring på dystre steder. ( I ettertid ville jeg kanskje ha kalt det "en mindre forstyrrelse av blodtilførselen til hjernen" og ettervirkningene for "depressiv reaksjon"... )

Da kommer den pensjonerte KAPTEINEN anstigende.

Det er mange kapteiner i Festningsbyen, men bare én Kapteinen med stor K og i bestemt form.

Nå står han og flørter med serveringsdamen. Han spør om de har skjenkerett, og forhører seg om Gin Fizz, Tom Collins, Cutty Sark og Bloody Mary - hvorpå han rett og slett får en vanlig halvliter, går forsiktig forbi mitt bord, hilser lavmælt og kultivert, og setter seg alene ved det runde bordet nederst ved hoveddøren. Jeg roper eller snakker halvhøyt til ham at jeg syntes å høre ham nevne kjente merker fra 50- og - 60-årenes barliv. Og han svarer smilende tilbake:

"Det var med hensikt det, for jeg så at du satt der".

Jeg satt noen minutter og fullførte det forsøket jeg hadde til hensikt å gjennomføre med dette midt - på - dagen-barbesøket, nemlig å finne ut om PILSEN smakte som før.

En mer og mer bekymringsfull mulig ettervirkning av hjerneproppen har nemlig vært at ingenting smaker helt som før lenger. Vann for eksempel er helt ille, rødvin en tanke bedre, og pils forventet jeg da ville komme i en slags mellomposisjon mellom disse. Men heldigvis, Pilsen smakte aldeles som før, helt fortreffelig! Det var det jo selvfølgelig en stor lettelse å registrere, eller burde det kanskje heller være grunn til ny bekymring, ut fra en helhetsvurdering?

Nei, for faen, det er og blir forskjell på kvalitet og kvantitet og på gourmet og gourmand!

Så gikk jeg bort til Kapteinen, og sa at jeg gjerne ville oppklare en misforståelse, og siden han ikke benyttet Sandemoseknepet, kunne jeg kanskje sitte ned litt.

- Ja, veldig hyggelig, men han på sin side ville ikke være påtrengende isted, for det så ut til at jeg helst ville sitte og slappe av litt bare i mitt eget gode selskap.

Så oppklarte jeg misforståelsen, nemlig at sist vi hadde sittet sammen for et par måneder siden, på samme sted, men da på sen kveldstid, hadde jeg kommet til å kommandere ham feil da jeg skulle vise gamle sersjanttakter, og på oppfordring fra en menig fallskjermhopper ved bordet skulle kommandere Kapteinen opp i RETT-stilling. Feilen var at Kapteinen, på den unge jyplingens anmodning, allerede hadde inntatt GRUNN-stilling, og da måtte det jo bli bare tull, da jeg av gammel vane, begynte med TILSIGELSESORD, Troppen! Kompani!, osv.

Dette ble nå oppklart, og jeg følte ikke lenger at Kapteinen så på meg som en novise i den edle militære disiplin SLUTTET ORDEN. I forlengelsen av dette fikk jeg en lengre forelesning om de ulike reglementsforandringer, siden general Ruges dager og frem til idag, og om temaet PROTOKOLL generelt. Deretter måtte jeg utdype hva jeg hadde ment med "Sandemoseknepet", for han hadde glemt det, sa han, men trodde nok jeg hadde sagt det før engang. Dette er jo bare det faktum som jeg tidligere har nevnt at Aksel Sandemose, når han ikke ville forstyrres ved kafébordet, gjerne bestilte en ekstra drink som han plasserte foran den andre stolen ved tomannsbordet, slik at det skulle se ut til at det der var opptatt.

Og så fikk jeg høre hans personlige historie om et flyktig møte med Sandemose på Theatercaféen:

Dikteren kunne være fæl og direkte ubehøvlet når han hadde sittet lenge på Café og feiret at Denne gangen hadde det gått så langt at hans unge danske kone hadde flyttet over til et annet bord, og hovmesteren, det må vel ha vært gamle gode Dahlin på den tid, hadde allerede gitt flere advarsler om mulig utkastelse hvis det ble mere tull.

Kapteinen var på denne tid nyutdannet løytnant på vei til tjeneste i Nord-Norge, og stakk bare innom Theatercaféen mens han ventet på flyet. Han var ulastelig antrukket i serviceuniform, og så vel temmelig brysk, og kanskje krigersk, ut i dikterhøvdingens øyne. Da han passerte "Sandemosebordet", altså det faste ved søylen som markerer skillet mellom "Rotunden" og "Reserven", satte den gamle dikter sine skarpe øyne rett i den unge løytnant, og utbrøt høyt og tydelig, "HITLER!"

Hovmesteren kom straks ilende til for å hindre ytterligere trakassering, men Sandemose gjentok, lett modifiserende: "Du ligner på Hitler!"

Hovmesteren bad løytnanten ta det rolig, og ikke gjøre noe mer ut av episoden; "for Sandemose skal utvises av caféen temmelig snart allikevel, " sa han.

Ja, ja, denne anekdoten er jo ny for meg, men jeg skal huske den, sa jeg.

Og min opplevelse med Sandemose tar det jo litt lengre tid å fortelle, så den får jeg heller sende deg når jeg kommer hjem, en kopi fra min lille "bok", "Møte med riksmålskjendisene og noen andre;" hvilket jeg gjorde.

Jeg la også med en kopi av det jeg hadde skrevet i tidsskriftet "Ordet" om min kontakt med Agnar Mykle, og håpet derved at Kapteinen skulle gjenta sin tidligere invitasjon hjem til seg, når Mykles gamle tante, eller var det niese, som samtidig er en slektning av Kapteinen, nok en gang skulle komme på besøk hit til småbyen.

Så sa jeg nei takk til "et lite glass sherry", som Kapteinen kunne tenke seg å spandere på Lektoren, og begav meg på hjemvei, i godt humør etter et oppløftende eksperiment med pilsglasset, og en givende stund med utveksling av anekdoter fra en felles fortid i en felles fascinasjon over en felles atmosfære vedrørende steder og miljøer og personer.