Kap. 3

Riksmålskamp

Riksmålsmann født i "landsmålsland".
Psykologer og psykiatere - og min kone -mener barndommen har avgjørende betydning for et menneskes senere utvikling. Ta nå bare påstanden om min" urbane legning. " Jeg, "en liten oppkomling fra et lite fillested oppe på Møre", som min kone ynder å uttrykke det når hun finner det nødvendig å sette "sin overlegne blei" av en ektemann riktig på plass. Den sitter alltid, og hun påstår at jeg for en gangs skyld blir svar skyldig. Hun om det.

Urban på asfalttak
Ett eksempel på dette urbane tør være "Byen" i form av den lokale brannstasjons tak, ca. 5 ganger 10 meter i areal, og spaseringen i "bygatene " der, på asfaltunderlag! Man var ikke bondsk lenger da, som når man gikk og subbet i grus og gjørme. Dette var i 5-6-årsalderen, under de første krigsår. Min aller første store kjærlighet, Marianne,og vi dro titt og ofte på bytur til brannstasjonens tak, mens barna våre, Einar og Magnhild, satt hjemme i vedskjulet på nabogården og ventet. Og da "snakket vi byspråk" - sa mamma og pappa istedenfor mor og far, og jeg og ikke, og sløyfet Nordmørsdialektens bruk av dativ. De andre lekekameratene kunne knapt forstå oss!

Marianne var fra byen, Kristiansund N, og var en god læremester i det dannede bysprog.

Her ligger nok kimen til mitt senere engasjement i Riksmålsforbundets tjeneste.

Marianne og Ola i 1941 og Trond Vernegg, Riksmålsforbundets formann, ved årtusenskiftet 2000

Urban i metropolen Molde
En annen tidlig byerfaring var noen år senere - Moldeturen med mor og far for å besøke onkel Sverre som forpaktet Bjørset gård for godseier og storkjøpmann Møller.

Far hadde før avreise med Mørelinjebussen formanet meg mot "å oppføre meg som en bonde i byen" når jeg kom til Molde, metropolen med 3000 innbyggere på den tid.

Dette visste jeg nøyaktig etter nitid granskning av alle norske byers innbyggertall bakerst i geografiboken, som til min store ergrelse bar navnet "Landkunne for folkeskulen".

Konkret hadde far sagt at byfolk pleide å gå fort og bestemt, og uten hendene i bukselomma, og de snudde seg ikke og glante etter alle biler som kjørte forbi.

Med denne belæring i bakhodet var konsekvensen at straks bussen stoppet ved endeholdeplassen i Molde sentrum, føk jeg ut av bussen som førstemann, og gikk i full fart nedover hovedgaten med armsving som tyske soldater jeg hadde sett under utførelse av sluttet orden. Jeg så hverken til høyre eller venstre, og snakket selvfølgelig ikke til fremmede, noe jeg også var blitt advart mot. Jeg forsvant rett og slett i storbyvrimmelen inne blant alle de eventyrlige neonlysene, før mine sedate foreldre ennå hadde kommet seg ut av bussen og fått orientert seg på fortauet om i hvilken retning vi skulle gå til nærmeste drosjeholdeplass.

Jeg ble funnet av mine fortvilte foreldre nærmere en halvtime senere utenfor stormagasinet Petterson, blek men fattet etter lang og rask spasertur nesten ut av tettbebyggelsen og tilbake igjen samme vei, da jeg omsider ante uråd om at mine bondske foreldre ikke hadde klart å følge opp sine egne læresetninger om bylivets farer og egenart. Det var like før jeg var blitt etterlyst av politiet, sa far - men han tok litt av skylden selv, la han til, uvanlig selvkritisk til ham å være.

I moden alder har jeg modifisert min gange i bygater. Det hender sogar at jeg slentrer omkring uten fast mål og mening også, til og med hendene avslappet i bukselommene, og bare nyter stemningen og asfaltlukten!  ...  Ikke alle barndomsminner er varig traumatiske.

Bestemor, aviser og ukeblad
Mye av min tidlige "språklige urbanitet" kan jeg vel også takke min farmor for. Før jeg lærte meg selv å lese, leste hun mye høyt for meg. Hun satt nemlig kronisk rammet av leddgikt. i en kurvstol i besteforeldrehjemmet, hvor vi også bodde mellom mitt andre og tolvte år. Derfor hadde hun mye tid til enebarnet meg. Hun leste daglig de politiske ledere og kommentarer i Venstreavisen Romsdalsposten, Arbeiderpartiavisen Tidens Krav og Høyreavisen Møre Dagblad for meg, og derfor ble jeg partipolitisk bevisst og fikk utvidet mitt ordforråd langt ut over det dagligdagse, lenge før jeg begynte på skolen.  Alt på bokmål.

Kristiansundsavisene skrev av prinsipp ikke på nynorsk på denne tid, hadde jeg inntrykk av!

I.F.-gutta og Tom Tricks
Bestemor leste også Illustrert Familieblad som kom til landhandelen hver onsdag, "bladdagen", som hun sa. Mitt spesialstoff der var gutteklubbsiden I. F. -gutta, hvis motto var "Ivrig, freidig, sterk som stål, det er I.F- guttas mål. "Dessuten leste bestemor tegneserien Nils og Blåmann, som hun mente egnet seg godt for meg, men jeg syntes selv at dette var litt barnslige og trøtte saker. Noe motstrebende leste hun den grusomme tegneserien om Tom Tricks og den grusomme hersker Hassan i Den skjulte borg, Alamot. Denne var ulidelig spennende, og handlet om kamp på liv og død mellom de gode, Tom, Trim og Samsa, og de onde, Hassan og etterfølgeren Ali, og deres soldater kledd i grønne uniformer. ( Jeg tror i ettertid at serien kanskje var en forkledd opinionspåvirker om kampen mellom Hitler-Tyskland og de allierte). Serien kom til å prege alle gutter mellom fem og femten år på mitt lille hjemsted mer enn noe annet under alle krigsårene. Vi lekte igjennom alle episodene med intriger, svik og kamp etterhvert som handlingen skred frem i ukebladet, som jeg tror kostet 40 øre i begynnelsen av krigen og 60 på slutten. Jeg hadde hele tiden rollen som kong Hassan fordi jeg var den minste, og egnet meg ikke så godt for selve slåssingen. Jeg satt med et stort sverd på tronen i begynnelsen av plottet, og var nesten allmektig, men døde tilslutt av hjerteattakk da jeg ble forrådt og nedkjempet.

Den dag idag blir jeg konsekvent tiltalt som Hassan når jeg kommer hjem på ferie, av ham som da var den ubestridte gutteleder, og som derfor var Tom Tricks, og nå stedets største forretningsmann og nærmer seg 70 år.

Språklige grunnholdninger
Hva har så alt dette med ukebladene og bestemor med mine språklige holdninger å gjøre?

Jo, denne daglige og intense lek gjennom fem hele og grunnleggende år av våre liv, foregikk på bokmål/riksmål! Den tøffe sjargongen og alle kraftuttrykkene i replikkene og handlingsforløpet i konsis telegramstil ble av oss guttene lært ordrett, og altså på den bokmålsvariant som var vanlig i 1940-årene. Ikke ett ord nynorsk ble brukt under leken, og dialekt bare når handlingsforløpet fjernet seg fra originalen fordi vi ikke helt husket den eksakte ordlyden. Alle guttene hadde vel heller ikke en så tålmodig bestemor som jeg som "foreleser.”

Omsider "knekket jeg lesekoden", med litt hjelp fra bestemor etter stavemetoden, ( lydmetoden kom først i 1. klasse på folkeskolen). Deretter ble det fart i lesningen på egen hånd. "Robinson Crusoe" var min første hele bok, og så fulgte i rasende fart Hjortefot og alle de andre indianerbøkene som var å få fatt i, Tom Sawyer, Kajakkbøkene og Bigglesserien etc. etc. - nesten alt på bokmål/riksmål! Bare "SNORRE - Kringla Heimsins "syntes jeg det var naturlig å lese på Nynorsk/landsmål, vel å merke på skikkelig tradisjonelt nynorsk, nær opp til Aasennormalen, ikke "samnorskforurenset - knote - byråkrat - og filolog - med a - i enden - nynorsk!" Dette har jeg siden vært helt bevisst og konsekvent på. Jeg hater ikke nynorsk! Jeg respekterer nynorsk som naturlig uttrykksmiddel for språkbrukere som selv velger det, og spesielt på enkelte områder kan nynorsk være et mer adekvat uttrykk for tanker og stemninger enn noe klisjepreget bokmål. Jeg hater imidlertid påtvunget nynorsk i enhver sammenheng, samt samnorskbestrebelser som ødelegger begge våre tradisjonelle skriftmålsvarianter.

Men på skolen var det nynorsk hele min barndom! Vi skiftet lærere nesten hvert år i storskolen på min firedelte landsfolkeskole, og mange av dem var nesten fanatiske målfolk som snakket indoktrinerende nedsettende om "dansknorsken". På skolen var jeg flink til å skrive stil, fikk M+ og S, men følte meg konstant hemmet ved ikke å få bruke de ord og uttrykk jeg ervervet meg gjennom all lesningen på bokmål/riksmål. Nynorsken føltes som en stram tvangstrøye i minst åtte år på folkeskolen og framhaldsskolen, inntil jeg omsider fikk kastet den av da jeg selv fikk velge hovedmål på statsrealskolen på Tingvoll. Hele min skolegang før det var på en måte et kontinuerlig barne-og ungdomsopprør mot språklig tvang, som banet veien for sterkt engasjement i 1950-årenes kamp mot samnorsken, og for mitt vedkommende også mot nynorsken!

Skole - og studietiden - en kamptid
Denne perioden, til sammen fra 1952 til ca 1965, ble på flere måter min mest aktive periode som "stridende" i språksaken. Senere har sporadisk engasjement mer hatt preg av refleksjoner med divergerende saklig og polemisk innhold. Jeg nevnte i forrige kapittel at jeg fra første stund valgte bokmål som hovedmål på realskolen til tross for at jeg bare hadde hatt nynorskopplæring under mine tidligere 8 skoleår. Jeg kjøpte meg rett og slett en bokmålsgrammatikk, og lærte meg bokmålets formlære og rettskrivningsregler ved selvstudium, omtrent på samme måten som jeg samtidig studerte den tyske grammatikken på en systematisk måte. Fordelen ved dette var at jeg faktisk fikk et solidere formelt fundament enn elever som vesentlig skrev bokmål ut fra en ofte mangelfull og heller slapp opplæring i folkeskolen og eventuelt egen talemålsbakgrunn. Fordi jeg hadde lært det teoretisk, og ikke bare fulgte tilvant talemål, hadde jeg f.eks. aldri problemer med de og dem slik som henholdsvis Oslofolk, som feilaktig ofte brukte de også som objektsform, og Trøndere, som brukte dem som subjektsform  ( Førstnevnte er visstnok nå tillatt som valgfri form ut fra den "språklov" som sier at når en form blir brukt feil av så mange så lenge at det blir det vanligste, så blir det tilslutt ansett for riktig). På gymnaset ble språkstriden den aller viktigste aktivitet på det kulturelle område, langt viktigere enn selve skolegangen og det å forberede seg til examen artium, for meg og en god del likesinnede. Jeg vier derfor hele neste kapittel til dette.

Riksmåls- og Myklesak ved Orkdal off. landsgymnas i 1957
I mitt russeår, 1957, var kampen mot samnorsken, politisk tvangsdirigering av norsk språkutvikling, og stillingtagen for Agnar Mykle, før under og etter rettssaken, å betrakte som den tids ungdomsopprør i vårt miljø. Svært mange av oss kunne i høy grad identifisere oss med Foreldreaksjonen mot samnorsk og dem som rettet skolebøker på Oslo vestkant, selv om vår personlige både språklige og sosiale bakgrunn var en helt annen! Landsgymnasene var betraktet som nynorskbastioner. Derfor var det bemerkelsesverdig og paradoksalt at riksmålsbevegelsen skulle få så sterk støtte nettopp her. Som unge, idealistiske, fremadstormende vordende akademikere som skulle ut og erobre Verden, så vi på oss selv som en intellektuell avantgarde som hadde en sterk forpliktelse til å kjempe for frisinn og toleranse og mot sneversyn og puritanisme. Her var Myklesaken den ideelle kampsak.

I kjølvannet av den storstilte Foreldreaksjonen mot samnorsk i Oslo, iscenesatt av Sofie Helene Wigert og Riksmålsforbundets viceformann Ernst Sørensen, noen år tidligere, i 1952 så vidt jeg husker, kom Riksmålsforbundets formann, Sigurd Hoel, og dets generalsekretær, Olav Hestenes, på etterjulsvinteren 1957 innom Orkdal på sin nesten landsomfattende riksmålsturne.

Først var det stort folkemøte i Folkets Hus ("Fjøset") på Fannremsmoen.

Etterpå fikk aktivistene Erik Godager, Kai Dyrkorn og jeg selv disse prominente herrer til å stille opp i et bredt anlagt ekstramøte' i skolens gymnastikksal samme kveld.

Her "trengte skolens rektor, Trygve Ræder,seg på", og holdt et meget følelsesladet motinnlegg, både mot riksmålssaken generelt og kanskje enda mer mot det faktum at vi hadde tatt oss den frihet å få istand dette "illegale" ekstramøte nettopp på "hans" skole, som han mente derigjennom var blitt skandalisert ( Riksmålsaktivisme på et landsgymnas! ).Under og etter rektors innlegg oppstod det spontan pipekonsert, noe Godager og jeg fikk skylden for å ha fått "arrangert", og dagen etter ble vi innkalt på "teppet", på rektors kontor, og truet med utvisning fra skolen.

Hoels og Hestenes' reaksjoner på denne "happening" var kun overbærende smil og noen utsøkt sarkastiske bemerkninger og debattreplikker.. I dagene og ukene som fulgte utviklet aksjonen seg raskt videre. I skolegården ble det vervekampanje og masseinnmeldelse i Riksmålsforbundet.

Sorenskriver Alf Glad ( forøvrig rektor Ræders personlige omgangsvenn ) og direktøren for Thamshavn verk satte seg i spissen for stiftelse av Orkanger og omegns riksmålsforening. Jeg ble styremedlem med spesialoppgaven å være kontaktmann for gymnaset, som ble ansett for å være meget viktig for masserekruttering og kontakt med ungdommen. Vi fikk på kort tid 174 medlemmer ved landsgymnaset, hvilket må sies å ha vært et respektabelt resultat i et landsens miljø på et relativt lite sted i Trøndelag, langt fra Oslo vest og "Uranienborgtantene", som våre motstandere forsøkte å latterliggjøre oss med at vi tilhørte.

(Redaksjonsmøte i "Folloruss-57" på Kai Dyrkorns hybel; verten trakterer og fotograferer, Redaksjonsstaben forøvrig bakerst fra venstre: Melkild, Svorken, Kleiven, Sæter, Holm, Hoff og foran Sterten og Storstein)

Da jeg omtrent samtidig med disse begivenheter ble valgt til sjefredaktør for russeavisen "Folloruss", var det naturlig å søke bidrag til russeavisen i Riksmålsforbundets indre krets så meget mer som også to av mine medredaktører, Kai Dyrkorn og Olaug Hoff, også var riksmålsaktivister. Riktignok var den tredje medredaktøren, Johan Kleiven, fra skolens norønnlinje, en markant nynorskforkjemper, og dessuten personlig kristen, hvilket hadde betydning når vi også skulle ha Mykle som sentral kampsak. Men Kleiven var samtidig en meget tolerant mann, og vi løste dette toleranse- og saklighetsdilemmaet med også å ta inn annonser og innmeldingsskjema for Orkanger og Orkdal mållag i tillegg til tilsvarende for Orkanger og Orkdal og for Løkken riksmålsforeninger.

Vi følte etter det omtalte besøket at vi hadde "goodwill" hos den berømte forfatter, åndshøvding og forbundets formann Sigurd Hoel, men samtidig følte vi en slags ærefrykt og autoritetsangst overfor det å skulle belemre denne svært store og alvorlige og aldrende mann med direkte henvendelse i en russesak Det var derfor naturlig for meg å kontakte Olav Hestenes i et privat brev. Han var jo da bare 6-7 år eldre enn oss, og virket nesten "gymnasiastisk" i sin fremtoning. Jeg spurte høflig og beskjedent om han gjennom sine kontakter blant aktivistene blant riksmålsforfatterne kunne skaffe personlige bidrag til vår russeavis hvor vi hadde tenkt å gjøre vårt felles språksyn til kampsak.

Nøyaktig hvordan Hestenes fikset den saken for oss vet jeg ikke, men han skuffet oss ikke! Det er vel mer trolig at kontakten skjedde via uformell kontakt på Theatercaféen enn via formell styrebehandling i Riksmålsforbundet. I hvert fall kom det i god tid før avisen skulle gå i trykken personlige brev fra André Bjerke og Carl Keilhau med diktene henholdsvis "Tre og tredve" og "Glede" til fri avbenyttelse i russeavisen og ellers på hvilken måte vi måtte ønske det i den gode saks tjeneste.

André Bjerkes dikt er meget representativt for denne mesters karakteristiske skrivemåte. Kampen om den nye tellemåten var ennå på den tiden en del av kampen mot samnorsken. Bjerke har mange fiffige poenger i dette diktet, selv om det her i ettertid kanskje kan sies at vi "tapte kampen på dette delområdet". Selvfølgelig var nok den nye tellemåten kommet for å bli, dog mer av matematiske enn av filologiske grunner vil jeg påstå ut fra logikken og anvendeligheten av det engelske systemet fremfor det tyske, for å sammenligne med de mest kjente fremmedspråk her i landet. Nidvisemotivet overfor norsklærerstanden var imidlertid høyaktuelt da, og er det vel kanskje fremdeles? (Jfr. Bjerkes eget uttrykk om "filologer med -a i enden).

Carl Keilhaus prosastykke hører nok ikke med til denne unge dikters største prosa, men for oss lå verdien i at det var en personlig dedikasjon nettopp til oss i vår datidige situasjon. Vi så veldig opp til Keilhau som våpendrager i felles sak, hans ekstremt skarpe penn, hans ironi, sarkasmer og elegante formuleringer i Riksmålsforbundets eget tidsskrift "ORDET", som var selve "Bibelen" i vår "forkynnelse", i vår "hellige" kamp mot samnorskdjevelskapen og mørkemaktene i alt deres vesen!  Sterke ord? Ja vel, men slik følte vi det akkurat da;paradoksalt nok, og trolig i langt høyere grad vi idealistiske unge på et landsgymnas, som i store deler av vår tidligere skolegang hadde vært undertrykket av fanatiske nynorsklærere og kommunepolitikere i nynorskkommuner, enn de voksne frontfigurer på riksplan som satt trygt og godt i Professor Dahlsgt. 21b, 4. etg. og på Theatercaféen.

Det ga også nærhet at Keilhau hadde skrevet i sitt følgeskriv til oss:

"Engang var vi alle russ", heter det i visen. Det er galt. Jeg hører for eksempel til dem som alltid vil være det. "Og det ble han vel på en måte også. Han døde av hjertesvikt på Ullevål sykehus 20 desember samme år, i 1957, bare 33 år gammel ). Dette siste har jeg fra Andrés datter, Vilde Bjerke, som i en helsides interessant artikkel i Morgenbladets Bokmagasin uke 42 1994 omtaler ham under overskriften "Carl Keilhau, en glemt dikter?",  og påpeker at hans diktsamlinger da ikke har vært tilgjengelige på 35 år inntil utgivelse av hans samlede dikt igjen det året, 75 år etter hans fødsel.

Når det gjelder Agnar Mykle, mener jeg å huske at Kai Dyrkorn   og jeg i fellesskap, og under spirituell innflytelse av rødvin, tok mot til oss og skrev en svulstig hyllest og verbal støtte til ham i et svært personlig brev. Og svaret kom per omgående til tross for at han nok hadde svært mye annet å befatte seg med akkurat i den perioden. Utrolig sporty gjort!

Dessverre finnes det ikke nå kopier, hverken av vårt brev eller hans svarbrev. Dette var jo før kopimaskinenes inntog i vår hverdag, og vi hadde heller ikke adgang til skolens spritduplikator til slike formål!

Men litt interessant er det at Mykle "dessverre så seg nødsagen til å be om kr 100, - i honorar for den tilsendte, inntil da ikke tidligere publiserte novelle, "Slike personer"

Dette tyder på at Mykle på dette tidspunkt hadde noe trang personlig økonomi i forbindelse med rettssaken. Eller var det et forfatterprinsipp? Selvsagt ilte vi prompte til postkontoret og innbetalte beløpet på postanvisning, selv om også russeavisen hadde trang økonomi.

(Til prissammenligning kostet russeavisen 100 øre, som det står på den, og ordinær årskontingent i vår Riksmålsforening var 3 kr, 5 kr for ektepar og 1 kr for skoleelever. Vi måtte altså selge 100 aviser for å dekke utgiftene til vår celebre kjellerartikkel! ).

Mykles originale bidrag, "Slike personer",
som vi altså brukte som "Kjeller" i "Folloruss 1957", er en harselas over fenomenet nudisme, som dyrking av selveste solsporten kontra andre motiver for å søke nakenheten. "En slik person" er en av sistnevnte kategori, som gjør skam på førstnevnte, og som derfor blir jaget ut av nudistleiren fordi han "på en synlig måte har skilt seg ut" ( ereksjon ) Såvel tema som språk er typisk Mykle i skarpsindighet, underfundighet og eleganse.

Jeg vet ikke om artikkelen senere er blitt publisert andre steder enn i "vår avis fra 1957", eller nå kommet med i Mykles samlede.

Et siste poeng her, både når det gjelder Agnar Mykle spesielt og russeavisen "Folloruss" generelt, turde kanskje være at enkelte russeaviser i 1950-årene også delvis tok mål av seg til å være "seriøse".Halvt bevisst tror jeg at kvalitetskravet til "min avis" i noen grad hang sammen med at de to foregående sjefredaktørene av "Folloruss" hadde laget en mellomting mellom tradisjonell lett og på - kanten - grov russeavis og en mer samfunnskritisk seriøs avis.

Det var jo senere A-presse-journalist og forlagsmann, Egil Kristoffersen i 1956, og senere Dagbladredaktør, Arve Solstad i 1955. "Min" redaksjon måtte forsøke å leve opp til forventningene om å skape et noenlunde likeverdig produkt.

 Min lederartikkel, "Moralsk og umoralsk litteratur - et debattinnlegg", betrakter jeg selv idag, over 40 år etterpå, som en ganske imponerende, om enn "veslevoksen", saklig analyse av etiske grunnholdninger i litteraturhistorisk perspektiv fra Hans Jæger via D. H. Lawrence til Agnar Mykle.

 Min avslutning er ganske "profetisk":
"Jeg tror at Agnar Mykle gjennom sitt forfatterskap har beriket vår litteratur og slått et slag for en rensligere moral...Det skulle ha vært moro å lese norsk litteraturhistorie om la oss si femti år. Jeg har på følelsen at det er motstanderne av den nye litterære tendens, våre formyndere, moralens voktere, som atter en gang vil komme til å stå i det minst flatterende lys. "

Riksmålspoenger fra landsgymnaset til hovedstaden
Jeg nevner her veldig kort diverse episoder og poenger fra min bok "Språkstrid", som der er fyldig dokumentert:       

I Orkdal:
Som sjefredaktør av "Folloruss-57" måtte jeg polemisere mot en innsender i lokalavisen Sør-Trøndelag som var fornærmet og fortørnet over all samnorskharselas i vår russeavis "Folloruss-57"

Om mitt eget svar synes jeg nå 41 år etterpå at jeg berører mange vesentlige aspekter av språkspørsmålet slik det fortonet seg på den tiden, bl.a. snobbisme, mindreverdighetskomplekser, sensur, ytringsfrihet, oppslutning om Riksmålsforbundet på uvant geografisk område, samnorsken som lapskaus, stilistisk spennvidde som overordnet mål for språknormering, talemål kontra skriftspråk, by- og landskultur og sosial mobilitet. At troen på storken og salig teologiprofessor Hallesby trekkes inn, er vel en smule på kanten, men samtidig ganske tidstypisk. Assosiasjoner til sex og helvetesdebatt lå jo snublende nær uansett debattemne i dette" Mykleriske" og kirkestridelige år 1957. Innlegget gir dessuten et levende inntrykk av den polemiske tone og de sterke følelser som da var typisk for slik debatt. I et avisinnlegg om artiumsstilene i Adresseavisen fikk jeg et sterkt politisk svar fra "russ 1915", altså 42 år tidligere, og for 84 år siden nå i 1998. Dette understreker ganske betegnende hvordan språkpolitiske temaer engasjerte og skapte sterke følelser i alle aldersgrupper på denne tiden.

At 1950-årenes ekstreme samnorskbestrebelser, takket være Riksmålsforbundets innsats, ble slått tilbake, og ble avløst av fornuftige liberaliseringsvedtak, har bidratt til å tone alvoret og bitterheten og dramatikken i denne språklige "borgerkrigen" kraftig ned de seneste par-tre decennier.

I Oslomiljøet: Jeg har ikke før kommet til Oslo for å påbegynne mine studier, før jeg kaster meg inn i Dagbladpolemikk om språkspørsmål. På ett innlegg fikk jeg svar fra en Ole Sorthaven, alias Ola Svarthagan. Det var jo litt morsomt, men jeg føler ikke at ironien treffer meg særlig på sak - og latterliggjørelsen av mitt navn er vel egentlig temmelig billig, og sårer meg ikke. Jeg lurer forresten i den forbindelse på om ikke en senere formann i Noregs mållag eller Språklig samling, Ola Breivega, i fullt alvor hadde skiftet navn fra Ole Bredeveien - eller var også dette en "ondsinnet" vits?  

"Blodig alvor" ble det derimot da jeg som sprinttrener i BUL sendte ut et treningsprogram til de aktive på moderat bokmål. Sterke krefter i BUL, som både hadde tillitsverv i "Idrottslaget" og i "Hovudlaget", krevde i utgangspunktet at alle skriv til "lagslemer" skulle være på nynorsk, også når det gjaldt idrett. Min reaksjon på dette er først å polemisere prinsipielle synspunkter, deretter å oppfylle det formelle krav om etter beste evne å skrive på lagets offisielle mål.

Og ærlig talt tror jeg min nynorske språkdrakt ble minst like god som mye annen merkelig nynorsk som ble prestert i Bul´s forskjellige undergrupperinger når folk med svært forskjellig språklig bakgrunn skulle forsøke å etterleve dette bastante målstrevskravet.

Enden på denne striden ble imidlertid at jeg betingelsesløst fikk "dispensasjon", og fra da av rett til å sende ut mine treningsprogrammer og beskjeder til mine sprintere på mitt eget språk, moderat bokmål! Men først hadde jeg satt saken helt på spissen og sagt at jeg ville si opp jobben hvis jeg ble dirigert i språksaken! Ny trener kunne nok klubben alltids ha fått, men mange syntes nok det ville vært kjedelig om klubbens ankermann i Holmenkollstafetten og klubbrekordholderen på alle sprintdistansene skulle bli så "såra og vonbroten" at han meldte overgang til Tjalve, Vidar eller OSI. Idrettslederne Martin Skotvoll, Jacob Naadland, Torstein Steinbakken og Arne Haukvik var nok litt oppgitte over denne "superkverulanten Svorken", men trakk samtidig på skuldrene over ham, og ristet på hodet av de forstokkede gubbene i Leikarringen og Hovudlaget. Kloke Nils Bløtekjær, lærer i Osloskolen og forfatter av jubileumsboken "Under BUL-merket i 50 år"(1913-1963 ), måtte tilslutt ta på seg meglerrollen med å blidgjøre den mest målidealistiske av dem alle, "Urkrafta"´s legendariske redaktør, Elias Mjåset, på rom 502 på Hotell Bondeheimen.

Etter å ha fulgt språkstriden rundt 1960 mest fra sidelinjen, avisspaltene og kafébordene, tar jeg høsten -63 skritt i retning mer formalisert og organisasjonsmessig engasjement. Jeg møter opp til konstituerende møte i Studentenes Riksmålsforening, trolig kunngjort slik at jeg ble klar over det ved oppslag utenfor Aulakjelleren. Dette ser ut til å ha blitt et møte med hovedstadsbyråkratiet for mitt vedkommende, og jeg følte meg vel nærmest litt fremmedgjort og mildt frustrert under møtet. Her var plutselig ikke jeg en av hovedpersonene lenger i språkdebatt-sammenheng. Fra skoletidens dager hadde jo jeg vært en stor mann i et lite og oversiktlig miljø, og selvsikker grensende til det arrogante. Nå var jeg plutselig en liten ung herremann i et stort, fremmed og muligens litt utrygt miljø. Jeg dristet meg så vidt jeg kan huske til å ta ordet til et par spørsmål eller replikker under selve møtet, men jeg turte ikke for mitt bare liv tegne meg på noen taleliste til skikkelig innlegg i en slik stiv forsamling. Vel hjemme på hybelen igjen setter jeg meg isteden ned og skriver et spontant brev. I formen er brevet en merkelig blanding av personlig og formelt. Jeg har behov for å være veldig ærlig om min egen bakgrunn, og samtidig gjøre oppmerksom på mine "meritter".

Så kommer realitetsorienteringen, motforestillingene og den konstruktive kritikk. Det svinger litt av at jeg også i denne seriøse sammenheng siterer min gamle yndling Ernst Sørensen om det å drikke champagne av kopp, og det er tydelig at jeg fortsatt kan leksen min fra mine brosjyrestudier og utallige debatter om fri sprog/språk-utvikling. Min bekymring ser imidlertid ut til å være at vi skal bli en sekt, en liten vestkantklikk, med begrenset horisont ut fra våre honnørord "nu, frem, efter og sprog" Av honnørordene har jeg personlig hele tiden bare "frem", men har samtidig ment at også de andre skal være "tillatte" nyanseringsmuligheter for alle som måtte ønske det.

Jeg får svarbrev fra Ragnhild Münter Rolfsen som jeg oppfatter som både positivt og imøtekommende, men ytterst formelt, selv om hun, i motsetning til meg, er "dus". Men hun gir lite av seg selv. Jeg husker ikke hvordan det gikk med en bebudede vervekampanje blant Oslostudentene. Jeg synes å huske at Jan P. Syse kom inn i sentrale posisjoner i Studentenes - eller Oslo Riksmålsforening omtrent på denne tid Jeg deltok aldri i noe videre samarbeid, og jeg "skuffet" muligens med hensyn til dette, uten selvfølgelig å ville det. Hovedårsaken til manglende oppfølging i organisatorisk arbeide for riksmålssaken herfra og til disse dager, har på ingen måte vært uenighet i bevegelsens strategi eller personmotsetninger av noe slag.

Jeg ble bare på denne tid langt mer opptatt av helt andre saker, først studiene og idretten, senere arbeidet, politikken og familien. Hele tiden har dog riksmålssympatiene vært nærværende i mitt sinn hele tiden, og har sporadisk gitt seg utslag i avisartikler og utallige muntlige debattinnlegg.

I ettertid på landet og i småbyen :
Og så har jeg i flere tiår gått omkring med Riksmålsnål på jakkeslaget og kjørt rundt med Riksmålsreklame på min gamle Volvos bakrute. Dette for kontinuerlig å tone flagg, å være i pakt med min egen samvittighet i språkspørsmålet, og, ikke minst, for å irritere og ergre mine språkpolitiske motstandere som jeg hele tiden er omgitt av, ikke minst i sommerferiene i en typisk nynorskkommune. Dermed er ringen sluttet fra de situasjoner og følelser som jeg har beskrevet i kapitlet om barndommen foran i denne boken.

I flere ti-år har jeg også drevet språkpolemikk i lokalavisene Driva og Romsdalsposten på Nordmøre  Mye av dette har vært ren "ferietidsfordriv", blott til lyst.

 Det går sport i debatten for debattens skyld. Det blir viktig å vinne spissformuleringene. Ironi kjennetegner stilen, skjønt jeg alltid vel både tiltaler og omtaler motstanderne med respekt. Et viktig underliggende ønskemål er hele tiden å sette de mange nynorskfanatikerne i Driva´s leserkrets på plass! Dette skjer vel så mye mellom som på linjene. Jeg ønsker bevisst å provosere nynorskmiljøene og utvetydig å tilkjennegi sterk aversjon mot alt som smaker av samnorskbestrebelser. Jeg nyter nesten på masochistisk måte å kjempe mot den forbannede kompakte majoritet av kulturell bygdeelite og kommunalt byråkrati på såkalt "norsk folkemåls grunn"!

I mine Kongsvingerår fra 1973 og utover har jeg ikke brukt mye tid på norsk språkstrid  Men selvfølgelig har mine holdninger i språkspørsmål vært vel kjente både på skolen, i politikken og i sosiale sammenhenger i Kongsvingermiljøet. "Mitt uklanderlige riksmål - tross min oppvekstbakgrunn" ble betonet i avisen Glåmdalen både i 50-årsomtale av meg av Lorentz Moe og i portrettintervjuer av Tor Solbakken og Sigmund Fossen.

En sjelden gang har jeg kommentert språkspørsmål i egne avisinnlegg. I irritasjon over at både Sigurd Hoels og Olav Hestenes´innsats i språkstriden blir fullstendig oversett, slår jeg til med kraftig kritikk både i Glåmdalen, Morgenbladet, Aftenposten og Dagbladet.

For alle i vår bevegelse var Hoel altså så mye mer enn forfatteren og Hestenes så mye mer enn juristen! 

Jeg har også i andre sammenhenger irritert meg over at personomtaler ofte utelater ting som for meg synes viktigere enn mye av det som nevnes! At min påpekning av dette forhold for Hoels vedkommende falt i god jord hos Riksmålsbevegelsen sentralt, og således sakset i Ordet nr. 1 -1991, gleder meg stort. Heldigvis kom et skikkelig offisielt minneord over Hestenes i riksmålssammenheng i Aftenposten 23/12-96. Bent Harris Evandt tegner her et meget adekvat bilde av hans formidable innsats for riksmålssaken og hans sterke og fine personlighet.

Før dette hadde jeg skrevet følgende både i Aftenposten og Dagbladet:
Olav Hestenes og riksmålet.
Jeg har lest flere fine og dyptfølte minneord over Olav Hestenes. Jeg var også, som litt perifer, men dog mangeårig bekjent, tilstede under bisettelsen i Frogner kirke. Det var en gripende og verdig sørgehøytidelighet. Der ble tegnet ekte og treffende bilder av mannens mangfoldige og markante personlighet og hans enestående posisjon og kvaliteter som forsvarsadvokaten par excellence.
Imidlertid forundrer det meg meget at hans innsats som Riksmålsforbundets Generalsekretær bare ble berørt i et par bisetninger. Det var da vitterlig Olav Hestenes, sammen med Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Andre´ Bjerke, Ernst Sørensen, Carl Keilhau, Johan B. Hjort og Sofie Helene Wigert som reddet norsk kulturliv fra samnorskens vandalisme for 40 år siden!
Hvorfor er dette faktum blitt så lite betonet når vi nå i vemod og takknemlighet har tatt farvel med ham?                                      

Ola Svorken (en av riksmålsbevegelsens «fotsoldater» fra dengang)