Kap. 2

Fra realskole, gymnas og studietid

Usikker og veslevoksen grønnruss

Jeg var grønnrusseformann ved Tingvoll Statsrealskole.

Fra dette betrodde verv husker jeg best noe jeg i min usikre senpubertet opplevde som ytterst pinlig. Vår legendariske rektor, Thomas Tvedt, ba meg ved russefrokosten foredra "Russeropet".

Jeg misforsto, og dessuten hadde vi ikke noe bestemt russerop. Jeg trodde han mente at jeg skulle holde en ekstra russefrokosttale der og da i tillegg til den jeg var forberedt på å skulle holde senere på dagen etter russetoget. Nå ble jeg da fullstendig overrumplet, og fikk mitt livs største "Jernteppe". Men jeg reiste meg, improviserte en svulstig innledning, som alle klappet som besatt til, og deretter ble det stumt, så hakkete og usammenhengende, og til slutt jumpet jeg til konklusjonen at dette var en "minepel" i vårt liv! 

At jeg sa minepel med N, og ikke milepel eller milepæl med L, har min gode venn Reidar Mehl ledd av nesten frem til denne dag, og nå ler vi sammen både av denne flaue forsnakkelse fra en kommende språkmanns side og av utallige andre fabelaktige historier fra denne svunne, men aldri helt glemte glade skoletid, da hele verden lå forlokkende og spennende fremfor oss. Mitt eget viktigste bidrag til Russeavisen "Grønduxen" er lederen på side 2 i avisen. 44 år etterpå har jeg ingen vanskeligheter med å vedkjenne meg denne artikkelen, og det gjelder både form og innhold. Et slags tankekors kan det dog kanskje være at jeg nå som 62-åring synes at saklighetsnivået her er høyere hos meg som 18-åring enn det sikkert ville vært om jeg skulle ha skrevet lederen idag!

Men jeg har vel også i andre sammenhenger fra tid til annen registrert snusfornuftige tenåringer og utflippa oldiser! I grønnrusseavisen ble jeg som russeformann beskrevet av min barndomsvenn, John Røøyen, senere Røen, vidunderbarnet på fele helt fra 4-5-års alder, suveren venstreback på Søyas gutte- og juniorlag, senere adjunkt+ og fortsatt god venn, selv om vi bare sporadisk treffes på hjemtraktene i ferier. På folkeskolen sendte han selvtegnet nissejulekort, slik vi alle drev med på den tiden, under krigen, med påskriften "Julehelsing til riksmålsmann Ola frå landsmålsmann John".  Som portrettør i grønnrusseavisen gjør han meg den ære å skrive på uklanderlig riksmål. Vi hadde i sannhet en nesten beundringsverdig velutviklet sans for toleranse og gjensidig respekt for hverandres egenart, til tenåringer å være. Eller?

( Hybelboerne i det grønne huset hos Agnes Reiten 1952, fra venstre: Ola Svorken, Eilif Sandbukt, Reidar Mehl, Kåre Sæterbø og John Røøyen )

                               "Gammelskulen" hvor vi i 1B tilbrakte 1.året

Vår eminente engelsklærer her, lektor Orvar Næss, inspirerte meg til å ville bli engelsklærer )

Realskoletiden på Tingvoll var rik på mange opplevelser , men skal ikke skildres nærmere her. Fire vel bevarte bilder får stå som symbol på "intet nevnt, intet glemt". Nedenfor sangkoret som var hjertebarnet til landets første velferdslektor, Lars Grytli,  og tysktime med lektor Olav Helland i 2B,  i det nye skolebygget  1953

I sangkoret her skimtes bl.a. en senere operasjef, en nærværende bygdelensmann en overingeniør og en Unge-Venstreleder, samt min gamle boksesparringpartner, senere rådgiver og jazzmusiker, Øystein,  på ytre høyre bakerst.

 I  klasse 2B under har vi bl.a, Røøyen, Øye, Svorken , Mehl  og Lita

Ramsøy Halle fra Kvanne/Stangvik , Sæterbø fra Bæverfjord og Skei fra Surnadal

"Tullet" til examen artium
Jeg var temmelig høy på pæra da jeg høsten 1954 fikk en av de ettertraktede plassene i den lille 2.klassen på 20 utvalgte elever på engelsklinjen ved eliteskolen Orkdal off. landsgymnas. Både i egne og medelevers øyne var jeg den største av alle språkgeniene som gikk der. Men i skolegården gikk det historier om en ekstremt begavet elev som hadde gått ut på engelsklinjen der året før, en viss Erling Dæhlie (Ingen visste da at denne kanskje skulle bli aller mest berømt som "faren til Bjørn"40 år senere, skjønt undertegnede kom etterhvert også til å kjenne godt til ham som skolemann og lektorlagsmann ). Denne Dæhlie hadde vært så suveren i engelsk, at forsiktige og ytterst ansvarsbevisste lektor Torvald Hauge hadde latt ham skrive fristil til eksamen. Og Dæhlie skrev skolehistorie ved høyt respekterte Orkdal Landsgymnas ved å få SÆRDELES TILFREDSSTILLENDE i engelsk skriftlig, som hadde vekttall 3 på engelsklinjen! Denne prestasjonen hadde utrolig høy prestisje, både i skolegården og inne på "det aller helligste", lærerværelset. Etter 2 år i engelsk med inspirerende Thomas Monsen  som jeg forøvrig traff igjen som universitetslektor i engelsk i Oslo, fikk også min engelsklinjeklasse knusktørre, men solide

( Sønnen til "min  S-konkurrent")       ( De med engelsk hovedfag, Monsen og Hauge )

Hauge i  4. og siste klasse. Vekten ble nå lagt mer på historisk faktakunnskap enn på det fonetiske og det idiomatiske som hos Monsen. Da meldte jeg meg opp til examen artium i fristil i engelsk, for å kopiere hin berømte Dæhlie, samt for å kunne ta litt lettere på pensum, trodde jeg at jeg kunne. Jeg hatet nemlig pensum, og fikk tidlig tilhørighet til den gjengen, tverrfaglig sammensatt fra alle linjene, som dyrket den rene intelligens, og som så med forakt på alle pugghester som måtte arbeide for å få gode karakterer. Idealet i denne kretsen var å lese minst mulig pensum, men mest mulig utenom skolefagene, ha et videst mulig samfunnsengasjement, gjerne også være best i idrett, og ikke minst, feste mest! Jeg lukket øynene for det faktum at fristil i engelsk innebar at man slett ikke kunne "puffe pensum", men at det tvertimot innebar at man måtte kunne dette ekstra godt, og at man dessuten måtte legge opp 140 sider ekstra kursorisk pensum som man "kunne bli hørt i". Jeg overså suverent alle disse spissfindighetene i eksamensreglementet, og kalte det "byråkratisk tøv ". Isteden tegnet jeg abonnement både på LIFE og TIME INTERNATIONAL, og mente at jeg ved daglig lesning og noe nedskrivning av nøkkelord og uttrykk herfra kunne bygge opp et gedigent ordforråd, som nok ville holde til S både i fristil og etterfølgende muntlig eksamen.  Jeg hadde heller ikke tid til å lese, hverken statarisk eller kursorisk pensum.

Min hovedoppgave var som sjefredaktør å få ut russeavisen "FOLLORUSS" i så høy kvalitet at den ikke skulle stå noe tilbake for de foregående to års, da senere berømtheter innen norsk presse, Arve Solstad og Egil Kristoffersen, hadde vært sjefredaktører !

I tillegg ga det status i miljøet å få ord på seg for å lese minimalt, men likevel greie seg godt faglig, altså ikke være pugghest, men geni.

Dessuten var jeg i denne hektiske tid vilt forelsket,  noe som selvsagt også var langt viktigere enn pensum, av alle varianter!  

(Og jeg løp 100 m der også; her Follomesterskaps-finale mot  Kjell Hofsli og Per Mælen)

Omsider falt så skriftligsensuren - og alle strømmet til for å lese oppslaget i skolens korridor.

Nå skulle vår fremtid avgjøres, og aller viktigst var det for alle dem som hadde tatt mål av seg til lukkede studier. Jeg var ganske rolig, regnet S'en som høyst sannsynlig, men var også mentalt innstilt på å ta det med fatning om det "bare" skulle bli en vanlig prosaisk M, siden jeg i alle tilfeller skulle begynne på det ennå åpne filologistudiet.

Jeg kom litt bak i køen, men plutselig skimtet jeg liksom gjennom en tåkedis: Svorken Ola - Tf... Hva faen, var dette for noe tull? Kunne man ikke stole på skriv fra eksamenssekretariatet heller nå lenger? Mange som stod der var langt mer forbauset enn meg. Hva, Svorken, T..., mange av "middelhavsfarerne" i engelsk hadde jo fått det samme, og sogar MEGET! 

Javel, tenkte jeg, kanskje ikke så ille å få litt medfølelse en stund. Jeg ble faktisk betraktet som en "martyr for systemet. "Slik kunne eksamensskjebnen være på det mest urettferdige. Jeg fikk vise dem til muntlig isteden! Legenden Dæhlie fikk bare leve videre -alene! En ukes tid senere kom så den store revansjedagen, muntlig engelsk, også vekttall 3. Jeg var inne lenge. Jeg syntes jeg fikk snakket bra, stort sett flytende og idiomatisk.

Sensor fra en Trondheimsskole så tidvis ganske imponert ut, men det så også ut til at han ikke oppfattet alle de litt mer spesielle moderne uttrykkene fra LIFE og TIME!

Eksaminator Hauge smilte skjevt, og stilte, helt unødvendig syntes jeg, noen "tåpelige" detaljspørsmål fra pensum, snurrepiperier både fra VANITY FAIR og CIVIL WAR.

Da alle hadde vært inne, og hele partiet hadde sittet noen timer og ventet i korridoren, kom de høytidelige herrer, sensor og eksaminator, endelig ut for å lese opp resultatene:...

T, M;M;NOGEN.. -. SVORKEN - T  Hva - igjen?  Jeg tok det bemerkelsesverdig rolig, var vantro, men ikke lamslått. Jeg var på nippet til noe så usedvanlig som å begynne å tvile på min egen fortreffelighet, faktisk... Noen av mine kvinnelige medelever, som hadde sett opp til meg årevis, betrodde de meg, kastet seg over lektor Hauge, og ba om en forklaring på denne utrolige karaktergivningen. "Og så Svorken da"! sa de.                                                     

Da smilte Hauge enda skjevere enn vanlig, la hodet på skakke bakover, blunket med øynene, og sa genert, disse bevingede ord:  "Ja, ja, ja - det nyttar ikkje å kunna engelsk, når ein ikkje vil lesa pensum!" Ja, ja, tenkte jeg også, neste revansje får bli embetseksamen, bare jeg får gjort meg ferdig med det militære nå etter dette,  så skal jeg studere engelsk ved Universitetet i Oslo!  

Og slik ble det. Etter forberedende i filosofi, almen sprogvidenskap og fonetikk og to semester med veldig interessante studier av mitt yndlingsfag, ble det engelsk grunnfagseksamen med Laudabilis.

(Men før det igjen var det intressant sommerjobb som heisefører ved Hotel Bristol, hard befalsskoleutdannelse ved UBKV, Stavern, morsom sersjanttjeneste  ved LVAT, Øyanmoen i Stjørdal og 1. lærervikariat ved Romundstadbygda folkeskole i Rindal, Nordmøre )

                  (Fra venstre Sandbukt, Tordenskiold , Buvarp og Nr 51 Svorken  )

Pussvisitas Øyanmoen høsten1958. Menig Herrem i rettstilling. Nordisk mester i vektløfting, Thor Olsen, i bakgrunnen gidder muligens ikke reise seg.

Jeg fikk vikariatet i Rindal i konkurranse med 11 andre søkere fordi jeg nettopp hadde vært sersjant. "Vi trenger en som kan holde disiplin her oppe ", sa skolestyrets formann, Kåre Waag, lensmann og formann i Norges skytterforbund . "Disiplin", respekt og pedagogisk respons fra elever og foreldre fikk jeg ved å innføre apparatgymnastikk i skolens inntil da ubrukte gymrom, gjøre elevforsøk med knallgass i naturfagtimene og aktivisere utelek.

Og mine positive erfaringer her ga så avgjort mersmak på videre lærerutdannelse!

Første studieåret
En liten morsomhet ved innledende grunnfagsstudier i Oslo var som nevnt under "Naturmetoden" at Orkdal landsgymnas fikk ufortjent skryt ved Britisk Institutt for høyt nivå med hensyn til vektlegging og bruk av lydskrift i engelskundervisningen. Universitetslektorene Lars Aslaksrud og Gunnar Haarberg, forøvrig henholdsvis lærebokforfatteren og radio-lektoren, hadde nemlig foretatt en kartlegging av de nye studenters beherskelse av lydskrift, eller fonetisk transskripsjon, som var deres kjepphest ved instituttet. Jeg hadde scoret nesten høyest av alle studentene som var med i denne undersøkelsen, og avgiverskolen ble tillagt æren for dette resultatet.

Noen gymnas fikk svært lite hederlig omtale ettersom deres studenter hadde scoret elendig på denne prøven. Disiplinen statistisk metodebruk må imidlertid ha vært neglisjert ved de filologiske institutter på denne tid (1959-60), for det ble ikke tatt forbehold om representativt utvalg når skolene skulle sammenlignes. Jeg var eneste student fra Orkdal som var med i undersøkelsen! 

Og jeg tilskriver æren for min grundige forståelse av lydskrift, ikke vektleggingen av denne ved gymnaset, for den var bare middels, men mitt grunnlag fra kurset i barndommen, "English by the Nature Method". Derved ble fonetikk også min favorittdisiplin under selve studiet, og har alltid senere vært det som hjelpemiddel mot målet en god uttale, også i min egen undervisning på alle skoletrinn og kursvarianter.

I engelsken har jeg alltid søkt perfeksjonisme, spesielt i uttale og idiomatisk uttrykksmåte., samt også rimelig høy grad av grammatikalsk nøyaktighet. Jeg har aldri lagt så stor vekt på litteraturen, som vel en skikkelig filolog burde ha gjort, og jeg har også bare i moderat grad akseptert de relativt nye toner om at kommunikasjon er det viktigste.

Det er en alminnelig oppfatning at nesten alle i Norge i 1990-årene "kan" engelsk, og dette er det nok noe i, bedømt ut fra utbredelse i forhold til for 40-50 år siden, men du verden så mye omtrentlig og direkte dårlig engelsk som presteres! Selv i massemedia, aviser og blad, og enda lettere gjennomskuelig, i radio og TV, er det utrolig mye dårlig bruk av engelsk. Selv kjendisreportere snakker engelsk som gjennomsnittlige ungdomsskole-elever! For ikke å snakke om topp-politikere og næringslivstopper! Jeg sitter ofte foran TV'en og gremmer meg og er flau på nasjonens vegne når enkelte av disse opptrer i internasjonale fora! Skjønt det er jo ikke min feil. Snarere tvertimot, vil jeg kryptisk legge til...

Under engelskstudiet i min tid ble vi studenter fra det ganske land nesten som en eneste stor familie. Dette var jo like før det ble en stor "studentfabrikk" på Blindern. Det var i underkant av 3000 studenter ved Universitetet i sentrum, Karl Johansgt. 47. Her møttes filologer, teologer, jurister og medisinere og drakk kaffe sammen i Aulakjelleren i Domus Media. Jeg har derfor nesten daglig i de senere tiår med nostalgiske følelser sett samfunnstopper og kjendiser på TV, som jeg "liksom kjenner" fra den tid, fra bordene både i Aulakjelleren eller fra fortausrestaurant "(Per)Nille" rett over gaten, dit vi i strålende vår- eller høstsol fortrakk fra kaffekoppene på Aulatrappen til øl -  eller Solo - glassene der, gjerne midt imellom to forelesninger. Studentene på den tid fikk nok et mye nærmere personlig forhold til sine lærere enn idag p.g.a. dette lille og intime miljøet, skjønt avstanden i omgangsformer og i rang og verdighet var enorm. Det var selvsagt de færreste som var "dus". Men vi snakket fortrolig sammen i små kollokviegrupper og i pauser og før og etter forelesninger, og det var mulig å få personlig studieveiledning også utenom kontortider.

Fra mitt senere Kongsvingermiljø har jeg felles studieopplevelser bare med Rolf Sletbakken, som jeg opplevde som en forfinet kulturpersonlighet fra indre Østland et sted, og han gjorde inntrykk ved allerede å ha aktiv skolebakgrunn fra Sem kommune ved Tønsberg. Han og jeg og Rannveig Åse fra miljøet ved Eidsvoll landsgymnas spiste ofte middag sammen på Café Intim, vegg i vegg med daværende Menighetsfakultetet i St. Olavsgate.

Dessuten satt vi sammen på gruppe K under grammatikk-forelesningene til Diderik Roll-Hansen og fonetikkforelesningene til piperøkende Bjørn Bråten, sønn av dikteren Oscar. Det var karakteristisk for ham at han snakket meget lavmælt på grunn av en operasjon i strupehodet, men han doserte fonetikk på en eiendommelig tørrvittig, men ytterst instruktiv måte.

Vi opplevde også dosent/dr. philos. Maren Sofie Røstvig sammen. Hun doserte over "the neoclassical period" hvert semester, og hun var stadig "gammel jomfru", mange lurte på i hvor bokstavelig forstand. Hun snakket om mulig langt mer "upperclass Queen´s English" enn dronningen selv. Det ble forøvrig sagt om henne at det var vanskelig nok for oss vanlige litt trauste "bondestudentar" å få laud ved muntlig eksamen hos henne, men dertil henimot umulig for vakre vestkantfrøkener som forsøkte å spille på sin kvinnelighet. Det hendte også at Sletbakken og jeg (Jeg visste ikke at han het Rolf før en gang i 1980-årene da Helge Norvalls gjorde revolusjon ved Holt ungdomsskole ved også å begynne å omtale rektor med fornavn ) treftes under background-forelesningene til Ragnar Christoffersen. Hans forelesninger var holdt for å være så ustyrtelig morsomme at mange studenter gikk der lenge etter at de hadde tatt eksamen, bare for å få le seg skakke under hans veltalenhet og utrolige vidd og evne til å sette språklige eiendommeligheter og samfunnsforhold i perspektiv. Dette var noe i likhet med legendariske filosofilektor (og universalgeni) Jon Medbø ( han med TV-programmene om munken i Nidarosdomen ). Hans forelesninger til ex-fil. fulgte jeg selv for underholdningsverdien i over et år etter at jeg hadde tatt denne eksamen etter lesning under førstegangstjenesten på Øyanmoen i Nord-Trøndelag våren -58. Det var ingen som snakket om bare "matnyttige studier og normert studietid" i slutten av -50 og begynnelsen av -60-årene. Noen av oss "lå bokstavelig talt ved Universitetet og koste oss med åndelige sysler og kulturelle aktiviteter i årevis; eller vi satt på Theatercaféen, opptatt med det samme! Samtidig fikk vi også tid til å engasjere oss i politikk, drive idrett, elske og feste -for å nevne noe av det viktigste fra disse "gyldne år" som gikk så ustyrtelig fort. Vi så ikke så veldig frem til det å skulle bli ferdig med studiene heller, for alt var så "Studentikost" mens det varte, at vi snarere gruet oss for å bli ferdige.

Andre fra Kongsvinger i ytterkanten av mitt miljø i denne perioden var selvsagt Lars Jacob Krogh,             men det ville sprenge alle grenser for disse kommentarer, om også han skulle trekkes inn her. Mange vet, eller tror de vet, mye om "Larsop", men kanskje ikke alle i hans hjemby vet hvor mye han egentlig betød i studentmiljøet, det filologiske, ved Blindern Studenterhjem, som krovert under legendariske krosjef Abrahamsen i studentersamfunnet i Dovrehallen og som idrettsleder i O. S. I. og når Oslostudentene utkjempet studentmesterskap med de andre universitetene og høyskolene.

Han var også sentral i Den Konservative Studenterforening og i kretsen omkring deres tidsskrift "Minerva" i deres glansperiode under skiftende ledelse av Lars Roar Langslet , Francis Seiersted, Tore Lindbekk og Fridtjof Frank Gundersen. Lars Jacob hadde allerede da studier ved Oxford University bak seg, og jeg synes fortsatt at han er en språklig ener i norsk TV, både når han snakker naturlig engelsk og riksmål, som han jo også har fått en pris for.

Selv kjøpte jeg stolt min første "bil" i begynnelsen av disse "gyldne -60-årene", og ble forlovet og gift

"Isetta"-1956-modell og Brit Ragnhild Lødøen -1939-modell !!! ( Bildene tatt henholdsvis sommeren 1964 og 29/8 1965 ved svigerfar Lødøens tjenestebolig i Løvenskiolds vei  i Kongsvinger )

Hovedoppgaven i pedagogikk
Min hovedoppgave "KROPPSØVINGSKARAKTERER i 9-årig skole - sett i relasjon til forskjellige forhold i samfunnet, ved skolen og hos elevene", er totalt på 127 sider.

Den kan i sin helhet lånes og leses ved samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo, og trolig også ved Universitetsbiblioteket (UB) og ved Norges Idrettshøgskole. Noen få eksemplarer finnes i privat eie. Jeg vurderer den i ettertid ikke som "stor forskning", men den stod i sin tid til karakteren 2, 7 - Haud illaudabilis - og jeg ervervet meg under arbeidet med oppgaven den vitenskapelige holdning og den innsikt i vitenskapelig metode som vel er hovedhensikten med studentforskning på dette nivå.

I disse "prosjekttider" i ungdomsskolen under Reform-97, som jeg jo har lagt for dagen begrunnet skepsis til, er det en skjebnens ironi at jeg nå tenker tilbake på vårt eget prosjektarbeid i 60-årene som noe svært positivt med hensyn til både faglig og personlig utbytte. Men dette var altså på hovedfagsnivå ved universitetet med faglig basis fra mellomfagsstudier og delemner til hovedfag på forhånd, hvilket kanskje forklarer at jeg har hatt problemer med å overføre både arbeidsformen og læringsfilosofien til dagens hverdag i ungdomsskolen.

Følelsen av dilettantisme, kvasivitenskap og "keiserens nye klær" har der slått meg ganske klart, men det er jo mulig at jeg som aldrende og avtroppende grunnskolelærer har kommet i skade for å misforstå våre dagers eminente og velmenende skrivebordspedagoger, entusiastiske fagveiledere og systemlojale skoleledere og grasrotlærere. Det er lettere å huske selvkritiske holdninger fra "egen niergruppe" ved universitetet i -60-årene enn å forestille seg at de samme prinsipper kan gjøres gjeldende i en hvilken som helst "åttergruppe" i videregående skole eller i ungdomsskolen i 90-årene.

Forøvrig husker jeg nå best de forskjellige anekdotene og de personlige konstellasjonene fra samarbeidsteamet omkring "Belastningsprosjektet" på oppdrag av KUD.

Når jeg ofte ser ped.-professor og kirkerådsleder Oddbjørn Evenshaug på TV i teologiske og etiske debatter, tenker jeg tilbake på de mange krasse meningsfeider i våre fellesmøter mellom ham og de mer liberale blant oss når pedagogiske og politiske verdispørsmål kom på bane. Vit. ass.- og koordinator Magne Nyborg fikk her verdifull meglerpraksis for sitt senere professorat ved et institutt med store indre motsetninger i 1970-90-årene.

Jeg tenker også med blandede følelser tilbake på at senere ped - lektorer ved Stord og Nesna/Bodø lærerskoler, Tor Meling ( bildet fra planleggingsmøte på ”Nille” høsten 1965 )  og Snorre Ostad og jeg ble sjøsyke på Fosenferja etter å ha feiret vel avsluttet datainnsamlingsarbeid på Møre og i Trøndelag, og at vi på Ottas fasjonable hotell fikk spise elgestek-rester etter vår oppdragsgiver og sponsor, statsråd Helge Sivertsen, men at vi merkelig nok var for beskjedne og "smålåtne" til å ta personlig kontakt med ham i lobbyen. 

Verden var jo ennå liten i det pedagogiske forskningsmiljø, men respekten for autoriteter desto større!