Kap.1

Glimt fra barndommen

Fra en "lykkelig" krigstid
Krigstiden var en lykkelig periode i mitt liv. Lykkelig, kanskje mest fordi det var tidlige barndomsår, 4-9 års alder, som vel nesten alltid i ettertid fortoner seg lykkelig i et menneskes liv ettersom de vonde ting har en tendens til å glemmes/fortrenges, mens de gode minner huskes/romantiseres/nostalgiseres. "Lykkelig krigstid", en selvmotsigelse i seg selv, men faktisk sant fordi det ingen direkte krigshandlinger fant sted på mitt barndoms hjemsted. Én ung gutt fra bygda hadde riktignok falt i krigen, og det gjorde sterkt inntrykk, men han var ikke i nær slekt, slik at dette var et personlig tap. Han falt som soldat i slaget ved Gratangen fordi han ikke hadde hjelm

( Ett utslag av Nygårdsvoldsregjeringens fatale unnlatelsessynder, mente mange ). Hans navn har alltid senere vært et begrep med en spesiell klang i det lille bygdesamfunnet, og hans store bautasten på kirkegården bekranses hver 17. mai. Krigstiden var for den lille gutten meg, som vel ikke i sin fulle bredde helt forstod alvoret, en givende og spennende tid med utrolig mange sanseinntrykk på et hverdagsplan som vel ble annerledes enn det ville ha vært i vanlig fredstid.

Aprildagene 1940
Fra 9. april og en ukes tid videre husker jeg meget tydelig vår merkelige flukt fra Kvanne til Nordvik, ca. 5-6 kilometer.

Nesten alle på Kvanne flyktet litt. Selv om det bare var til naboen, så føltes det tryggere enn å være hjemme hos seg selv. Vi flyktet fordi vi bodde i det huset hvor Kvanne telefonsentral holdt til, og fordi huset, bestefars hus, hvor mor og far og jeg bodde på stueloftet, lå knapt 100 meter fra fergeleiet Kvanne-Røkkum. Vi trodde merkelig nok at begge disse kommunikasjonspunktene, telefonen og fergeforbindelsen, ville være sentrale bombemål - sett fra Berlin!

Dermed "evakuerte" vi (flott nytt fremmedord, naturlig innlært av fireåringen meg) til Øygarden på Nordvik, til skolestua og lærerboligen til filleonkel Lars, tante Johanna og døtrene Dordi, Brit og Aud. Det vi ikke hadde forutsett var at den lokale krigen skulle bli" hardere" på det avsidesliggende stedet Nordvik enn på Kvanne sentrum.

Tyske bombefly forfulgte nemlig enn båt som hadde forvillet seg innover Todalsfjorden, og tilslutt ble senket ved Svinvik ( nå kjent som Svinvik arboretum)

                                                                ( Familien Røslie på Øygarden like før krigen )

Jeg vet ikke grunnen til at denne båten påkalte tyskernes interesse, men ryktene gikk om at den kanskje hadde noe med gulltransport og kongeflukt å gjøre. Det hadde den nok ikke, men teorien var ikke helt vill i og med at dette i tid falt sammen med bombingen av de tre Mørebyene, og at både konge og kronprins og gullet således faktisk var i nærheten.

Når vi hørte flydur, løp alle ned i kjelleren på lærerboligen. Da var vi sikret mot splintrer, sa de voksne, men det ville ikke hjelpe mot fulltreffere. Så spennende var det. Nysgjerrige var vi også. Til de grader at vi tok sjansen på å stå rett utenfor huset for å se bombene falle, og lytte etter om båten ble truffet. Det var to slags bomber forklarte onkel Lars, brannbomber og sprengbomber. Selv var han korte turer ute i felten som medlem av det lokale brannvesen, og var med på å slukke småbranner som oppstod. Det var like spennende hver gang om han kom tilbake i live.

Mens Lars var borte, var far sjef i huset. Én gang flyene nærmet seg, somlet min mor utillatelig med å komme seg ned i kjelleren. Far mistet fatningen, og tildelte henne en kraftig ørefik oppe på kjøkkenet, for å få fart på etternøleren. En liten episode, men den ble i årevis etterpå fortalt med stor humoristisk sans av onkel Sverre og onkel Johan og andre i slekten som eksempel på familiens psykiske tilstand i de hektiske aprildagene, referert til som "fulltrefferen på Øygarden".

Om natten var det tryggest å oppholde seg permanent i kjelleren. Jeg hadde en margarinkasse som seng ( en slik gammeldags en av tynne trebord og med grå streng rundt, ca én meter lang og 40 cm. høy og bred, slik jeg ennå ser den for mitt indre øye ). Jeg lå i en skinnfell i denne, innerst inne i potetkjelleren. Dette var det sikreste rommet i huset mot bombene. Til middag spiste vi tante Johannas fantastiske kjøttsuppe i det ytre kjellerrommet.

Etter at båten var senket, stilnet imidlertid bombingen, og vi kunne flytte opp i stuen og overnatte på soverommene på loftet. Derfra har jeg én anekdote om meg selv:

En kveld jeg var blitt puttet i seng mens de voksne ennå satt nede i stuen og pratet, følte jeg meg svært ensom og savnet min mor. Da sa jeg høyt, til stor munterhet for de noe større jentene på siderommet: "Vær så snill å gå ned og hent ho Randi du Kielland"

Jeg snakket til bildet av en av "de fire store", som hang i glass og ramme på veggen på soveværelset. Alexander Kielland var mest naturlig for meg å be, for i motsetning til Ibsen, Bjørnson og Li e, var Kielland avbildet i frakk og flosshatt og med spaserstokk, mest klar av dem til å ta slike henteoppdrag.

Etter en ukes tid i "landflyktighet" var tiden inne til å returnere hjem. Vi tok drosje, hvilket i seg selv var en stor opplevelse. Det hadde vi aldri tidligere i livet hatt råd til å gjøre ( Dette henger i meg den dag i dag. Jeg har alltid syntes at det er bortkastede penger å ta drosje.. Jeg går heller lange strekninger i snø og kulde dersom jeg ikke har urimelig mye å bære på eller er i ekstrem tidsnød ). På veien til Kvanne så vi levende tyskere for første gang, og det gjorde et sterkt inntrykk. Store flotte soldater i grønne vinterfrakker og svære børser med bajonett på. Noen hadde vinkler og båtlue, og noen, de aller tøffeste, hadde stjerner og høye flate luer med et ørnemerke i. Alle hadde et barskt oppsyn, og de smilte ikke. De brølte høyt noe på et hardt språk som vi i begynnelsen ikke forsto noe av. Bestefars hus var okkupert ( nytt fremmedord ). Huset var fullt av disse overmenneskene da vi kom.  Men det ordnet seg snart. De var faktisk "snille", og flyttet ut, slik at vi fikk igjen sengene vår allerede fra første dag.

(Tysk tropp på Kvanne høsten 1940. Det lille stedet var visstnok i begynnelsen "befestet" med et helt kompani av strategiske grunner, fergeleie, telefonsentral og alle kommunale kontorer i gamle Stangvik kommune . Etterhvert ble det kun én tropp og tilslutt bare ett geværlag ).

Tyskerne okkuperte Lånna, bestemors slektsgård, som sitt hovedkvarter for resten av krigen, og besatte dessuten 1. etasje i kommunegården i Gråva mens 2.etasje ble beholdt som kommunale kontorer for gamle Stangvik kommune. Herredskasserer og trygdesjef og alle kontoristene beholdt jobbene sine, men en stornazist ble gjort til sjef for den nyopprettede forsyningsnemda, som under hele krigen fremsto som det aller viktigste av de kommunale kontorer. Her måtte man gjøre seg ydmyk og be om anvisning om man for eksempel sårt trengte til et par nye sko.

Hovedkvarteret i Lånna ble etterhvert "veldig imponerende og flott", syntes jeg, med inngangsportal med tyske ørn og hakekors. "Smakløst og bedrøvelig", sa de voksne. Gamle-John, min bestemors bror, på denne gården likte slett ikke tyskerne og deres okkupasjon av gården hans. Han var skarp i kjeften mot dem, på grensen til å bli skutt eller sendt til Grini mente de i slekten som var alvorlig bekymret for ham. Men han ble på en spesiell måte respektert av tyskerne som en verdig motstander, en slags norsk viking av ekte germansk blod, som kunne tillate seg å være litt frittalende.

Ski-episoden hjalp vel også på denne respekten:

Den tyske troppen som utgjorde okkupasjonsstyrken på Kvanne under hele krigen hadde selvfølgelig "fysisk trening" på sin militære dagsorden, og som et ledd i dette, skitrening i Lånnabakken, som var nokså lang og bratt. Tyskerne holdt til i bakkens nedre og slake del. De stod noen meter rett ned på sine ski, men behersket ikke svingteknikk og falt og falt under mye skrik og skrål. Gamle-John, som da vel var nærmere 70 år gammel, så seg forbannet på dette dag etter dag, inntil han én dag, uten et ord, gikk opp på låven og hentet sine egne ski som ikke hadde vært i bruk på flere år, la dem på skuldrene og vasset i snøen rett opp bakken, demonstrativt forbi tyskerne, helt til toppen av bakken. Der spente han skiene på, og stod rett ned bakken der den var på det bratteste, forbi de måpende tyskerne, og avsluttet med en elegant Telemarkssving nede på flata under vill jubel og applaus fra tyskerne. Så spente han skiene av og satte dem tilbake på låven

Tre onklers "krigsinnsats"

Under store deler av barndommen savnet jeg å disponere egen robåt, slik som alle de andre barna. Dette skyldtes, i bunn og grunn at den yngste av mine onkler på farssiden, urmakerlærlingen, hadde foretatt en tvilsom strategisk krigsvurdering i aprildagene 1940.

Han hadde vurdert det slik at han et stykke på vei kunne stoppe tyskerne fra å komme seg over Kvanne -Røkkumfjorden ved å slå hull i, og senere fullstendig hogge opp den gamle Svorken-båten som hadde tilhørt familien i generasjoner. Denne geniale ideen kan han ha fått fra "SNORRE". Det var jo en vanlig taktisk manøver blant de gamle vikinger å hugge hull i eller brenne skipene for å unnslippe eller stoppe fienden ved fjorder og store elver.

Denne samme idealistiske onkel ga i 1939 også teltet sitt og ryggsekken sin til finnene under Finlandskrigen mot russerne i et forsøk på å redde verden. Det var kanskje dårlig samvittighet for ikke å ha deltatt som frivillig i den spanske borgerkrig mot Franco noen år tidligere?

Da krigen kom, forbannet min mellomste onkel, "bakeronkelen", seg på at han "ville faen ikke bake for tyskerne!" Han tok seg jobb som gårdsdreng resten av krigen. I 1946 ble han gift med datteren på denne gården. Tyskerne tok meget beleilig for dem over hele bakeriet. Dette var til stor forargelse for min "toppjøssing" av en bestefar, men han måtte bare akseptere dette som en fullbrakt kjensgjerning.

(Bakersvenn far og bakermester onkel Edvard i bakeriet  på "Solås" like før krigsutbruddet )

I slutten av mai 1945 startet "baker, n" opp bakeriet igjen.  ( Da skiftet svennen omsider yrke til landpostbud )  Og mesteren  sa at det dummeste han hadde gjort var å slutte å bake da tyskerne kom. Nå var hans hardeste bakerkonkurrent blitt styrtrik på krigen,  og selv hadde han tapt markedsandeler til konkurrenten, som det tok måneder og år å vinne tilbake igjen.

Min eldste onkel i faderhuset, poståpneren, tyvlyttet på radio London under hele krigen. Han kamuflerte dette ved angivelig å hente melk til sin syke mor på et avsidesliggende småbruk. Det hendte at tyskerne stoppet folk på landeveien og spurte hvilket ærend man var ute i.

I 1947 giftet denne onkelen seg med småbrukets unge datter, som var 20 år yngre enn ham selv. Litt av et krigsutbytte, mente noen. Han deltok også med stor iver i "den illegale pokerspillingen" i Doktorboligen .

Og det var han som holdt resten av huset underrettet om hvem av de to telefondamene med samme fornavn som var på vakt som telefondame på sentralen på bestestueloftet i  bestefarshuset. Den ene var nemlig toppjøssing og den andre nazist. Når sistnevnte kom på vakt måtte vi alle passe oss godt for hva vi sa, og den parolen syntes 4-9-årige jeg at det var spennende å forholde meg til. Dessuten samsvarte det jo merkelig nok godt med tilsvarende oppfordring på de store prangende NS -plakatene som hang på veggen på den samme telefonsentralen. Jeg var jo i og for seg venner med begge sentralborddamene, og av og til inne hos dem på husbesøk. Ble således vant til å omgås både pålitelige og litt skumle medmennesker på en "korrekt" måte. Jeg syntes å merke at "etterretningsonkelen" virket litt nervøs når han så meg komme ut fra besøk hos den ene av damene. Men han burde jo visst at jeg ikke kjente til hans Londonlytting før langt utpå høsten -45, da dette var trygt og ga en slags status og alibi for god nasjonal holdning.

(Bildet viser fra venstre: Lånnafjøset, Doktorboligen, Pestufjøset, Gammelbanken, Pestuløa og Arbeidshuset - tysk tropp i feltutstyr . Vedstabelen i forgrunnen utover til hovedkvarteret i Lånna etter manøver i distriktet er tysk ved. Denne ble delvis brukt av pokerspillende ungdommer i Doktorboligen for "å holde god varme og samtidig vise god nasjonal holdning ved slik sabotasje, stjeling av okkupasjonsmaktens ved"

Juling på frigjøringsdagen
For meg personlig medførte dette at tyskerne overtok bakeriet at jeg fikk juling av de større guttene på stedet på selve jubeldagen 8. mai 1945. Jeg hadde nemlig i deres øyne vært tyskvennlig og begunstiget under hele krigen. Og det var jo sant på den måten at jeg under hele krigen hadde spist hvetekake i bakeriet når tyskerne der behandlet meg som en slags maskot, bad meg inn i bakeriet, kom i det sentimentale hjørnet, tok meg på fanget og proppet meg med kaker og gråt, ja, felte tårer fordi de selv hadde en liten gutt på samme alder der hjemme, men som de trodde de aldri kom til å se igjen, og det gjorde nok de fleste ikke heller! Særlig husker jeg en spesielt snill og sentimental korporal, Herrn Hünemann, som nesten var som bygdekar å regne fordi han omgikkes stedets befolkning mye, og lot det skinne igjennom at han slett ikke var nazist, og at Hitler var ikke god, nicht gut! Han ble kalt Hønemann, som lød litt pussig, og alle på Kvanne syntes det var tragisk da han mot slutten av krigen, etter over 3 år på fredelige Kvanne som vel hos ham tente håp om overlevelse, plutselig ble beordret til Østfronten!

Det talte heller ikke til min fordel at jeg hadde pleiet omgang med begge telefondamene. Altså delvis "fraternisert med fienden" kan jeg vel i ettertid betegne det som i et litt annet språk enn de store sterke guttene brukte da de skulle la meg stå til rette for mine gjerninger .

Krigen sett fra urmakerverkstedet
Her var selve "hovedkvarteret for 60-70-åringene, urmaker og poståpner Ole Svorken, hans bestevenn, Lars Drøpping, som var handelsreisende, samt 4-9-åringen meg!

(Senior og junior O. Svorken utenfor ”hovedkvarteret” på ”Solås” første krigsåret )

De to gamle var perlevenner, skjønt de ofte "kranglet" hardt om innenrikspolitikken.

Bestefar var prototypen på en real Arbeiderpartimann av sin samtid. Han var slank og senete av vekst, og bar intet preg av "vellevnet". Han var helstøpt i sine ideologiske holdninger og praktiske meninger. Disse samsvarte i alt vesentlig med Hornsruds, Tranmæls og til og med Nygaardsvolds, hvilket ikke skulle bli så helt uproblematisk etterhvert. Handelsreisenden hadde et typisk "pyknisk" utseende. Han hadde en påfallende stor mage, "ølvom" i litt uærbødig dagligtale, hvilket var å betrakte som et "yrkeskarakteristika" Han var også rødmusset og fyldig i ansiktet, og hadde "portvinsnese" i den samme dagligtalen. Han var konservativ, stedets desidert mest prominente HØYREMANN. De to andre høyremennene på det lille stedet var en oppkomling av en kolonialkjøpmann og stedets lensmann. Politisk overbevisning fulgte her på en måte "lov og ordens-makten".

Vår venn handelsreisenden holdt seg til Carl Joachim Hambro når han fant å måtte påberope seg rikspolitisk støtte. Når Gamle-Svorkens politiske argumentasjon fortonte seg som helt borti hampen håpløs i sin brist på logikk og saklighet, avsluttet høyremannen alltid diskusjonen med å "vise til fakta". "Det står jo i Adressa!", sa han da!  Vel og merke sa han dette like før og like etter krigen, ikke under krigen da Adresseavisen i Trondheim, som alle andre norske aviser av en viss størrelse og betydning hadde fått innsatt naziredaktør, og drev bevisst desinformasjon, verre og verre etterhvert som "krigslykken" utviklet seg mer og mer i negativ retning for tyskerne og de norske tilhengere av "den nye tid". I utenrikspolitikken, og i synet på det som nå foregikk i det okkuperte Norge, stod disse aldrende herrer på urmakerverkstedet helt sammen Hitler og Quisling og alt deres vesen måtte knuses - for enhver pris!  Og det måtte også JEG forstå, selv om jeg la for dagen en viss beundring for tyske uniformer, tysk presisjon i utførelsen av sluttet orden i Pestuveien og på bussholdeplassen ved fergeleiet.

Jeg tillot meg også å spise hvetekake hos tyskerne når jeg ble påspanderti bakeriet, og jeg hadde begynt å lære sentrale tyske ord som Halt, Fisch, Kartoffeln, Guten Morgen, Korporal o.s.v., hvilket fortonet seg som både spennende og utfordrende. Visse melodier var også i ferd med å feste seg i mitt ganske musikalske hode: "Bella Mi" ( bell ´Amie? ), Die Fahne Hoch, Lilli Marlen, Alte Kameraden og Deutschland Deutschland über alles".

Men bortsett for noe påvirkelighet av slik propaganda, som bestefar og handelsreisenden var generøse nok til å tilskrive min unge alder og mitt ubefestede sinn, ble jeg akseptert som like god og patriotisk JØSSING som dem

Spesielt solidariske var vi når vi skred til dagens alvorligste gjerning på urmakerverkstedet, nemlig det å flytte på knappenålene! Dette gikk ut på daglig å markere hvor frontene gikk på et digert Europakart og et noe mindre Verdenskart som hang på den største veggen på verkstedet. Kildene var avisene Romsdalsposten, Tidens Krav og Adresseavisen, samt supplert med illegale nyheter fra BBC, alias Toralv Øksnevad, "stemmen fra London". Hvis det var uoverensstemmelse mellom kildene, var det sistnevnte som gjaldt. Og manglende samsvar var det ofte, verre og verre etterhvert som krigens gang skred frem. Dette problemet kunne også være farlig for de eldre herrer. I mindre grad for meg. Det hendte nemlig også at bygdenazister og "stripåtfolk" stakk innom urmakeren for å se hvor frontene gikk, i tillegg til å få sine klokker reparert. Da kunne det bli vanskelig å forklare at tyskerne lå mindre gunstig an på kartet enn de hadde trodd ut fra de politiske kommentarer i Kristiansundsavisene, for ikke å snakke om dersom de sammenlignet med hva de hadde lest i "Fritt Folk", Nazipartiorganet på landsbasis. At de gamle herrer hadde hemmelig radio var ganske åpenbart, men hvor, se det, den kunnskap har de lurt med seg i graven!

Reparere klokker for hel - og halvnazister kunne ikke min bestefar godt nekte uten at det kunne få alvorlige følger både for ham og hans øvrige familie, så det gjorde han, om enn med ulyst, og jeg tror ikke han la hele sin faglige prestisje i å gjøre fullt så godt arbeid i disse reparasjonsoppdragene som han ellers var kjent og respektert for. Men det var så rart med det - i et lite bygdesamfunn hvor alle kjente alle, og hvor man stort sett hadde levd i vennskap og fordragelighet med hverandre FØR krigen, måtte man også regne med å skulle gjøre det ETTER krigen, uansett utfall. Derfor ble det ikke "balkanske tilstander" over de nasjonale og politiske motsetninger i tiden 1940 - 45 på mitt hjemsted, og vel heller ikke ellers i Norge. Men bevisstheten om hvem som var på hvilken side under krigen er fortsatt helt levende hos alle på min alder eller eldre.

Mest spennende under knappenålsflyttingen på urmakerverkstedet var det da vi nærmet oss STALINGRAD rundt årsskiftet 1942-43. Da stod knappenålene også svært nær Moskva, og det var diverse veddemål igang på urmakerverkstedet om en eller begge eller ingen av disse byene ville falle. I februar, rundt min syvende bursdag 5/2-43, var de gamle herrer svært opprømte.

General Paulus hadde tatt til vettet og kapitulert for å redde stumpene, mot Hitlers ordrer om å  kjempe til siste mann. Da vant bestefar Svorken mange "svartebørssjokoladeplater" på sine diverse veddemål om utfallet av den totale krig mellom russerne og tyskerne.

På forsommeren 1940 hadde det også vært veddemål på gang. Da om hvorvidt tyskerne ville greie å trenge igjennom MAGINOTLINJEN mellom Tyskland og Frankrike, et festningsverk som var holdt for å være "ugjennomtrengelig", et ord som gjorde sterkt inntrykk på meg, ut fra  den patos og betoning som bestefar uttalte ordet med. Men dette veddemålet tapte bestefar da tyskerne dels gikk utenom og dels trengte igjennom på det svakeste punkt. Da var jeg imidlertid bare vel fire år, så jeg skjønte ikke så mye av hva som foregikk som tilfellet var med Stalingrad. Da var jeg jo nesten dobbelt så gammel, og langt mer familiær med krigstaktiske overlegninger og vurderinger.

I tillegg til krigshistoriske kunnskaper etter naturmetoden i svært ung alder, lærte jeg utrolig mye Europageografi disse fem lange årene på urmakerverkstedet i fruktbart samarbeid om innplotting av vestfront og østfront, samt flankene i nord og sør, altså der nede hos kujonen Mussolini  som stod svært lavt i kurs. Mussolini var kanskje ikke fullt så ond og fæl som Hitler , lærte jeg, men han var dertil en latterlig pratmaker, som ikke engang var enn skikkelig kriger.

Jeg lærte også en god del Verdensgeografi, særlig i krigens sluttfase, da sluttkampene utspilte seg mellom amerikanerne og japsene i den fjerne Østen.Da jeg begynte på folkeskolen og fikk geografi og krigshistorie som skolefag, opplevde jeg skoleundervisningen om dette som et gigantisk antiklimaks. Lærebøkene var ufullstendige og overfladiske, syntes jeg. Læreren var banal i sin fremstilling, og elevene var utrolig uvitende og barnslige!

Var jeg allerede som 8-årig skoleelev i ferd med å utvikle en arrogant personlighet, eller?

Jeg avslutter min dveling ved "krigsminner" med mine 2 bestefedres pass fra 1941 og passfotoet av min mor i mars 1941, -samt et søtt og fredelig bilde av meg selv og min kjære hund "Bella", navnet etter datidens toppslager "Bella mi" ( bell´Amie? ).

Forøvrig husker jeg spesielt godt fra at et par av de første krigsvintrene at de var usedvanlig kalde. Mannfolkene ble utkommandert til å lage råk i sjøisen for at fergetrafikken skulle gå som normalt, men i en periode greide de ikke å holde råken åpen, og endog store lastebiler kunne kjøre over fjorden . Det var imidlertid vanskelig å komme iland på "hauisen" oppe i fjæra, og faren til Erling ble holdt for å være dumdristig som kjørte frem og tilbake mellom Kvanne og Røkkum et par ganger uten engang at lasteoppdragene var tvingende nødvendig. Vi trodde at han nøt spenningen  når den seige sjøisen ga etter og han måtte gi full gass og kjøre liksom i motbakke over lengre strekninger på den ca 3 km brede fjorden. Dette var ennå mens lastebilene kjørte med bensin, før de måtte gå over til generatorer og knottfyring. På meg gjorde det aller størst inntrykk at far en dag kom hjem med hjelpende ledsagere, og hadde sklidd av isflaket og gått helt under i det iskalde vannet. De hadde såvidt greid å dra ham opp igjen, og nå ble han puttet rett i seng med alle husets ulltepper rundt seg på stueloftet for om mulig å hindre at han skulle få lungebetennelse - her på bildet på isflak sammen med Lars Kvande "Bakkå".

Rollelek med banning
Ingen i min familie har noensinne vært pietister, på noen av sidene. Men bestemor Svorken likte likevel ikke at hennes tre - fire - fem - årige sønnesønn bannet.

En av mine yndlingsleker på gulvet like ved der hvor bestemor satt i stua, var å leke bussjåfør Kvendset. Den røde bussen stoppet hver dag både morgen og kveld utenfor vårt hus for å laste av og på store brødkasser til Edvards bakeri. Disse brødkassene var ofte tunge og delvis vanskelige å få tak på uten håndtak osv, slik at den fargerike bussjåføren strødde om seg med kraftige gloser med høy og rungende stemme der han hoppet opp og ned, på og fra lasteplanet/lasterommet, og bar de tunge kassene inn i bakerigangen.

Jeg hadde min egen buss i stua i form av en stor stol, og den var full av store pappesker som da liksom var brødkasser i Kvendsetbussen. Sjåfør Kvendset selv var mitt store ideal. Følgelig hoppet jeg også opp og ned av stolen med kassene og ropte farken og jæven og helvetes tungt!  Da sa bestemor at det ville komme noe stygt å sette seg på leppene mine hvis jeg ikke sluttet med denne språkbruken.

Denne trusselen tok jeg såpass alvorlig at jeg etter kort tid la av banningen i nærvær av nære familiemedlemmer. Mine besteforeldre og foreldre har faktisk ikke hørt meg banne hjemme siden jeg var seks-sju år og til denne dag. Far er nå eneste gjenlevende som fortsatt kan glede seg over fravær av eder og simple uttrykk. Bestemors "noe stygt på leppene mine" har jeg i mange år sett ganske konkret for meg som et slags virus, men kraftig oppforstørret til noe grå - brunt belegg som bare kunne fjernes ved langvarig avhold fra banningImidlertid, denne barndomsopplevelsen bør neppe tillegges skyld hverken for traumatiske skyldkomplekser eller gis ære for positiv barnelærdom av verdinormativ art.

Lære å svømme og "manndomsprøve"
Bading om somrene i form av vassing og soling forekom "fra de tidligste tider" ved Nystunaustet og på Kvennaneset. Mor og Marit Lånna ( senere Gaupset, Kampheimvn. 25, Oppsal, Oslo ) og de forskjellige tjenestepikene hos bestefar Svorken var de som oftest var med mellom mitt tredje og syvende år. Da var det hele bare lek og kos. Far var med en sjelden gang etter arbeidstid på ekstra varme sommerkvelder og enkelte søndager. Da skulle det være litt alvor i leken.

Han mente det var viktig å lære å svømme for å overleve hvis man skulle falle ut fra båt, og dessuten var det strengt forbudt å lure seg ned på kaia for å fiske mort så lenge man var svømmeudyktig. Motiveringen for å lære den vanskelige svømmekunsten var således selvinnlysende. Men fars instruksjonsmetoder var kanskje ikke de beste selv om de var velmente. De skapte ihvertfall ikke den naturlige avslappende vannfølelsen som jeg selv lærte å undervise etter da jeg 20 år senere tilegnet meg svømmedidaktiske prinsipper på Statens Gymnastikkskole. Far holdt meg hardt under haken eller armene eller la en svær roåre under bryst og armer, slik at jeg fikk en noe krampaktig kroppsstilling og psykisk ble redd for å få hodet under vann. Det gikk derfor sent med å bli flytedyktig, og dassmort - og kardusfiskingen fra kaia måtte ennå i lang tid foregå på illegal måte under stadig redsel for å bli oppdaget og få ris på rumpa for oppsetsighet og ulydighet. Det var dog ytterst sjelden det gikk så langt.

Svømmingen ble det først fart på da jeg sommeren før jeg skulle begynne på skolen, helt av meg selv oppdaget at det gjorde da slett ikke noe om jeg fikk hodet under vann, bare jeg holdt munnen lukket og heller ikke pustet inn gjennom nesen. Jeg ble så en ren mester i å svømme under vann så lenge jeg kunne holde pusten. Så selvsikker ble jeg i denne teknikken at jeg begynte å stupe fra kaitrappa og selve dampskipskaia på minst fem meters dyp. Jeg kom etter stupene ikke lenger fra kaikanten enn at jeg lett kunne orientere meg med åpne øyne under vann, snu og svømme under vann inn til kaikanten og klatre opp der. Dessuten syntes de store guttene, Johan Stenberg, Odd Østbø, Kåre Nordvik, Åge Moe og andre at det var ganske tøft av meg å stupe og hoppe fra kaia før jeg kunne svømme, så de lå klar i flytestilling som sikring i tilfelle jeg skulle få problemer med å nå opp til overflaten og inn til kaikanten igjen. Store gutter var ansvarsbevisste på den tiden, og senere begreper som plaging eller mobbing av mindreårige var totalt ukjent i vårt trygge miljø. I løpet av den sommeren fikk jeg på denne måten et naturlig forhold til vannet, og lærte både å svømme bryst, rygg, flyte på ryggen, "flyte daumann", som vi sa, og trå vannet i loddrett stilling. Og så var en sommer på den tiden så uendelig lang og solrik, nesten som en evighet i paradis, når jeg tenker tilbake på det!

Neste virkelige store skritt på prestasjonsstigen kom først ved ca 13-årsalderen. Det var karsstykket å stupe fra rorhuset på bilfergen Kvanne - Røkkum 2, og senere da Kvanne - Røkkum 3 kom, fra soldekket og livbåtene på den. Begge deler føltes fryktelig høyt! Bare barskingen, John Nordvik, fergemaskinisten som jeg så veldig opp til på grunn av styrke og gutteaktig væremåte til tross for at han var en godt voksen mann, og Søyas beste juniorhopper på ski, Åge Mo, hadde hoppet herfra, før Øystein Øye og jeg tok mål av oss til utføre den samme bragden, og få heltestatus både hos eldre og jevnaldrende. Vi gjorde grundige forberedelser. Var oppe flere ganger uten å hoppe, "for å tilpasse oss høyden", som vi sa. Vi leste også litt i I-F-guttas instruksjonshefter om stup, hvordan man skulle gå litt flatt ut for ikke å få overslag og havne på ryggen. Forutsetningen var da selvfølgelig at man måtte beherske å knekke i hoften like før man tok vannet for ikke å få mageplask, hvilket ville være katastrofalt i den høyden.

Så kom dagen da den første manndomsprøven ble gjennomført, stup fra rorhuset på gammelferga, Kvanne - Røkkum 2

Egentlig var jeg litt lumpen mot min beste kamerat, men også alvorlige konkurrent, Øystein, den dagen. Jeg klatret nemlig først opp på rorhustaket, angivelig bare som vanlig for å se på høyden. Vel oppe, som jeg sto og siktet meg inn mot et punkt dypt der nede på vannflaten, fikk jeg en fornemmelse av at idag kunne jeg faktisk greie å gjennomføre stupet. Jeg følte at "jeg hadde svevkurven inne", og plutselig hoppet jeg bare! Det gikk helt fint, og Øystein lå der nede i vannet og misunte meg at jeg endelig hadde gjort det. Deretter ble han litt forbannet, fattet et fandenivoldsk mot, og gikk rett opp og stupte, han også. Vi gjentok bedriften flere ganger etter hverandre mens vi nå "hadde det inne"og før angsten skulle få overmanne oss igjen. Det var en herlig følelse å overvinne seg selv, og heltestatus var vunnet! Blant annet hadde ikke "landkrabbene" oppe i Lykkjebygda noe de skulle ha sagt lenger; de som bare kunne vise til lusehopp fra svaberg i laksehølene oppe i elva, ikke mer enn en tredjedel så høyt.

Sommeren etter var jeg den første som også stupte fra soldekket på nyferga, Kvanne - Røkkum 3,   konstruert  av stedets egen overingeniør Olaus Quande, også det uten at det var direkte planlagt akkurat den dagen. Og det som var mest paradoksalt, var at det var min påpasselige og irriterende beskyttende far som indirekte forårsaket det. Jeg var nemlig oppe på dekket for bare å se på høyden som vanlig. Men plutselig mens jeg sto

der og så ned i sjøen, fikk min far se meg fra vinduet hjemme. For så å hindre meg i å stupe fra denne vanvittige høyden, grep han sin kraftige landpostbudfløyte og blåste i den, for å gjøre oppmerksom på at jeg var blitt observert, og værsgod hadde å komme meg ned igjen.

 Denne faderlige inngripen syntes jeg var så flaut og så pinlig at jeg ikke følte jeg hadde noe valg. For å få slutt på pipingen - og nå begynte han jammen å rope også, så derfor stupte jeg, fra soldekket, for første gang, som den første på Kvanne noensinne, og med bare Øystein Øye og et par tenåringsjenter som tilskuere. Det var forresten fint å ha dem både som vitner og beundrerinner!  På grunn av far ble dessverre ikke konsentrasjonen om uthoppet så god som den burde vært for et så høyt hopp, og jeg tok vannet svært skjevt, slo heldigvis ikke over på ryggen, men slo meg ganske hardt på utsiden av venstre lår. Da jeg kom hjem sa far bare oppgitt at jeg var "en stor tupp!" Han var vel for glad over at jeg hadde overlevd, til å bruke kraftigere uttrykk, eller gå til korporlig avstraffelse.

Ungdommelig bestefar
Bestefar, altså "Gammel-Svorken" var langt mer sporty enn far når det gjaldt bading på denne tiden. Som vel 70-åring var han ofte med oss 10-12-åringene og badet. Til bestemors store fortvilelse. "Den gamle mannen går i barndommen. Han kan få slag eller krampe ", sa hun, og ga meg ansvaret for at han kom opp av sjøen igjen med livet i behold. Det aller morsomste og mest komiske for oss barn var "det ritualmessige" i hvordan bestefar gjennomførte denne badingen sin. Han kledde alltid av seg alene bak et tre. Og han var alltid kledd i lang ullunderbukse og ullskjorte, også midt på varmeste sommeren, angivelig på grunn av at han i sin ungdom hadde hatt giktfeber, en mystisk sykdom som virket skremmende på oss. Og så brukte han ikke badebukse, også en helt uhørt ting for oss barna.

Han mente at bruk av badebukse var unødvendig, unaturlig, usunt, usanitært, snobbete og noe nymotens tull! Derfor tok han et solid dobbelgrep med begge hender rundt vitale deler nedentil når han kom naken frem fra bak avkledningstreet og løp ut i sjøen så vannet sprutet! Da han var kommet uti til midjen, løsnet han grepet, kastet seg forover og svømte i full fart 15-20 meter utover, vendte så, sto et øyeblikk og trådde vannet, og svømte deretter i full fart brystsvømming mot land igjen på den karakteristiske måten at hele hans glinsende hvite rygg stakk opp av vannet som på en ubåt i overflatestilling "fordi han fløt lettere enn vanlige folk", som det ble sagt. Ryggen var så hvit fordi han av prinsipp aldri solet seg. Da han var kommet så nær land at han måtte reise seg, tok han det samme dobbelgrepet nedentil igjen, og løp oppover fjæra uansett hvor spisse og glatte stenene var, til han var i skjul bak treet igjen. Der vrengte han straks på seg ullundertøyet. Det var viktig å få fort i seg varmen igjen, og det var bare sundt å tørke på kroppen, sa han.

Illustrert Familieblad

Dette ukebladet har spilt en merkelig rolle i mitt liv. Min bestemor leste blant annet "Nils og Blåmann" for meg før jeg selv kunne lese, og jeg beskriver i et senere kapittel hvordan dette var med på å gjøre meg til en meget tidlig språkengasjert gutt og senere overbevist riksmålsmann. Jeg skriver der også om min lykkelige og meget aktive barndom under krigen og hvordan verdier og fantasi ble utviklet gjennom lesning av tegneserien om  "Tom Trick i Den skjulte borg i Alamot". Jeg er litt ulykkelig fordi den virkelige "TOM-boka", klippet ut og lest i filler gjennom 5 barndomsår av meg og mine barndomskamerater, er gått tapt. I den forbindelse har jeg tilbrakt flere dager på Universitetsbiblioteket i Oslo med å studere årgangene 1941-45 på mikrofilm, og det var en stor opplevelse. 

"I.F.-gutta" vet jeg har spilt en stor rolle for utviklingen av utrolig mange gutter av min generasjon ut over det ganske land. Av og til, med lange mellomrom, og på de underligste steder, og i ulike situasjoner, får jeg vitnesbyrd om dette. Både for min utvikling som aktiv idrettsutøver og for utvikling av holdninger og karakteregenskaper har engasjementet innenfor I.F-guttabevegelsen har spilt en helt avgjørende rolle for meg. Jeg tenker tilbake på denne lykkelige tiden med stor begeistring og nostalgi.  I vår gutteklubb "Kattskardgutta" ( Navnet fikk klubben etter det geografiske stedet hvor vi bygget vår klubbhytte) skrev vi klubbavis. Hvert nummer består kun av 1 side. Dette vel mest av praktisk-tekniske grunner i og med at avisen ble skrevet med pekefingeren og med 5 gjennomslag ad gangen på datidens skrivemaskiner på henholdsvis sparebankens kontor og på lensmannskontoret. Jeg tror ikke det fantes flere skrivemaskiner enn disse 2 på det lille tettstedet, men vi var altså så heldige at det var foreldrene til "Pelle K. og Basse" som disponerte dem, henholdsvis bankkassereren og lensmannen, og som velvilligst lånte skrivemaskinene ut på kveldstid fordi de skjønte betydningen av vårt klubbarbeide. Snakk om idylliske og harmoniske forhold mellom generasjonene i en tid lenge før "ungdomsproblemene" var "oppfunnet", i hvert fall på landsbygda!

Klubbavisens hovedingredienser er nok sportsreferater, men det er interessant å legge merke til at det også legges opp til debatter om aktuelle saker i klubbens indre liv og i nærmiljøet, samt publisering av egne dikt og en "føljetong" skrevet etter mønster av typisk gutteboklitteratur.  I siste nummer tar jeg på en veslevoksen og høytidelig måte avskjed med min barndomstid og ønsker de yngre arvtakere lykke til videre!

Samlemani
Jeg har nettopp gjenfunnet min utklippsbok med Stortingspolitikere, en hobby jeg hadde samtidig med glansperioden i gutteklubben og enda litt lengre, fra ca 8-10-årsalderen og faktisk helt til jeg var nesten ferdig med realskolen som 18-åring.

Jeg samlet på bilder av politikere og alt som hadde med valg og valgordninger og mandatfordelinger å gjre. ( Denne min særinteresse kom i tillegg til at også jeg, i likhet med de fleste andre guttene på folkeskolen, klippet ut og limte inn bilder av idrettsstjerner, først og fremst skihoppere i svevet med angivelse av stilkarakterer, og langrennsløpere i diagonal- og passgang). Derigjennom utviklet jeg en sterk interesse for "det politiske spillet" og også for politisk humor og ironi som har fulgt meg resten av livet. Det synes som om min generasjon av landsens gutter var en generasjon av "Samlere". De få aviser og ukeblad som fantes i våre enkle hjem ble grundig lest og deretter klippet istykker og limt inn i glansbildebøker eller utrangerte skolebøker med litt stive permer.  Delvis kan vel dette forståes ut fra at det var lite ellers å ta seg til. Organiserte "aktivitetstilbud" til barn og ungdom fra de voksnes side fantes jo ikke, ingen hadde tenkt tanken engang på at noe slikt var ønskelig, mulig eller nødvendig.

Og så var dette lenge før fjernsynet kom til Norge, for ikke å snakke om dataalderen forøvrig. Det nærmeste vi kom noe slikt var den cirka månedlige filmen på Norsk Bygdekino, som var veldig populær, skjønt det ikke alltid lyktes å få foreldrene til å punge ut med kroner 1,50 til 1.forestilling her hvis det ikke var dokumentert kvalitetsfilm som gikk til enhver tid. Den aller første film jeg så på Bygdekinoen var "Gjest Bårdsen" med Alfred Maurstad i hovedrollen.

Taxi-flytur med livet som innsats
Sommeren -47 fikk jeg min første flyopplevelse takket være onkel Edvards generøse spandabilitet. Et taxifly, femseters sjøfly, var kommet til Kvanne. "For å lure pengene av godtroende bønder", sa far. Edvard så det ikke slik. Han hadde vært oppe i taxifly over Oslo en gang, og visste at det var en stor opplevelse. På Kvanne på den tid var han en av svært få som hadde opplevd eller endog våget noe slikt. Det var en liten kø av nysgjerrige og litt fandenivoldske publikummere eller kunder som stod på dampskipskaia og ville "ta sjansen". Det kostet 30 kroner for voksne og 15 for barn, og det var selvsagt forferdelig dyrt ( 8 kroner dagen for en voksen mann var vanlig lønn for gårdsarbeide, og halvvoksne barn kunne få opptil 5 kroner for 10-timers arbeidsdag med hektisk potetplukking hos de storbøndene som betalte best ). Da Arnfinn Olsen så kom og spurte om jeg turde være med, ville jeg gjerne bevise mot, og løp til far for å be om 15 kroner til å fly. Blankt avslag, selvfølgelig, uttalt på grunn av den uhyrlige pengesummen, men også innerst inne, tror jeg, på grunn av den overveiende sannsynligheten for at flyet kom til å falle ned. Onkel Edvard overhørte samtalen, og ropte meg diskret inn på lagerrommet i bakeriet sitt, og sa: "Her har du pengene. Fly, men si det ikke til faren din før etterpå!" Så bar det avgårde. Først robåt fra kaia og ut til flyet. Så sikkerhetsselene på i treseteren mellom brødrene Arnfinn og Olav Olsen, og med Ola Bortigard i forsetet ved siden av flygeren. Jeg var yngst, og det kilte fælt i magen da flyet ga full gass og ruste utover fjorden forbi Kvennanesset, og vi ble trykket hardt bakover i setene. Godt og vel i lufta var reisen behagelig, akkurat som Edvard hadde forespeilet, og det var en utrolig opplevelse å kjenne igjen landskapet under. Vi så store områder på en gang, skoleveien, der vi hadde gått fjellturer, nabobygdene, både Todalsfjorden og Ålvundfjorden samtidig liksom,  en helt ubeskrivelig og ny følelse, annerledes enn alt jeg tidligere hadde opplevet! Omsider var så de 15 minuttene snart gått, som føltes som nesten en evighet der høyt oppe i det blå. Da gjorde flyet en skarp sving slik at liksom hele Lykkjebygda reiste seg på kant opp mot oss. Motoren ble slått av for at glideflukten ned mot landing skulle ta til. Jeg fikk nesten panikk innvendig, men viste det ikke utad overfor Olsenbrødrene. Jeg trodde fullt og fast at det var motorstopp siden vi befant oss langt inne over land, langt fra landingsplassen på sjøen. Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde hørt på far, og hvor lei seg ville ikke både han og mor bli når de på denne måten mistet meg, sitt eneste barn. Ergelig syntes jeg også det var å skulle dø så ung!  Det var så mye jeg egentlig skulle ha fått ut av livet!  Men, men., gjort var gjort. Ola Bortigard skulle i hvert fall ikke se at jeg var redd, eller begynte å oppføre meg hysterisk!  Da fikk jeg heller finne meg i min skjebne stilltiende, og ta det som en mann!Til min store forbauselse rakk glideflukten helt ned til sjøen. Vi tok overflaten med et lett og behersket trykk. Dagen var reddet. Fremtiden også. Vel tilbake på landjorda, bar det rett utover til bestekamerat Per Knut i Nystua for å fortelle, og vi lekte taxiflyvning fra låvebrua i dagevis fremover. Far og mor hørte gjerne på skildringen av hva jeg hadde vært igjennom, minus selvfølgelig at jeg ikke fortalte at jeg hadde trodd at jeg var i livsfare. Dette underslo jeg både av egen stolthet, og litt av hensyn til snille onkel Edvard. Mor og far var muligens innerst inne litt stolt av å ha en sønn som hadde vært oppe i fly, men høyt la de til at "denne uansvarlige Edevarten kunne man aldri stole på"!Og dem skulle aldri noen få opp i fly! Og det løftet har de siden trofast holdt, selv i en annen tid hvor det å fly er blitt langt mer alminnelig enn det var å ta buss de 10 milene til Kristiansund eller de 15 til Trondheim på den tid.

"Skoleruta"
I årene 1943-51 gikk jeg på Lykkjeeidet firedelte folkeskole i Grytskogen i Lykkjebygda.

1. -3. skoleår ble kalt småskolen, og hadde lærerinne.

( Småskolen 1946 )

 4. -7. skoleår var storskolen, og hadde mannlig lærer.

(Storskolen 1949 og 1950)

(6 av jentene på det øverstebildet skal snart konfirmeres, mens gutta minus Per Knut går mot "modningsår" )

Dessuten var det mulig å få gå et 8. skoleår, hvis eleven selv, foreldrene eller læreren mente det ville være fornuftig med et slikt "modningsår" før framhaldsskolen, som på den tiden gikk på omgang mellom Kvanne, Stangvik og Todalen. Jeg ble vurdert både av mine foreldre og ikke minst av min læreronkel Lars til å ha veldig godt av et slikt modningsår, så jeg gikk 8 år på folkeskolen og deretter 1 år på framhaldsskolen i Stangvik, før jeg ble ansett moden nok til selve statsrealskolen på Tingvoll, 3-4 mil unna. Dette ble jo svært så "grundig", så jeg var vel nærmest "overmoden" før jeg ble "kastet ut i hybellivets farer og prøvelser" i 16-årsalderen.

På folkeskolen gikk vi annenhver dag i 6-dagers uke. Det var alltid slik at første og siste klasse gikk samme ukedager, og noe av begrunnelsen for det var at de store barna skulle følge de små til og fra skolen. Både fra Kvanne sentrum i vest og fra Hyldbakken lengst øst i kretsen og fra Røgrenda i nord var det ca. 3-4-5 km til skolen som lå omtrent midt imellom disse bebyggelsene. Dette var holdt for å være ganske lang skolevei for de alle yngste etter datidens veiforbindelse i all slags vær og føreforhold. Jeg satt på sykkel og spark dels med Kåre Nordvik, senere skipper på bilfergen Kvanne - Røkkum, dels med Ingvar Ramsøy, senere ingeniør i Sverige. Sju år senere hadde jeg Britt Øye, yngste datter av lensmann Øye, som min passasjer. Jeg nevner dette fordi det er verd å merke seg at ordningen var så fast og stabil at man husker den så detaljert over 50 år etterpå. Det var en selvsagt og naturlig ting at de store stilte opp for de små, og at foreldrene regnet med det og viste full tillit. Idag ville vel noe slikt bli kalt "fadderordning" og inngå i et utstudert "sosialpedagogisk prosjekt".

Om vinteren var det vanlig å ta en "snarvei" gjennom skogen på ski, men her var det både tunge motbakker og risikable utforkjøringer, og en betydelig treningsøkt var faktisk unnagjort når vi ennå mens det var skikkelig mørkt mellom klokken halv åtte og halv ni om morgenen midt på vinteren ankom skolen både svette og våte, vanligvis tidsnok, for det var stor respekt for læreren og følgene av forsentkomming.

I perioder passet det å ta melkebilen til og fra skolen. Sverre Ness/Finnvik/Jara var utrolig snill og humørfylt og godtok oppfylling på lasteplanet som den naturligste ting, og han var alltid blid og hjelpsom. Det var jo mindre forbud og sikkerhetsregler på alle bauger og kanter i datidens Norge.

Enkelte dager kunne vi finne på å sitte i timevis i melkerampen nærmest skolen for å få sitte på med en forsinket melkebil fra Surnadal meieri på Skei, og følge med på omveien om Røgrenda før vi kom til Kvenna ( tilnærmet dialekt for Kvanne ). Vi fikk liksom "mer for pengene" på den måten. Selvsagt var det gratis, men det gjaldt å få lengst mulig tur. Det var morsomt å sitte på med bil på den tid, ikke et ork og en belastning slik som skoleskyss/bussing omtales, bedømmes og oppleves idag.

Første skoledag
Det var sol, og alle de andre begynnerne hadde mødrene sine med. Min mor var syk på denne tid. Det var like før hun måtte innlegges på Orkdal sykehus og bli der i fire måneder, og nesten dø. Hun ville kanskje ikke ha fulgt meg til skolen uansett, for det var fars oppgave å besørge "offentlige oppdrag" hos oss. Far kjørte meg til skolen på tråsykkelen sin, den fantastiske spesialsykkelen med tre gir, stedets absolutt flotteste, en viktig kvalifikasjon for å vikariere som landpostbud for Nils "Post"Skogly, og etterhvert bli tilsatt fast i denne stillingen. Jeg satt på bagasjebæreren, og holdt bena godt ut fra ekene, som jeg hadde streng stående ordre om for å hindre alvorlig ulykke både på sykkelen og meg selv.

Da vi kom til skoleporten, sa far: "Nå klarer du deg vel selv, og hjemover igjen kan du vel gå?" Svaret var et nøkternt ja på begge spørsmål. Det var egentlig en lettelse at han ikke ville trenge seg på. Det ville være direkte flaut å ha pappaen sin sittende der blant alle disse kjerringene. Og nå da han snudde sykkelen og begav seg på hjemvei igjen, risikerte jeg jo heller ikke at han dummet seg ut overfor Frøken Antonsen , som var kommet ny til bygda, og som vel egentlig ingen helt visste hvor vi hadde. Så ble jeg og de sju andre elevene og de sju mødrene kalt inn til klasserommet i førsteetasje. Ovenpå var storklassen allerede igang med ordentlig undervisning - kristendomskunnskap i første time, regning i andre, norsk i tredje og deretter historie, geografi eller sang i litt forskjellig orden på slutten av dagen. Slik timeplan var fast for alle klasser, og det hadde vært slik i årevis, helt siden våre foreldre gikk på skolen, tror jeg. Det var ingenting som het planleggingstimer for lærerne eller kosetimer for elevene.

Første økt av første skoledag var likevel mest kos, synging av sanger vi allerede kunne, noen eventyr som også virket kjente, og så etterhvert innlæring av en ny sang, som var frøken Antonsens aller kjæreste sang i alle de tre årene jeg hadde henne, "Jesus borna aldri gløymer". Den gikk på tonen til "Navnet Jesus aldri blekner" eller noe slikt. Både salmer og kristendom er kanskje litt "mot normalt" kommet meg på så uendelig lang avstand nå på eldre dager at jeg ikke husker slik barnelærdom så detaljert lenger. Dessuten fikk vi utlevert en grov rød og en grov blå blyant. Den første skulle vi skrive syngelydene med og den andre medlydene. Disse vokalene og konsonantene syntes jeg fra første stund var lette å skjeldne fra hverandre, men det syntes av en eller annen for meg helt uforståelig grunn ikke Erling og Lars, Magnhild og Hyldbakkjentene. Musikalske John hadde imidlertid like lett for dette som jeg. John så vi jo alle svært opp til, for han var allerede som 6-åring "vidunderbarn" på fele, og spilte både i brylluper og i forsamlingshus gamle slåtter etter Nordmøres største folkemusiker, Hallvard Ørsal fra Todalen. Og så hadde selvfølgelig "geniet" Margrete ingen vanskeligheter med noen av disse bokstavene.

Hele tiden satt alle mødrene der. Og smilte fjollet, syntes jeg. De så dessuten slik ut i ansiktet at de syntes synd på meg. Og det var det jo slett ingen grunn til. Jeg hadde jo vært ovenpå fra første stund av. Erling var den første av de andre som "frigjorde seg".Hans mor gikk allerede i første time, uten dramatikk. Berta og Kristine fikk aller nådigst gå i annen time, alt mens John og Lars så nokså alvorlige ut. Men da Lovise også ville gå i tredje, hylte Margrete og klamret seg fast til den svarte stakken hennes, slik at hun måtte bli helt til vi hadde spist matpakkene våre og drukket den fæle halvsure og lunka melka fra de vemmelige små flaskene. Under krigen var det nærmest tvang å drikke all den melk det var mulig å få tak i nemlig, og som foreldrene hadde råd til å gi til barna sine for at de ikke skulle bli underernæret og kanskje dø. Så sang de noe de kalte "Bordverset", og etter det tok frøken Antonsen Margrete på fanget, slik at Lovise kunne slippe fra, og komme seg hjem for å gi smågrisene mat. Hyldbakkmammaen gikk samtidig, under et lignende påskudd, og Åsta og Magnhild tok hennes oppbrudd med fatning.

Litt tilbake til dette bordverset, som jo jeg aldri hadde hørt før. Den ene av Magnhildene og Lars imponerte meg imidlertid stort ved å kunne det fra før - tenk før de hadde begynte på skolen! Det var da det demret for meg at det visstnok var forskjeller på hjem med hensyn til barnelærdom og skikker og noe høytidelig noe som man kalte livssyn. Det hadde visst noe med Bedehuset å gjøre også, og der hadde jeg bare vært tre ganger i hele mitt syndige liv så langt, én gang på juletrefest, én gang på basar og én gang "på søndagsskolen på prøve". Jeg hadde ikke likt meg der noen av gangene! De som var fra såkalte "leserfamilier" syntes derimot det å gå på bedehuset var noe av det morsomste som fantes. Frk. Antonsen lot til å være enig i dette siste, og jeg ble allerede litt skeptisk til henne på grunn av det. Men ellers var hun jo veldig snill allikevel, og på mange måter lot hun også til å være svært på bølgelengde med meg, som for eksempel med disse blå og røde bokstavene. Alt i alt hadde det vært en interessant dag så langt, og det ble mye å fortelle til bestemor når jeg kom hjem pr.apostlenes hester.

Konkurranse i hoderegning
Noe av det beste med Borghild Antonsen som lærer var at hun fra første stund tok i bruk konkurransen som pedagogisk motiveringsmiddel! At jeg fortsatt, over femti år etterpå, både føler og tenker i slike "formastelige" tankebaner, enda jeg både har pedagogikk hovedfag og over tredve års praksis som rådgiver og fra undervisning av såkalte "tapere" fra vanlig ungdomsskoler og fra institusjoner, skyldes dog IKKE at jeg selv alltid har vært en VINNER både på skolen, i yrkeslivet og på idrettsbanen.

Viktig å være best
Det var viktig å være best i alt, og allerede i regnetimene i førsteklasse fikk jeg sanne "KUPPERN", Knut Johannessens senere så berømte ord om at "sølv er nederlag".

Frøken Antonsen samlet oss alle åtte i en liten tett gruppe "ved sine føtter", så å si. Vi satt på våre små stoler foran henne som satt på et bord med sine egne ben på en stol, opphøyet og lærersentrert og med enorm faglig autoritet. Vi skulle ha konkurranse i intensiv hoderegning! I første klasse var det mest én og tosifrede tall i skjønn blanding av addisjon og subtraksjon. I andre og tredje klasse var det fra tre til over syvsifrede tall, og også multiplikasjon og divisjon. Den lille multiplikasjonstabell tror jeg bestemt ble "spikret fast" allerede i første skoleår, uten at jeg har konsultert "Normalplan for landsfolkeskolen av 1939" om hvorvidt dette er sannsynlig eller "lovlig". Frøken slynget ut sine tall i et rasende tempo, og vi skulle opp med hendene etterhvert som vi trodde vi visste svaret. Bløff var forbundet med stor risiko i form av spydige kommentarer og vanære hvis vi ble grepet i å rekke opp hånda før regneoperasjonen var fullført. Rangordningen i klassen var tidlig klar i akkurat denne skoleprestasjonsaktiviteten: Margrete var alltid først!  Hun som altså hadde vært sist i å gi slipp på moren sin første skoledag. Jeg var alltid nummer to, men skjerpet meg maksimalt foran hvert regnestykke i håp om før eller siden å kunne slå eller komme likt med Margrete. Jeg følte meg dog ikke som noen taper selv om jeg aldri greidde det. Hvis vi fikk bruke papir og litt mer tid var avstanden mellom oss i regning noe mindre, men jeg godtok sporty at forskjellen var der i min disfavør.

I grammatikk var jeg heller ikke så sikker som Margrete på "lærerinneskolen".

Jeg behersket hovedanalysen i setningstype, setningsledd og ordklasser, men Margrete var et strå hvassere i utfyllende detaljer som hvilke typer sideordnende konjunksjoner, adverber og pronomener det dreide seg om. Også dette godtok jeg, selv om det samtidig skjerpet meg til finpussing av grammatikkbegrepene. En grunn til at jeg således godtok disse andreplassene kan det selvfølgelig ha vært at jeg innehadde klare førsteplasser i de fag og aktiviteter som jeg etterhvert begynte å regne som mest prestisjetunge for meg.

Innenfor geografi var det ikke først og fremst "puggede byer i Belgia" fra læreboka, men naturlig innlært detaljkunnskaper om Europakartet fordi bestefar Svorken, handelsreisende Lars Drøpping og jeg daglig fulgte krigens gang på kartet på urmakerverkstedet og leste om frontene i Kristiansundsavisene og i Adresseavisen, pluss tok desinformasjonen fra nazistene i redaksjonene med i betraktning. Her hadde nok ikke de andre i klassen på langt nær tilsvarende hjemmestimulans. Historieundervisningen følte jeg svært skuffende og utilfredsstillende ut fra skolebøkene. Norgeshistorie for meg var Snorre, Kringla Heimsins, som jeg leste fra perm til perm med stor innlevelsesevne i løpet av de to første skoleårene, og samtidig lekte igjennom alle de store slagene som snøballkrig!

Utenom selve skolefagene var jeg desidert ener i all idrett., men først og fremst i sprint, fotball og skøyter, hvor forbilder som Jesse Owens, Jørgen Juve og resten av Bronselaget og Oscar og Charles Mathisen var så klare. På disse områdene var det sjelden at noen kunne gjøre meg rangen stridig hvis ikke fysisk og kronologisk aldersforskjell var veldig stor. På skolen opplevde jeg en sjelden gang å bli valgt etter John Røøyen i fotball, men han var en veldig god back med et fryktet og respektert venstreben. At hans venstrebenskvalifikasjoner i en gitt situasjon derfor kunne bli foretrukket fremfor min fart og ballbehandling, godtok jeg uten at mitt selvbilde tok skade av det.

( Teknisk trening foregikk over alt og til alle tider , her ved huset vårt, "Bakkehell" ) 

Brokk og vektproblemer
I første og andre og til dels tredje klasse var det én dag i året jeg gruet meg fælt til, og det var dagen for veiing og måling. For det første var det forferdelig alltid å være den minste og letteste i klassen. Det ga så desidert ikke noen status på den tid da til og med det å være direkte tykk og overvektig ble ansett som tegn både på styrke og sunnhet og endog rikdom, at familien var velstående nok til å kjøpe nok mat til barna sine. På veiedagen i førsteklasse var jeg 19 1/2 kg, og den eneste under 20. Nestemann, litt magre, men senete og sterke Erling Strand var 23, Lars Vang var 25, og den fjerde gutten i klassen, John Røøyen, hele 27. I andre klasse var forskjellene enda verre. Jeg hadde av en eller annen uforståelig grunn gått ned 1/2 kg til 19 kg blank! I tredje hadde jeg så endelig sneket meg over 20 jeg også. Pilen på vekten viste hårfint over 20, men hva hjalp vel det på selvfølelsen når alle de andre var over 30!

For det andre var veiedagen et sant helvete for meg med erting og ydmykelse fordi vi måtte kle oss nakne, og det da kom for en dag at jeg brukte brokkbind! Jeg hadde rett og slett pådratt meg lyskebrokk på høyre side gjennom mye hopping fra låvebrua i Nystua og annen voldsom lek. Jeg hadde vært til undersøkelse hos distriktslege Mittun på Surnadalsøra, og etter en ubehagelig undersøkelse med to legefingre stukket opp i lyskekanalen der nede, hadde han foreskrevet bruk av brokkbind, så kunne det kanskje, sammen med ro, min unge alder tatt i betraktning, gå over av seg selv, uten at operasjon var nødvendig. Særlig far var redd for operasjoner og sykehus på den tiden. Han hadde vel erfaring for at operasjoner ofte førte til døden, uten å skjeldne så meget mellom hva slags operasjoner det dreide seg om. Beklagelig i ettertid, for hadde jeg blitt operert da, ville mye vært mindre komplisert resten av min barndom og perioden på befalsskolen med høye nedsprang i hinderløypa, og det er igrunnen helt merkelig at jeg har kunnet gjennomføre en idrettskarriere med dette latente brokket, selv om jeg faktisk ble bra på en måte uten operasjon. Legeundersøkelser fikk jeg gjennom dette et meget negativt forhold til. Jeg opplevde den første brokkundersøkelsen såpass ubehagelig at da jeg et års tid etterpå skulle til kontroll, rømte jeg fra venteværelset i et ubevoktet øyeblikk, og løp bortover "Øragata". Mor lette etter meg uten å finne meg, men jeg vendte frivillig tilbake etter en halvtimes tid, og ble undersøkt, og fælt var det på nytt. Grunnen til at jeg kom tilbake selv, var at jeg var avhengig av å bli med "Kvendsetbussen" hjem. Jeg kunne jo ikke godt begynne å gå de nesten 2 milene hjem, særlig ikke med brokk!

Refleksjoner i skrivende stund angående denne episoden er nok at barndomsopplevelser likevel har betydelige ettervirkninger på voksenadferd. Jeg har ofte ved bedriftslegeundersøkelser i voksen alder unnlatt å nevne symptomer som jeg har hatt mistanke om kanskje kunne komme til å foranledige ubehagelige videreundersøkelser, og dessverre da med den følge at det ble verre etterpå.  F.eks. dummet jeg meg kraftig ut for noen få år siden nå ved å skrive brev til Kongsvinger sykehus at jeg på grunn av "lav smerteterskel" måtte få helbedøvelse hvis jeg skulle underkastes rektoskopi, som bedriftslegen hadde søkt om. Da denne henvendelse hadde gått som en god vits over hele sykehuset, og selvfølgelig blitt avslått, tilskrev jeg sykehuset på nytt og sa at det "intet var i veien med min endetarm", og avbestilte timen. Ett år etterpå ble jeg akuttoperert for tarmslyng ved Orkdal sykehus og anal abscess ved Kongsvinger.

Tilbake til veiedagene på skolen: "Har du ekstra pikk og ekstra taske du da?", sa de store guttene som så på mens jeg kledde av meg og snek meg genert bort til vekten da det ble min tur. Det var ingen avlukker. Alle på kullet måtte omkle seg samtidig i klasserommet. Brokkbindet hadde en slags pute, som lå an mot stedet hvor brokket skulle hindres i å komme ut, og denne var på størrelse med pungen, og så var en lærrem som festet selve bindet, og som sto litt ut og kunne minne om en ekstra penis, særlig hvis man var så opptatt av det genitale og det tabubelagte som disse plageåndene var. For meg var disse veie- og måledagene i ihvertfall skoleårets desidert verste dager. Utvilsomt psykisk mobbing i moderne pedagogisk språkbruk!

Brokklidelsen hadde også andre konsekvenser, og det er igrunnen ganske flatterende å tenke tilbake på mine lekekameraters generøse lojalitet i denne situasjonen.

Lekereglene ble nemlig i denne perioden, minst et halvt år, endret i min favør, tilpasset mitt handikap, på alle lekearenaer på selve Kvennalandet, hvor jeg hadde en ubestridelig høy status i lekekameratflokken. Det ble forbudt å løpe for alle under leker som sisten ("sura") og gjemsel ("hald att og gjøm", dvs. holde igjen øynene, telle til hundre, og gjemme seg). Man fikk bare lov å gå fort, for at jeg, som hadde løpeforbud fra legen p.g.a. brokk, skulle kunne delta på lik linje med de andre! Dette gjaldt dog ikke på skolen i Lykkjebygda, hvor slike særregler ville berøre så altfor mange flere.

Ved veiskillet
Når vi gikk hjem fra skolen, ikke syklet, sparket, gikk på ski eller ventet på melkebilen, var det to muligheter for meg som var eneste gutt som skulle til Kvenna: Gå nedre veien eller øvre veien. Nedre veien var riksveien, forbi Ranheim og Bedehuset og rett ned til Kvanne sentrum og fergeleiet.  Øvre veien var bare gangvei over Kloppin og førte til Røgrenda hvis man tok til høyre på toppen av Mobøen, og til Kvanne hvis man tok til venstre der. Dit var det ca. 2 km. Denne første strekningen var da altså felles ned røgardingenes vanlige vei, klassekameratene Erling Strand, John Røøyen og Lars Vang.

Hvis jeg valgte Nedre veien, måtte jeg gå alene, eller være "jentefut" og holde følge med Magnhild Grønnes. Hvis veg valgte Øvre veien, måtte jeg "slåss" med alle de tre andre guttene når vi kom så langt som til grassletta på toppen av Kloppå, omtrent midtveis. Ettersom det første alternativet av de tre andre ble erklært å være "feigt", var det igrunnen ikke noe reelt valg. Jeg gikk så og si alltid Øvre veien.

Og "kampene fulgte et nokså stereotypt mønster. Utfallet var omtrent gitt på forhånd, men innsatsen var likevel helhjertet hver gang. Egentlig var det ikke "slåssing". Det var nemlig ikke lov å slå, og heller ikke sparke eller klore. Og ved kampstart var vi ikke sinte. Det hele dreide seg om en form for fribryting, "ta tak" kalte vi det, og hovedgrepene var vanlig ryggtak med både under- og overtak og blandet tak med hendene, samt kråkfot, spenne ben. Først skulle jeg ut mot Lars, og det endte nesten alltid med Svorkenseier. Etter at jeg hadde lagt ham i bakken og satt meg på hans brystkasse, fikk jeg en ganske kort pause før den mest åpne av kampene, den mot John. Han var den tyngste i vekt av oss alle fire, og jeg hadde ikke sjanse i ryggtak. Men det hendte i omtrent halvparten av disse duellene at jeg lyktes med å rykke hele den svære kroppen hans inntil meg og kunne sette inn en lynrask kråkfot når hans ben kom innenfor rekkevidde av mine, og han hadde tyngdepunktet for høyt. Da gikk han i bakken med et brak, illrød i ansiktet og med et rikt vokabular av bannord som han hadde lært av sin hestehandlerfar og sine smedonkler. De gangene jeg tapte, var det etter å ha blitt presset ned i ryggtak av rå kraft og overlegen kroppstyngde. Hva som var den største prestasjonen, kom an på hvem som bedømte det. Etter mitt eget "verdisystem" var hurtighet og teknikk viktigere enn ren styrke og tyngde, mens John var av motsatt mening.

Hvorom allting var; hvis John vant, var dagens kamphandlinger definitivt over, og resten av hjemturen kunne foregå i fred og fordragelighet. Hvis jeg derimot vant over John, ble det alltid en tredje runde, mot lille, men likevel uslåelige Erling. I verste fall kunne jeg få meg en "luftseilas" av ham, bli løftet over hodet og  slengt på ryggen i bakken slik at jeg mistet pusten, og måtte slås i ryggen av en av "sekundantene, Lars eller John, eller bli løftet opp med to armer under midjen for å få igjen pusten, slik vi hadde sett det bli gjort på fotballbanen etter stygge taklinger og sammenstøt eller hard ball i mellomgulvet. Pussig nok lærte jeg aldri å kjempe taktisk, altså simulere å tape knepent med ære mot John for å unngå å få juling av Erling.

Ingenting om denne nesten daglige "slåssingen" ble selvsagt fortalt hjemme. "Sladring til foreldre" var i det hele tatt det mest gemene og utenkelige av alt man kunne forestille seg! "Sladrehank" var den absolutt verst tenkelige personbeskrivelse etter våre verdinormer.

Boksing og politigrep
Dette med Erling var imidlertid et "prestisjeproblem" for flere enn meg.

Så sent som i siste folkeskoleklasse, uttalte Øystein Øye, som relativt nylig hadde flyttet til Kvanne fra Sjøvegan i Salangen i Troms de "bevingede ord": "Jeg setter meg som det store mål i livet, å jule opp Erling Strand." Dette etter en lang og jevn kamp mellom de to i et langfriminutt under to-ukers sammenhengende sløydundervisning i Kvennaskulen, som ellers var nedlagt som vanlig skolebygning allerede på min fars folkeskoletid. Øystein endte under denne intense og harde slåsskampen om "makt- og ære-hegemoniet" rød i fjeset og gråtende av sinne, ikke av smerte, på ryggen og fastklemt mot nettinggjerdet nederst på skoleplassen, og med Erling liggende over seg for å låse armene hans.

Ettermiddagen etterpå åpnet Øystein og jeg i all hemmelighet "treningscamp" på Søysetlåven, etter mønster av Joe Louis før VM-kampene i tungvektboksing mot Joe Wallcot. Disse forberedelser hadde vi lest om både i Romsdalsposten og Alle Menns Blad Og det var boksing også vi ville satse på nå. Vanlig "leke-slåssing" og "ta tak" holdt ikke mot Erling, var vår nye erkjennelse. I tillegg fikk vi snart et nytt hemmelig våpen. Selveste lensmannen, Lars Øye, Øysteins far, fikk nyss i hva som foregikk på låven, og kom bort til oss en dag og sa at han ville lære oss politigrep. ( Lensmannsfamilien bodde i kårstua på storgården Søyset før de fikk bygget sitt eget hus i Parelihagen på Kvanne ). Og lensmannen holdt ord. Vi fikk flere leksjoner med politigrep og andre jiu-jitsugrep, og også en lærebok for selvstudium i dette siste. Dessuten bokset vi så godt vi kunne, uten noen kyndig veiledning. Som boksehansker brukte vi to par ullvotter med høy trappet i mellom det innerste og det ytterste paret. Dette høyet måtte justeres en god del mellom hver litt lengre slagveksling, men det hjalp godt til å unngå slike skader som lett ville ha oppstått ved boksing med bare nevene.

Én gang holdt det imidlertid på å ende med forferdelse, trodde jeg en stund.

Vi gikk egentlig veldig hardt til. Det ville ikke hjelpe med noen "frøkensport" hvis vi skulle ha sjanse på Erling innen et års tid. Jeg sikter nå til den dagen da jeg fikk inn en rett venstre mot Øysteins solar plexus etterfulgt av en høyre sving til kjeven. Denne slagkombinasjonen hadde vi lest om både i avisreferater og i instruksjonsboka vi hadde fått låne av Øye senior. Øystein var slått K. O, og sank sammen på låvegulvet! Imponerende boksing og flott slagkombinasjon selvsagt, men så kom den forferdelige frykten!

Hva hadde jeg gjort? Hadde jeg slått ihjel bestekameraten min? Var han allerede død? Nei, det var jo veldig sjelden boksere døde av en knock-out, men det hadde forekommet. Max Schmeling hadde dessuten  vært bevisstløs i flere minutter etter knock-outen fra Joe Louis i den berømte hatkampen dem imellom, så da var det vel håp for Øystein også selv om han lå faretruende stille der på canvasen/låvegulvet. Jeg satte resolutt igang med opplivningsgrepene jeg kjente fra skoleveisslåssingen og fotballbanen.

Og heldigvis, og Gud skje lov, etter noen klapp på ryggen med flat hånd begynte han å gispe etter luft, og kom så ganske fort fullt og helt til seg selv igjen. Det var en enorm lettelse! Og Øystein var ikke det minste sint. Han var snarere imponert.

Nå hadde vi endelig sammen funnet oppskriften på hvorledes Erling kunne slås!

Skjebnens ironi var imidlertid at det aldri kom til noen flere konfrontasjoner med Erling.

Vi ble voksne, og la av oss slåssingen både innbyrdes og stort sett i det hele tatt. Erling og vi andre sto sammen i samme gjeng da vi kom så langt som til å debutere på de første bygdefestene på lokalet. Der kunne jo slåssing ofte forekomme når store ølspann og flate lerker med hjemmebrent var tømt, men det var mest primitive gjenger fra nabobygda Eidet og noen notoriske fyllebøtter av den eldre garde som drev med dette.

Vi nykonfirmerte skikket oss igrunnen veldig bra i vår debutsesong på danselokalet. Det å få tak i jenter og å danse både vals, reinlender, foxtrot og flat tango var blitt mye viktigere enn slikt barnslig tull som slåssing!

Engelsk etter Naturmetoden
Det var høsten 1949, og jeg var 13 år. Jeg hadde i flere nummer av "Illustrert Familieblad lest en halvsides annonse for "Naturmetoden -rette veien til engelsk".

Jeg leste med stigende interesse at hemmelighet besto i å lese engelsk fra første stund; at ikke én setning i kurset var norsk, og ikke ett eneste ord ble oversatt;  at man lærte nye ord og uttrykk av sammenhengen, akkurat slik barn lærer sitt morsmål. Lorentz Eckhoff, professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo, ga kurset "English by the Nature Method" sin beste anbefaling, og uttalte at "det slår alle i effektivitet". Dermed var det avgjort. Jeg var overbevist. Jeg har alltid, både da i 13-årsalderen og siden som godt voksen, stolt mer på professorer enn på noen andre levende skapninger.

Jeg ville begynne å lære engelsk. Tenk hvor mye rikere mitt liv da ville bli. Tenk å kunne snakke med turistene som reiste over med stedets bilferge. Tenk kanskje en gang selv å kunne reise ut i verden, og kunne språket der. Tenk å kunne forstå hva som ble sagt på mange av de andre radiostasjonene jeg kom over når jeg søkte meg ut over Vigra lokal. Og det var utallige mange flere grunner også til at engelsk, ja det måtte jeg simpelthen lære! At jeg ville klare det tvilte jeg ikke et eneste øyeblikk på. Jeg hadde allerede erfart i mitt 13-årige liv at jeg hadde "et bedre hode enn de fleste", og til tross for at Janteloven sto sterkt i lokalbefolkningens bevissthet, vedkjente jeg meg min intelligens!

Dermed gjensto bare to hindere: For det første å overbevise far om at jeg til tross for min unge alder og at jeg ikke hadde noe skolelys til far, likevel kunne lære noe så uhørt vanskelig som et fremmed språk. For det andre var problemet å skaffe pengene. Her var også far den store anstøtestenen. Jeg tjente jo ikke egne penger. Mor fikk heller ikke regelmessige husholdningspenger, som hun kunne forvalte og kanskje legge til side en reserve av. Det hjalp derfor ikke at hun som alltid var positiv innstilt til mine ideer og planer.

Jeg klippet likevel ut kupongen fra ukebladet, stjal 30 øre til porto fra mors slunkne pengepung i den lille rosemalte kurven som hang under taket på soveværelset, og sendte konvolutten til Nordisk Språkforlag, Postboks 241, Oslo. Etter noen dager i endeløs venting og spenning, kom fyldig brosjyre tilsendt. Hele kurset skulle bestå av 16 studiehefter, 740 sider tekst over 60 kapitler, et innledningshefte med forklaring av lydskriften og tre ordlister for sikkerhets skyld. Rettelse og veiledning ville bli gitt under ledelse av lektor ved Universitetet i Oslo, R. I. Christophersen.

Det hele virket ytterst betryggende. Bortsett fra at det var mange penger; 78 kroner ved kontant betaling, og 86 på avbetaling!

Jeg samlet mot, og ventet på et beleilig tidspunkt da far syntes å være i tilfredsstillende godt humør.

Så sa jeg det rett ut, at jeg ønsket å lære engelsk, og hadde oppsporet det ideelle kurset. Deretter listet jeg opp alle de tidligere nevnte proargumenter for å iverksette min studiebeslutning, samt føyet noen til i tillegg som jeg kom på i farten. Til slutt sa jeg nervøst hva det kostet.

Far hørte visst bare det siste. Og svaret var tvert NEI!

Så gikk det noen dager, dystre dager. Jeg gråt faktisk, og ville ikke spise. Tenk å ha en far som ikke ville medvirke til at jeg kunne bli en kultivert person som kunne bli satt istand til å leve et rikere liv og "få litt mere luft under vingene enn det var mulig å få på "det lille fillestedet på Nordvestlandet!" Men etter ytterligere et par dager, mens jeg var blitt ytterligere dystrere og nesten synlig tynnere, var det kanskje tegn til en åpning. Far kom uoppfordret og lurte på om det muligens kunne la seg gjøre å få en særavtale med forlaget, f.eks. at jeg kunne betale bare etter hvert tilsendt brev, for i så fall mistet vi ikke hele beløpet på 78 eller 86 kroner, hvilket var ca. en ukelønn for ham, dersom jeg ikke greide å fullføre, dersom jeg hadde overvurdert mine egne evner, og falt fra allerede etter første eller andre brev. Vel, disse motforestillingene var til en viss grad akseptable.

Riktignok var det ikke fnugg av risiko for at jeg skulle gi opp, også ifølge professor Eckhoffs forsikringer, men siden dette var siste utvei for finansiering, fikk jeg ta det merarbeid og den tidsforsinkelse det var selv å måtte tilskrive Nordisk Språkforlag og forespørre om betaling etter hvert brev var mulig, samt ikke å måtte hefte for et eventuelt restbeløp dersom jeg på grunn av ung alder og svake forkunnskaper ble nødt til å avbryte studiene før fullført kurs. Jeg syntes dette var flaut, men høyst sannsynlig ville det bare bli saksbehandlet av noen kontordamer eller økonomisjefer, og ikke komme professor Eckhoff eller lektor Christophersen med CHR og PH for øre. Så da fikk jeg bite den lille skammen i meg for å oppnå noe virkelig stort, få komme igang å lære virkelig engelsk, "slik engelskmennene selv bruker språket i daglig tale", som det sto i brosjyren. Dessuten hadde det stått i annonsen at "det er ungdom med oppdrift som kommer til å gjøre det godt i livet" Jeg var nå 13 år allerede, så det var på høy tid å starte oppdriften, resonnerte jeg.

Etter ytterligere en liten uke, kom så vennlig svarbrev fra Nordisk Språkforlag om at særordning med hensyn til betalingsbetingelser var innvilget. Og ikke nok med det. Jeg var den yngste som hittil hadde bestilt kurset, og de så frem til interessant samarbeide og "eksperiment i så måte, og kanskje kunne jeg bli en av dem som avga uttalelse om kurset etterpå. Dermed var jeg igang, og mitt liv skiftet karakter på en måte. Jeg var over i en alvorligere og mer forpliktende livsfase liksom! Det ble slutt på å være ute og sparke fotball både ettermiddag og kveld, helt til det var tid for å stupe rett i seng unntatt på onsdager, da jeg i flere år allerede hadde gått inn for å høre "Storting og styringsverk" på radio klokken 2135. Fra nå av var det alle dager én tid for trening og en annen for studier, begge deler konsentrert og intenst, ikke halvveis og tilfeldig!

Etter naturmetodens normaltempo skulle det leveres brevbesvarelser én gang i måneden. Dette innebar at jeg måtte lese og forstå teksten til fullkommenhet, samt besvare skriftlig Exercise A, B and C i 1 kapittel pr. uke. Det burde ikke gå fortere selv om jeg kunne klare det, fordi det var viktig at stoffet, alle nye ord og uttrykk og den indirekte grammatikken ble "fordøyet".

Det aller viktigste var "å TENKE PÅ ENGELSK". Jeg leste hvert kapittel mange ganger, både stillelesningen for forståelsen og høytlesningen for uttalen. Lydskriften ble studert til minste detalj. Dette var helt nødvendig, ettersom dette ikke var et linguafonkurs med 78-plater slik som det onkel Trygve hadde lært tysk etter. Kassettspiller og magnetofon var jo ennå ikke oppfunnet.

Og på det lille stedet Kvanne var det ingen utlendinger som snakket språket naturlig, og kun en håndfull "studerte mennesker" som hadde EXAMEN ARTIUM og som i denne misunnelsesverdige egenskap kunne lire av seg enkelte engelske gloser når de var hjemme på ferie. Jeg hadde faktisk nesten ikke hørt engelsk tale i naturlige sammenhenger på denne tid i det hele tatt. LYDSKRTFTEN var derfor for meg alfa og omega, min inngangsport til "det forjettede land!"

Jeg husker ennå med stor tydelighet den fantastiske opplevelsen det var da jeg oppdaget at min forestilling om de engelske lydene ut fra lydskriften faktisk stemte godt overens med virkeligheten, det vil si med hvordan overingeniør Quande og frue snakket engelsk. Dette høyt respekterte ektepar hadde bodd mange år i Amerika, og derfor snakket de språket flytende. Etter at jeg hadde lest engelsk i fire - fem måneder på egen hånd, fikk nemlig dette eldre ekteparet på sitt landsted Kråkhammeren greie på hva unge Svorken, sønnen til Johan, hadde gitt seg i kast med, og inviterte meg derfor hjem til seg. Jeg ble traktert med tekake og rødbrus, og bedt om å lese for dem fra det siste studieheftet mitt, og deretter snakket vi sammen på engelsk, bare engelsk i flere timer! Det sa liksom klikk i hjernen på meg, av velvære og "a-ha-opplevelse", da overingeniøren uttalte de lange ordene REMEMBER og INTERESTING med akkurat samme trykk og betoning som jeg trodde de skulle ha ut fra lydskriften. I dagene som fulgte, denne lange og solrike og mest meningsfylte av alle sommere hittil i mitt liv, slik føltes det på grunn av engelsken, stakk fru overingeniør Quande innom utsalget til onkel Edvards bakerbutikk, hvor jeg ekspederte noen timer hver dag. Hun kom der litt for å kjøpe finbrød og snitter og wienerbrød, men avgjort mest for å SNAKKE ENGELSK MED MEG! Det hjalp på selvtilliten og uttalen og studiemotiveringen hos meg, og det ga meg plutselig en ny og høyere status i hele slekten. Onkel Edvard overhørte oss flere ganger mens vi "snakket flytende engelsk", og sa fra både til bestemor og bestefar og endog "vilt fremmede kunder" at "han kan da visst engelsk likevel, han Ola." Jeg "elsket" fornemme og aristokratiske, hvithårede, høyreiste og elegante fru Quande, "Ku-Kvande", som det ble sagt fordi de var så kultiverte mennesker at de skrev etternavnet med 1500-tallets rettskrivning!

Et morsomt apropos til det som jeg i ettertid fortsatt mener var "genialt" med dette Naturmetodekurset, er at da det ble foretatt en undersøkelse ved Britisk Institutt ved Universitetet om vektlegging av lydskrift ved de forskjellige norske gymnas, kom Orkdal off. landsgymnas ut med et usedvanlig flatterende resultat, helt på topp! Riktignok hadde vår eminente engelsklektor der, Thomas Monsen, lagt betydelig vekt både på enkeltlyder og intonasjon og på lydskrift som et nyttig hjelpemiddel til en god uttale, men det var så absolutt mine tidligste selvstudier og NATURMETODENS gjennomførte bruk av lydskrift som lå til grunn for mitt gode testresultat, og for at jeg i min egen undervisning alltid senere har vektlagt lydskrift og fonetisk forståelse og praktisk utøvelse meget høyt selv i perioder hvor dette ikke har vært ansett som "god latin" i nymotens engelskmetodikk. Jeg mener fortsatt, nesten 50 år etter gjennomført kurs, og etter engelsk grunnfagsstudium og pedagogikk hovedfagsstudium, samt 35 år som engelsklærer på ulike nivåer og etter ulike metoder og ved hjelp av mange forskjellige læreverk, at "English by the Nature Method" er uovertruffen som metode! Jeg lærte virkelig "å tenke på engelsk". Jeg snakket med meg selv når jeg gikk langs veien eller i skogen, eller syklet eller satt på do. Idiomene, de stående uttrykk, gled automatisk inn og ble aktivt ordforråd på en umerkelig måte, ja, nettopp - etter naturmetoden! Alt dette for vel 6 kroner pr. brev, ett hver måned. Jeg hadde altså spesialklausulen om at jeg kunne avbryte hvis jeg skulle mislykkes. Selvsagt mislyktes jeg ikke med et slikt utgangspunkt. Etter 16 måneder intenst, men lystbetont arbeid, hadde jeg FULLFØRT - og til og med FAR var FORNØYD, og dertil en smule overrasket.

I de to sommerferiene som nå fulgte, etter siste året på folkeskolen og etter framhaldsskolen, men før realskolen, hadde jeg sommerjobb henholdsvis i landhandleriet til Lars Moen og i kiosken til Otto Kvande.

Begge jobbene tok jeg primært for å få anledning til å praktisere engelsken min. Snakke engelsk var min store lidenskap; det som interesserte meg mest her i livet. Begge arbeidsplassene lå like ved fergeleiet Kvanne - Røkkum. Turisttrafikken ble større og større år for år. Jeg var stadig på utkikk etter biler med GB på. Kom slike, gikk det varme ilinger gjennom kroppen. Kom de ut av bilen? Gikk de mot butikken/kiosken? Ja, heldigvis! Nå gjaldt det bare at det ikke kom noen bygdefolk, eller andre kjedelige nordmenn eller svensker imellom!  Utrolig service ble ydet til engelsktalende; aller best til slike som snakket skikkelig "King's English"/Oxford English", slik jeg hadde lært etter lydskriften. Men også om det sto NL eller F eller I eller B eller noe annet som betinget gebrokkent engelsk som hjelpespråk, så var det bra. Ja, en dag sa jeg tilslutt, "Do you speak English?" til en danske, etter at jeg ikke forsto filla hverken av tellemåten hans eller "det danske stød" i uttalen hans. Verst var det hvis de ble sittende i bilene sine mens de ventet på neste ferge. Da var jeg helt syk etter "small talk" og det å kunne være behjelpelig med fergetider og reiseruter og romreservasjoner på hotell i Molde eller hva som helst; innholdet av samtalene eller oppdragene spilte ingen rolle, bare jeg fikk snakket engelsk! Ble det for ille, og de forsatt ikke hadde vett til å komme seg ut av bilene for å beskue det vakre lille stedet de var kommet til, eller for å møte den kjappe lille "diskenspringeren/kioskbetjenten" - ja, da kunne jeg i ren desperasjon, som siste utvei for kontakt og språklig utbytte finne på å forlate min plass bak disken et øyeblikk dersom det ikke var kø av kunder, gå ut, stikke hodet inn gjennom bilvinduet, og si noe så idiotisk som f.eks. "How do you like travelling in Norway?" Som oftest ble jeg likevel godt mottatt, og selv etter de banaleste innledninger kunne det utvikle seg til interessante samtaler, og ikke minst utvidet ordforråd og bekreftelse på at min egen uttale og uttrykksmåte holdt mål.

På slutten av den siste av disse sommerferiene var det ikke lenger den minste tvil om mine videre skole - og yrkesplaner: Jeg ville først gå realskolen, deretter engelsklinjen på gymnaset, så studere engelsk og andre språk ved Universitetet og tilslutt få en herlig livslang arbeidsdag som språklærer i skolen, samt spennende utenlandsreiser i de lange ferier! Jeg avstår fra ytterligere kommentarer og etterpåklokskap i denne forbindelse. Bortsett kanskje fra denne: Det hender jeg tenker på denne historien; hvordan jeg måtte overbevise min far om at jeg kunne lære engelsk, og tigge om penger for å få lov, og deretter tok alt ansvar for egen læring, samt klart så meningen med å kunne dette språket og den intense gleden ved etterhvert å mestre det bedre og bedre.

Dette tenker jeg på når jeg sammenligner med hvordan dette ofte er for dagens ungdom; at det er foreldrene som forsøker å overbevise barna om at de KAN lære Språket om de bare VIL, at de eventuelt FÅR penger som belønning for gode karakterer, at LÆRERNE tar en betydelig del av ansvaret for at læring skal skje, og at de også må motivere og finne grunner for at dette er nyttig å kunne, og endelig at det å lære slett ikke alltid oppleves som en av de største gleder ungdomstiden har å by på, ja at engelsktimer sogar kan oppleves som 'kjett" her i Kongsvinger.

Og nå skal liksom ansvar for egen læring og mestringsglede osv. være noe nytt etter læreplan/reform –97!